På fredag, to dager etter at hans budsjett ble nedstemt i Kongressen, kalte Det spanske sosialistpartiets (PSOE) statsminister Pedro Sánchez et nytt generalvalg for den 28. april. Sanchez’ regjering, med den korteste levetiden siden Overgangen fra fascismen til parlamentarisk demokratisk styre i 1978, falt over statsaktoratets rettsforfølgelse av katalanske politiske fanger som organiserte eller støttet folkeavstemmingen om uavhengighet den 1. oktober 2017. De står overfor fengselstraffer på opp til 25 år på falske anklager om å ha oppildnet til vold under folkeavstemmingen.
Sánchez kritiserte katalanske nasjonalistparlamentarikerne som stemte ned hans budsjett, som gjengjeldelse for hans juridiske prosess mot de katalanske nasjonalistfangene. «Når noen partier blokkerer beslutningstakingen er det nødvendig å kalle for nyvalg,» sa han. «Det er noen parlamentariske nederlag som er sosiale seire,» la han til, og hevdet at de angivelige progressive tiltakene som var nedfelt i budsjettet som PSOE forlater, betydde at «borgerne har sett hva vi ønsket for landet».
Andre PSOE-representanter sa de var glade for å snu ryggen til budsjettet, for i stedet å fokusere på å angripe de katalanske nasjonalistene. «Det er synd at budsjettet ikke ble godkjent, men paradoksalt nok, takket være dét har vi nå har ei linje. Høyresiden kan ikke kaste anklager i ansiktet på oss om å ha en avtale med separatistene. Det var noe som svei og smertet oss, og det fremkalte usikkerhet i deler av vårt velgergrunnlag,» sa en ledende PSOE-ordfører til El Pais.
PSOE åpner nå døra til den mest høyreorienterte valgkampen siden 1978, der påleggingen av innstramminger og politi-stat-styre vil fortsette, under dekke av opposisjon mot katalansk separatisme. Valgene i 2015 og 2016 produserte «hengte» parlament, der valgresultatet var splittet mellom PSOE, det høyreorienterte partiet Partido Popular (PP), Ciudadanos (Cs) og Podemos. Nå, mens PSOE fordømmer de katalanske nasjonalistene, sikter PP på å samle et smalt flertall på grunnlag av en antikatalansk koalisjon med Cs og det nye, pro-fascist-partiet VOX.
VOX-lederen Santiago Abascal erklærte at «Det levende Spania», som han kaller sine tilhengere, «endelig har beseiret en renomert nasjonalforsamling». Han fordømte også den tidligere PP-regjeringen til Mariano Rajoy som «udugelig og feig», for ikke å ha slått voldsomt nok ned på den katalanske folkeavstemmingen om uavhengighet.
Denne kommentaren fra Abascal, som har forsvart den genocidale historikken til Francisco Francos fascisthær under Den spanske borgerkrigen, understreker at VOX taler for fraksjoner av borgerskapet som planlegger militær undertrykking av befolkningen.
Under Rajoy sendte Madrid 16 000 polititropper for voldelig å angripe velgerne i det katalanske uavhengighetsreferendumet, inkludert eldre, og skadet over 1 000. Deretter fengslet sentralregjeringen katalanske nasjonalistpolitikere med forvaring før rettssaken, og oppløst den valgte katalanske regjeringen ved bruke av Artikkel 155 i grunnloven av 1978, for å erstatte den med en regjering utnevnt av Madrid. På høyden av krisen truet PP med direkte militærintervensjon i Catalonia. Abascal angriper imidlertid denne historikken som utilstrekkelig.
PP-lederen Pablo Casado understreket, samtidig som han kalte sitt parti en «lugn, moderat kraft», at han ville jobbe med Ciudadanos og VOX for å vinne et flertall. Med henvisning til «den andalusiske pakten» der de tre partiene befinner seg i en regional regjeringsallianse i Andalucía, understreket han at PP ikke ville bygge noen «sanitær avskjerming» som skiller partiet fra de eksplisitt pro-Franco-posisjonene til VOX. «Sanitære avskjerminger skader alltid de som bygger dem,» kommenterte Casado, og la til at han bekjempet «Folkefronten», det vil si den regjeringen som ble tatt ned av Francos kupp og borgerkrig.
I de siste ukene har Casado også sluppet løs en strøm av hysteriske fornærmelser mot Sánchez, og kalt ham en «forbryter», en «tvangsløgner», «illegal», en «okkupant» og skyldig i «høyforræderi».
På samme måte krevde Ciudadanos-leder Albert Rivera at «alle kandidater posisjonerer seg» på den katalanske saken. Han tilføyde at dersom han skulle bli valgt ville han «love ikke å benåde kupp-plotterne», det vil si de forfulgte katalanske lederne. Han advarte for at det kunne bli en ny «Frankenstein-regjering», med Podemos-lederen Pablo Iglesias «som visestatsminister med ansvar for Spanias økonomi, der separatistene bestemmer hvordan mitt land skal bli styrt.»
Hovedfaren i denne situasjonen er at arbeiderklassen ikke er fullt klar over trusselen om politi- og militærstyre. Det er ingen opposisjon fra EU mot pådrivet for å legitimere Franco-ismen, og det som passerer som opposisjon innen det spanske politiske etablissementet, er delt mellom åpne supportere av høyresidens politikk, og politisk likegyldighet.
Sist onsdag beskyldte Sánchez Ciudadanos og PP for at de ikke hadde vist den samme «lojaliteten» til regjeringen som han hadde vist den tidligere konservative regjeringen: «PP-regjeringen hadde den institusjonelle lojaliteten fra sosialistene. Men de var derimot ikke lojale, ikke bare mot oss, men heller ikke mot Spania.» Han la til: «Vi har vært villige til å inngå kompromiss med de som tenker annerledes. Vi er pro-Europa, progressive, venstrehellende, og ikke et eneste OECD-land har hatt flere kvinnelige ministre enn oss.»
I regjering var PSOE nesten ikke til å skille fra PP. PSOE-regjeringens grunnleggende dagsorden var ytterligere innstramminger for arbeiderklassen, styrket militarisme i tjeneste for Spanias geo-strategiske ambisjoner og re-stabilisering av staten etter den katalanske uavhengighetskrisen.
På demokratiske rettigheter fortsatte hans regjering PPs tidligere tilslag. De har støttet såkalte «varme tilbakeføringer» av udokumenterte innvandrere – hurtige deportasjoner som omgår immigrasjonslovene – ved den sørlige grensa til Ceuta og Melilla, og forsvarte den antidemokratiske loven om offentlig sikkerhet, bedre kjent med kallenavnet «kneblingsloven». Angående den katalanske rettssaken anbefalte Sánchez-regjeringen statsaktoratet å anklage de fengslede nasjonalistene for opprør, med en strafferamme på 15-år.
Podemos har gjort det klart at partiet ikke vil mønstre noen alvorlig motstand mot den høyreorienterte valgkampen. Snarere hevder de bedragersk at den Podemos-støttede PSOE-regjeringen var en suksess. Podemos’ parlamentariske talsperson Irene Montero refererte til «de mest sosialt progressive budsjetter i historien» som regjeringens viktigste bragd. Men planer om økt minimumslønn, en slutt på «kneblingsloven» som forbyr filming av politiets undertrykking av protester, og subsidier til eldre arbeidsledige, hvorav mange var inkludert i det mislykkede budsjettet – vil ikke passere etter denne ukas budsjettavstemming.
Hun sa at Podemos og PSOE hadde «i de åtte månedene ... jobbet for å gjøre ting som var presset på av millioner av mennesker som ikke har gitt opp». Faktisk kollapset stemmene for PSOE og Podemos i de siste valgene som ble holdt i Andalucía, den mest folkerike regionen i Spania, der hundretusenvis nektet å støtte disse partiene, og i stedet foretrakk å avstå fra å delta.
Ifølge Montero var imidlertid Sánchez’ alvorligste feil ikke å ha integrert Podemos i sin regjering. Det ville ha produsert en «stabil og solid regjering som kunne presentere seg i Europa». Hun angrep også de katalanske nasjonalistene fordi de ikke hadde støttet PSOE-regjeringen, og hevdet kynisk at Sánchez var «den beste garantien for en ærlig og fornuftig dialog med Catalonia».
Spurt om mulige avtaler etter valget sa Montero at Podemos ville «snakke med alle legitime representanter for innbyggerne», og åpne døra for allianser med alle partier.
Ingenting avslører tydeligere Podemos’ selvgode og likegyldige holdning til farene som arbeiderklassen står overfor, mer enn Monteros kunngjøring om at Iglesias, hennes sambopartner, vil fortsette med sin pappapermisjon under valgkampen, der han er Podemos’ hovedkandidat. Hun hevdet at dette er en måte å vise hvilken «type Spania vi vil ha», der menn og kvinner deler husstandens oppgaver. Faktisk understreker det at Podemos i stor grad er uberørt av pådrivet mot politi-stat-styre i Spania, som partiet ikke har til hensikt å bekjempe seriøst.