På et møte i Sydney på torsdag kveld talte prominente uavhengige journalister og forsvarere av demokratiske rettigheter, deriblant nasjonalsekretæren for Socialist Equality Party (Australia) James Cogan, mot den pågående forfølgelsen av WikiLeaks-grunnleggeren Julian Assange og diskuterte veien videre i kampen for hans frihet.
Cogan og Joe Lauria, en velkjent amerikansk journalist og redaktøren av nettstedet Consortium News talte in persona på begivenheten, som ble arrangert av «Politics in the Pub». Lauria reiste til Sydney i anledning møtet. Det ble ledet av den uavhengige filmskaperen Cathy Vogan.
Tony Kevin, en forhenværende australsk diplomat som har snakket ut mot regjeringens kriminalitet, og Caitlin Johnstone, en fremtredende online-journalist og forsvarer av Assange, leverte innspilte video-taler.
WikiLeaks-supportere reiste til Sydney i anledning møtet fra så langt unna som de australske byene Canberra og Adelaide, og fra New Zealand. Møtet ble streamet til et globalt publikum på Consortium News.
Møtet sammenfalt med fornyede krav om en slutt på den USA-ledede vendettaen mot Assange på grunn av hans ledende rolle i WikiLeaks’ publiseringer av fordømmende varsler-lekkasjer som har avslørt krigsforbrytelser, masseovervåkning og ulovlige diplomatiske intriger.
Det etterfulgte utstedelsen av en erklæring fra den anerkjente musikeren Roger Waters, som appellerte for den bredest mulige deltakelsen på SEP-demonstrasjonene neste måned i Sydney og i Melbourne, som vil kreve at den australske regjeringen treffer øyeblikkelige tiltak for å sikre Assanges retur til Australia, med en garanti mot utlevering til USA.
I sine innledende bemerkninger fordømte Lauria etablissementsmediene for å ha «vendt seg mot WikiLeaks og Assange. De har svertet ham, som er hva folk nært makten gjør når de blir utfordret og de ikke har svar. De kaller seg journalister, men de fallerer.» Han uttalte at mange medier «smiskende publiserer hva regjeringens embetsrepresentanter forteller dem, uten å stille spørsmål.»
Lauria satte angrepene mot Assange i sammenheng med en bredere erosjon av sivile friheter og borgerrettigheter, som han knyttet til den enorme veksten av sosial ulikhet de siste tiårene og en tilstand av «permanent krig».
Den amerikanske journalisten advarte for at «demokratiet er på ‘life support’». Han uttalte: «Vi har enorme mengder ulikhet, på nivåer som Vesten ikke har sett kanskje siden ‘the Gilded Age’ i USA [‘den forgylte tidsalderen’; ‘boom’-epoken etter Borgerkrigen; 1880- og 1890-tallet]. Middelklassen ser ut til å fordampe for våre øyne, og pengene overføres til den ene prosenten.»
Lauria konkluderte med å erklære: «Hvis vi skal biholde noe av våre demokratier, nå som mediene har sviktet, da trenger vi så absolutt WikiLeaks. Vi trenger Assange til å fortsette å jobbe og være fri til å gjøre det han vil.» Han sa at Assanges frihet ville være en «stor seier for allmennhetens og de frie medias forsvar».
Cogan, som var neste taler, skisserte det politiske perspektivet for neste måneds SEP-demonstrasjoner. Han uttalte at en australsk regjering bare ville gripe inn for å sikre Assanges frihet «dersom den er mer redd for en bevegelse av arbeiderklassen enn den er for å forårsake friksjon i forholdet til Washington.»
SEPs nasjonalsekretær henviste til rollen som massetrykk nedenfra hadde for å tvinge tidligere Liberal-National-regjeringer til å gripe inn: i 2007 for å få David Hicks returnert til Australia fra det amerikanske militærfengselet Guantanamo Bay, og i 2015 for å sikre løslatelsen av journalisten Peter Greste fra fengsling i Egypt.
Publikum applauderte høylydt da Cogan kommenterte: «Hjertelig velkommen tilbake til Australia til Hakeem al-Araibi, befridd fra internering i Thailand og beskyttet mot utlevering til Bahrain, som et resultat av den modige kampanjen fra det australske og internasjonale fotballsamfunnet, spesielt ledet av [tidligere Socceroo-spiller og sportsjournalist] Craig Foster.» Den australske regjeringen traff diplomatiske tiltak for å sikre al-Araibis løslatelse.
Cogan fordømte suksessive Labor- og Liberal-National-regjeringers avvisning av å treffe tilsvarende tiltak til forsvar av Assange. Han sa at deres aktive støtte til forfølgelsen av WikiLeaks-grunnleggeren var fordi «de er helt forpliktet til militær- og strategialliansen mellom USA og Australia. De er like fiendtlige mot WikiLeaks som deres amerikanske motstykker, fordi WikiLeaks avslørte stormaktforbrytelser og intriger.»
Han uttalte: «Allmennhetens støtte til Assange finner ingen uttrykk hverken i mediene eller i parlamentet. Tausheten vil bare bli brutt av utviklingen av en helt ny massebevegelse i arbeiderklassen, i åpen opposisjon mot hele etablissementet, spesielt mot Labor Party og fagforbundene.»
Cogan konkluderte med å avvise enhver påstand om at den australske regjeringen ikke har noen mulighet til å sikre Assanges frihet. Han bemerket at Australia for tiden har økonomiske sanksjoner på plass mot Nord-Korea, Iran, Russland, Syria, Myanmar og andre.
Publikum applauerte igjen da SEP-lederen uttalte: «Australia kan pålegge sanksjoner på den britiske styringsklassen. Den australske regjeringen har muligheten til å fryse alle britiske eiendeler og fryse tilbakeføringen av all profitt og alle inntekter fra deres investeringer [i Australia] inntil Julian er løslatt. Det ville ikke skade noen britiske arbeidere, som er allierte av australske arbeidere i kampen for å forsvare demokratiske rettigheter. Det ville imidlertid ha en betydelig innvirkning på den britiske finanseliten, som driver regjeringen.»
Caitlin Johnstone uttalte i sine bemerkninger at Assanges «forfølgelse avslører den ubestridelige sannheten at vi faktisk er styrt av et transnasjonalt maktetablissement som er umoralskt og uærlig inn til kjernen. Vi kan se at alle som fornærmer det USA-sentraliserte imperiet, finner seg som gjenstand for medienes rettergang. Fordi mediene eies av den samme plutokratiske klassen som eier imperiet.»
Johnstone fordømte også rollen til de offisielle mediene, og kommenterte: «Dersom våre nyhetskilder seriøst utførte sine forpliktelser som Den fjerde statsmakt, ville de rapportert om forfølgelsen av Julian Assange på samme måte som de rapporterer om forfølgelsen av enhver dissident-journalist. Men dét gjør de ikke. Dét, i seg selv, taler bind.»
Hun pekte på de bredere implikasjonene av angrepet på Assange, og bemerket at han blir «gjort til et eksempel» av styringseliten, som en advarsel om «hva som skjer med sannhetstalere når de får for mye oppmerksomhet.»
Tony Kevin beskrev Assange som «den viktigste kampanje-aktøren for ansvarlighet og respekt for Nürnberg-prinsippet om at bare å følge ordrer, ikke er et forsvar for krigsforbrytelser.»
«Julians arbeid med publiseringen av alle disse dokumentene som USA skulle ha ønsket aldri å ha blitt utsatt for, har vært enormt viktig for å gi hele verdensbefolkningen en reell forståelse av hvordan stormakter ter seg når de er ‘on the ropes’ [ref. bokseringen; på retrett], som USA er nå,» sa den forhenværende diplomaten.
Kevin krevde at den australske regjeringen treffer tiltak for å sikre Assanges retur til Australia. Kevin advarte også mot det voksende pådrivet mot krig, blant annet Australias rolle i de USA-ledede militærforberedelsene rettet mot Russland og Kina.
Etter de formelle talene stilte publikum en rekke spørsmål. En spurte: «Hva tok australierne så lang tid å reagere» på de vedvarende angrepene på Assange.
Cogan svarte: «I 2010 kom nesten alle medieorganisasjonene, fagforeningene og partiet De Grønne frem og lovet å ville forsvare en forfulgt australsk journalist og statsborger.» Han refererte 2010-kommentarene fra Ged Kearney, daværende leder av det australske fagforbundet Australian Council of Trade Unions, som den gang erklærte at «Assange må støttes som en australsk statsborger.»
Cogan forklarte at utviklingene i 2011 markerte et avgjørende skifte i verdenspolitikken. I det året fant revolusjonene sted i Tunisia og i Egypt, «fremprovosert til dels av WikiLeaks’ eksponeringer av kriminell regjeringskorrupsjon». Som respons var det en forflytning av fagforbundene og de såkalte venstre-partiene over i leiren til styringsklassen. De forlot Assange. Det er derfor det ikke har vært noen bevegelse.»
Cogan understreket at det er kritisk for å få bygget en massebevegelse for hans forsvar, å forklare «hvordan Assange er blitt forrådt», av et helt brorskap av pro-imperialistiske og øvre middelklasseorganisasjoner.
Etter arrangementet tvitrer Christine Assange, Julians mor og en langtidig kampanjeaktivist for hans frihet, sin takknemlighet til arrangørene av møtet og til alle talerne.
Forfatterne anbefaler også: