På onsdag arrangerte Kongressen for sørafrikanske fagforeninger (COSATU) en nasjonalstreik mot jobbnedskjæringer og kronisk arbeidsledighet.

Verdien av den sørafrikanske valutaen rand, og kursene på Johannesburg-børsen falt som respons på streiken. Titusenvis av arbeidere deltok i arbeidsnedleggelsen som brakte økonomisk aktivitet nesten til stans på tvers av landet.

I taler til masseansamlinger av arbeidere kom lederne fra COSATU og allierte partier med demagogiske erklæringer om troskap til arbeiderklassen og fordømmelser av «kapitalister som utnytter arbeidere for profitt».

I virkeligheten er kallingen av en nasjonalstreik et forsøk fra fagforeningsapparatet og dets politiske allierte, som Det sørafrikanske kommunistpartiet (SACP), på å binde arbeidere til regjeringspartiet Den afrikanske nasjonalkongressen (ANC).

COSATU er Sør-Afrikas største føderasjon av fagforbund, og består av en koalisjon av 21 fagforeninger som omfatter arbeidere ansatt i nesten alle økonomiske sektorer over hele landet, inkludert gruvedrift, utdanning, helsetjenester, tekstil, offentlig administrasjon, transport, serveringsbransjen og produksjon. Føderasjonen representerer totalt 1,6 millioner arbeidere. På landsbasis tilhører nesten en fjerdedel av sørafrikanske arbeidere en fagforening.

Den nasjonale arbeidsnedleggelsen kom midt under fire-dager-lange forstyrrelser i strømforsyningen over mange områder av landet, og arbeidere ansatt av det statseide elektrisitetsforetaket Eskom deltok i streiken. Eskom leverer over 90 prosent av Sør-Afrikas elektrisitet.

Eskom har sviktet de siste årene under lammende gjeld på grunn av regjeringens nedskjæringer. President Cyril Ramaphosa kalte for «dristig og besluttsom handling» for å redde det plagede foretaket da han brøyt opp Eskom i forrige uke. Som et forspill for en fullstendig privatiseringen av offentlig infrastruktur, erklærte presidenten: «For å sikre troverdigheten til omstillingsplanen og for å unngå en lignende finansiell krise om noen år, må Eskom utvikle en ny forretningsmodell.»

Ved kunngjøringen av nasjonalstreiken til de sørafrikanske mediene erklærte COSATU: «Forberedelsene til streiken mot tap av arbeidsplasser er i full gang, og arbeiderne står klare til å slåss og forsvare sitt levebrød. For tiden er den virkelige arbeidsledigheten på 38 prosent, med nær 10 millioner mennesker som sliter med å finne arbeid og over 17 millioner på trygd.» COSATU uttalte kynisk at de ville bekjempe Ramaphosa-regjeringens plan om å privatisere statseide foretak, som eksempelvis strømleverandøren Eskom.

Fagforbundsføderasjonen erklærte også at den ville oppfordre ANC-regjeringen til en «betydelig» omfordeling av rikdom, økte sosialutlegg og bedre lønninger og rettigheter for arbeidere ansatt i offentlig sektor.

SACP, en nær politisk alliert av COSATU, deltok på den nasjonale demonstrasjonen i Johannesburg der SACPs generalsekretær Solly Mapaila holdt en tale som fordømte gruvesektorens arbeidsplassnedskjæringer.

Mapaila serverte menneskemengden flere demagogiske fordømmelser av kapitalismen og utnyttelsen av arbeidere, og sa at ANCs mål om privatisering ville bli «heftig» bekjempet.

Sammenfallende med COSATUs streik på onsdag holdt fagforbundet National Education, Health and Allied Workers Union (NEHAWU) på torsdag en arbeidsnedleggelse mot lønnsnedskjæringer, kutt i finansiering for offentlig infrastruktur og utålelige arbeidsbetingelser som hele den offentlige sektoren lider under.

NEHAWU erklærte i sin kunngjøring at den skulle stanse akademiske og undervisningsaktiviteter ved «all teknisk og yrkesrettet utdanning og opplæring og samfunnsutdanning (TVET) og pedagogiske høyskoler» over hele Sør-Afrika.

NEHAWU erklærte at streiken ville være av ubestemt varighet, der NEHAWUs generalsekretær Zola Saphetha sa til journalister i Pretoria at: «Streiken vil starte på arbeidsplassene den 14. februar om morgenen, og opprettholdes på ubestemt tid til alle våre krav er oppfylt av departementet for høyere utdanning og opplæring.»

Påstandene fra COSATU og NEHAWU om at de fører en kamp på vegne av arbeiderklassen, er fullstendig kyniske og bedragerske. Over en årrekke har ANC i allianse med fagforbundene hatt tilsyn med ødeleggelsen av millioner av arbeidsplasser, og med nedskjæring av lønninger og levestandarder for den sørafrikanske arbeiderklassen, i tillegg til å hule ut offentlige sosialutlegg.

Den sosiale elendigheten som den sørafrikanske arbeiderklassen har opplevd står i sterk kontrast til det uanstendige rikdommen som blir ansamlet av en liten håndfull av elitene.

I Sør-Afrika, med en befolkning på 56 millioner og med den nest-største økonomien på kontinentet, har arbeidsledigheten holdt seg vedvarende på 27 prosent. For ungdommen er utsiktene stadig mer dystre, med en arbeidsløshet på over 50 prosent.

Ifølge UNICEF har 84 prosent av barna i Sør-Afrika ingen dekning for helsetjenester. Det svake budsjettet for helsevesenet i landet er på kriminelt lave 13 prosent.

I tillegg er ifølge arbeidsdepartementet arbeidsulykker og arbeidsrelaterte dødsfall i landet på et rekordnivå, der byggebransjen, som utgjør om lag 12 prosent av BNP, i gjennomsnitt opplever to dødsfall i uka.

Fagforeningene er avslørt for å jobbe i samarbeid med foretakene om å kutte levestandarden til sine arbeidere, som illustrert av National Union of Mineworkers’ (NUM) handlinger i 2012, som kulminerte i Marikana-massakren.

NUM forsøkte å få stanset streiken ved Lonmin Mines ved Marikana, som hadde blitt godkjent av gruvearbeiderne med et overveldende flertall. På vegne av Lonmin Mines sendte NUM inn bevæpnede bøller for å bryte opprøret, og de angrep og skjøt på de streikende gruvearbeiderne.

I den videre eskaleringen utplasserte ANC-regjeringen under daværende president Jacob Zuma sikkerhetsstyrker til Lonmin Mines for å bryte streiken, som resulterte i drap på over 40 gruvearbeidere. Den nåværende presidenten Ramaphosa var en direktør ved Lonmin da massakren fant sted, og han fordømte de streikende i blodtørstige formuleringer og applauderte massakren.

For å berolige den økende motstanden blant de sørafrikanske massene mot ANC-regjeringen lovet Ramaphosa, en multimillionær og tidligere fagforbundssjef, under sin ‘state of the nation’-tale i forrige uke kynisk flere tiltak for å forbedre økonomien, inkludert byggingen av nye boliger, en øking av finansieringen for utdanning, og opprettelsen av et nasjonalt helseforsikringssystem.

Ramaphosa avslørte imidlertid det sanne målet for ANC-regjeringen, i rak motsetning til hans populistiske retorikk, om en fullstendig privatisering av statseide foretak. Der han klart talte for å berolige finansmarkedene, erklærte Ramaphosa at hans regjering ville søke «strategiske aksjepartnerskap» med den private sektoren, for å redde skrantende statseide enheter. Med dette legger Ramaphosa grunnlaget for en fullstendig overlevering av offentlige tjenester til private foretak.

Streikene kommer samtidig med akutte uroligheter og en voksende klassekamp over hele Afrika og internasjonalt. Fremfor alt frykter den sørafrikanske styringseliten en uavhengig mobilisering av arbeiderklassen utenfor dens kontroll.

Streikene i Sør-Afrika må forstås i den bredere sammenhengen av den voksende internasjonale klassekampen, som er demonstrert av de siste lærerstreikene i Zimbabwe, sykepleiernes arbeidsnedleggelser i Kenya, antiregjeringsdemonstrasjonene i Sudan, og «de gule vestenes» protester i Frankrike, lærerstreiker over USA, og spontanstreiken til bildel-arbeidere og andre arbeidere i Matamoros i Mexico.