På mandag trakk syv høyreorienterte Labour-MPer [parlamentarikere] seg fra Labour Party på en pressekonferanse i Londons County Hall i Westminster.

Chuka Umunna, Luciana Berger, Mike Gapes, Chris Leslie, Ann Coffey, Angela Smith og Gavin Shuker annonserte at de ville sitte som uavhengige i parlamentet og bli kjent som ‘The Independent Group’ (IG) [Den uavhengige gruppa]. Deres nettsted var allerede etablert og i drift.

Splittelsen er forvarslet om en grunnleggende omstilling i det politiske terrenget, som har vært lenge forberedt. I deres politiske erklæring uttalte alle syv – fullblodsrepresentanter for den Blair-istiske pro-EU-fraksjonen av styringseliten – deres opposisjon mot «hard-venstre»-politikken til partilederen Jeremy Corbyn på Brexit, der de igjen anvendte seg av oppdiktede påstander om at Corbyn er en supporter av antisemittisme.

Berger har vært en sentral figur i antisemittisme-heksejakta. Gjennom måneder har hun fordømt Corbyn og erklærte at partiet under hans ledelse var «institusjonelt antisemittisk» – en påstand hun gjentok på mandagens pressekonferanse.

Berger skisserte hva «deres prinispper og verdier» er og hver av MP-ene holdt korte presentasjoner der de la vekt på deres angivelige engasjement for Labour-tradisjoner. Disse bekjennelsene utgjorde en hymne av ros for Blair-ismen og en del av arbeiderklassens evne til å bli tatt inn i den øvre middelklassen, som følge av individuell innsats og hardt arbeid.

Bortsett fra Umunna og muligens Berger, ville ingen utenfor deres umiddelbare valgkretser vite hvem disse nonsagtene er.

Chris Leslie, MP for Nottingham East, fordømte Corbyns «utdaterte ideologi» som var «fiendtlig mot business ... for dem er verden delt mellom undertrykkende og undertrykte fiender.»

Tre av parlamentsmedlemmene avleverte beretninger til å rødme av, om deres arbeiderklassebakgrunner, ytringer som kunne ha vært skrevet av Tony Blairs eller Margaret Thatchers taleskrivere.

Smith sa: «For mine foreldre handlet ikke arbeiderklassestolthet om å nyte fattigdom, og bære den som et adelsmerke. Det handlet om selvrespekt og troen på at vi kunne få det bedre. ... De fleste er som mine foreldre, de ønsker ikke å bli sett ned på av venstreorienterte intellektuelle som tror at å være fattig og av arbeiderklassen utgjør en nådegavestatus.»

Gapes egen farseaktige tale gikk fra «en sosialbolig i Chigwell Essex» til Cambridge University, via en kort periode som frivillig lærer i Swaziland, som angivelig lærte ham «betydningen av å bekjempe rasisme, fattigdom og urettferdighet». Gapes, en livslang Labour-byråkrat som tilbrakte 15 år på partiets nasjonale hovedkontor, fortalte pressen at han hadde gode minner om å «bekjempe trotskistene» på 1970- og 80-tallet.

Umunna spilte på identitetspolitikk og fortalte pressekonferansen at han var «en fjerdedel irsk, en fjerdedel engelsk og en halvdel nigeriansk». Hans nigerianske far ankom «uten penger», men ble en «vellykket gründer», hvilket viste «Storbritannia på sitt beste».

I IGs «Uavhengighetserklæring» var utenrikspolitikk og «nasjonal sikkerhet» anliggender i front: «Labour følger nå politikk som vil svekke vår nasjonale sikkerhet; aksepterer fortellingene til stater som er fiendtlige mot vårt land; har unnlatt å ta føringen i adresseringen av Brexit-utfordringen og by et sterkt og sammenhengende alternativ til De konservatives tilnærming; er passiv relatert omstendigheter av internasjonal humanitær nød; er fiendtlig mot både store og små foretak; og truer med å destabilisere den britiske økonomien i jakten på ideologiske mål.»

Storbritannias sentrale rolle i NATO ville opprettholdes, og forholdet til EU videreføres: «Vi tror på å opprettholde sterke allianser med våre nærmeste europeiske og internasjonale allierte på handel, regulering, forsvar, sikkerhet og kontraterrorisme.»

Med Tory-ene forpliktet til Brexit og med Corbyns lederskap (på nåværende stadium) som nekter å støtte en ny folkeavstemming, det såkalte «People's Vote», representerer gårsdagens splittelse fremveksten av en høyreorientert, pro-EU, pro-NATO, militaristisk formasjon på tvers av partilandskapet.

IG-erklæringen avsluttet med en oppfordring til likesinnede Tory-er og represetanter fra liberal-demokratene om å følge etter: «Vi appellerer, der vi sitter som Den uavhengige gruppa (IG), til parlamentskolleger fra alle partier om å vurdere landets beste fremfor kortsiktige, partipolitiske hensyn, og til å velge å gjøre det samme.»

Ifølge en rapport i mandagens Telegraph vil «én Tory-minister og fire konservative ‘backbenchers’ være klare til å hoppe over til det nydannede IG, dersom May forfølger en ‘no-deal’-Brexit». Avisas politikkredaktør tvitret: «PM [‘the Prime Minister’; May] ble advart av Amber Rudd, David Gauke, Greg Clark og David Mundell at hun møter fratredelse fra 22 ministre & Govt-medlemmer over ‘no-deal’-Brexit ... På et møte i Nr. 10 [Downing Street; statsministerboligen] oppfordret de henne til offentlig å forplikte seg til å utsette [Artikkel 50] i tilfelle det ikke kan oppnås en avtale.»

Avisa Guardian rapporterte at skotske liberal-demokrat-MP Christine Jardine har «nektet å utelukke en fremtidig fusjon mellom Lib Dems og den nye utbrytergruppa av forhenværende Labour-MP-er.»

Gårsdagens deserteringer vil eskalere Blair-istenes krav om at Corbyn trår linja på Brexit – akkurat som han har på alle andre politiske problemstillinger – og instruerer sine grunnplantilhengere å snu ryggen til alt snakk om å avsette høyreorienterte MP-er med mistillitsavstemminger, for å sørge for at at ikke flere MP-er føler seg «tvunget» til å etterfølge de syv renegatene.

Corbyn ble valgt til partileder i 2015, etter å ha utslettet hans Blair-ist opponenter med støtte fra hundretusenvis av Labour-medlemmer som bakket hans bekjennelser om motstand mot innstramminger, ulikhet og krig. I 2016 støttet 172 Labour-MP-er – det store flertallet av PLP [parlamentgruppa av Labour-Party-MP-er] – et mistillitsvotum mot Corbyn over Brexit.

Dette politiske ormebolet sparker nå ut med fornyet selvtillit takket være Corbyns selvfornedrelse. Det er hans konstante innrømmelser overfor høyresiden som har gitt de syv PM-ene anledning til å forlate i stedet for å bli ekskludert av Labour-medlemmer.

Gårdagens PLP-møte brøt ut i applaus etter at Blair-ist-PM Louise Elman fortalte kolleger at, med mindre Labour endrer seg «er vi ikke egnet til å regjere». MP-en Ian Austin, en annen Blair-ist, advarte: «Jeg kan se for meg flere som følger samme handlingsplan.» Corbyns nestleder Tom Watson snakket for dem alle, der han fortalte partirommet: «Jeg vil gjerne for dokumentasjonens skyld gi uttrykk for min fulle respekt for Luciana [Berger], og min forståelse for den beslutningen hun har blitt drevet til.» Labour hadde vært «seine med å anerkjenne at vi har et problem, og enda treigere med å håndtere det».

Watson la til: «Hvis en som Luciana ikke lenger mener at det er et hjem for henne i Labour Party, da vil mange andre kolleger spørre seg selv om hvordan de kan bli igjen.»

Fra tusenvis av medlemmer og supportere av Labour Party var meldingen på sosialmedier klar: ‘good riddance to bad rubbish’ [‘godt å bli kvitt’]. Labours høyreorienterte PM-er er hatet. Men fra Corbyn og hans skyggefinansminister John McDonnell kom det enda flere patetiske appeller om partienhet.

På søndag, da alle var klar over at en splittelse var under fullbyrdelse, ble McDonnell intervjuet på BBCs «Andrew Marr Show» der han fortsatt bønnfalte Blair-istene om ikke å forlate.

Deres smisking fortsatte på mandag etter at de syv hadde byttet leir, der Corbyn erklærte: «Jeg er skuffet over at disse parlamentsmedlemmene har følt seg ute av stand til å fortsette å jobbe sammen for Labour-politikken som inspirerte millioner ved det siste valget ...»

McDonnell la til: «Jeg er skuffet over at de har forlatt, fordi jeg ville at de skulle bli, og jobbe med oss for å gjennomføre [2017 valg-] manifestet vi alle sto på ... vi burde jobbe sammen for landets langsiktige interesser, så jeg er skuffet.»

Han publiserte en video, der han tagg: «For vårt lands skyld, la oss trekke sammen.»

Momentum-gruppa ledet av Jon Lansman – feilaktig presentert som en gressrotsorganisasjon – utstedte pliktskyldigst sine egne oppfordringer til partienhet.