Den amerikanske kampanjen for å få USAs allierte til å ekskludere den kinesiske telekommgiganten Huawei fra utviklingen av 5G-mobiltelefoninettverk på grunnlag av «nasjonal sikkerhet», har tilsynelatende fått betydelig motbør. Ifølge en rapport i Financial Times på mandag har et vesentlig britisk etterretningsagentur konkludert med at «det er mulig å motvirke risikoen fra anvendelse av Huawei-utstyr i 5G-nettverk.»

Rapporten refererte «to personer kjent med konklusjonen» som ble truffet av Det britiske nasjonale cybersikkerhetssenteret (NCSC). Konsekvensen av konklusjonen, dersom den bekreftes, vil rekke langt forbi bare Storbritannia, og skjære på tvers av amerikanske NSAs [National Security Agency] kampanje for å få Huaweis involvering i 5G-nettverk betydelig redusert, om ikke helt forbudt.

Avisa siterte en person «kjent med debatten» som sa at den britiske beslutningen ville innebære «stor tyngde» for europeiske ledere, da Storbritannia er del av etterretningsnettverket ‘Five Eyes’ [‘Fem øyne’; USA, Canada, Storbritannia, Australia og New Zealand] som utveksler etterretningsinformasjon med USA.

«Andre nasjoner kan argumentere med at dersom britene er trygge på å kunne begrense eller motvirke nasjonale sikkerhetstrusler, da kan de forsikre deres egen allmennhet og den amerikanske administrasjonen om at de handler på en forsvarlig måte ved å fortsette å tillate sine kommunikasjonstjenesteleverandører å anvende kinesiske komponenter, så lenge de tar de forholdsregler som britene anbefaler,» sa vedkommende.

Financial Times-rapporten om NCSC-vurderingen av Huawei etterfulgte deres publisering av Robert Hannigans artikkel den 12. februar, den tidligere direktøren for det britiske etterretningsorganet GCHQ [Government Communications Headquarters] fra 2104 til 2017, der han tok opp spørsmålet om den voksende kampanjen «for utfrysing av kinesiske foretak fra telekommleverandører i vestlige land, og spesielt fra fremtidige 5G-nettverk».

Hannigan skrev at bekymringer over cyberspionasje, veksten av den kinesiske teknologisektoren og retningen for kinesisk utenrikspolitikk, var alle «klumpet sammen til en fornemmet cybertrussel som bare kan møtes av et generelt forbud». Alle disse argumentene «kom til kort angående teknisk forståelse av nettverksikkerhet og av kompleksiteten i 5G-arkitekturen».

Hannigan refererte til fengslingen av Huaweis øverste finansdirektør Meng Wanzhou i Canada og til Trumps uttalelse om at det kunne være del av en handelsavtale [mellom USA og Kina], som «å ha forsterket oppfatningen» om at «det er en bredere anlagt geo-politisk kampanje i spill».

Han bemerket at NCSC hadde vært «rett på sak angående Huaweis mangler i sikkerhetsdesign og deres generelle holdning til nettverksikkerhet», og noterte at deres mangler ikke var unike, men at Huawei hadde lovet å «fokusere på kritikken og ville tilgjengeliggjøre store summer for håndteringen av anliggendet». Huawei har sagt at kostnaden vil være rundt $ 2 milliarder [NOK 17 milliarder].

«Hovedsaken her,» fortsatte Hannigan, «skjult av det voksende hysteriet over kinesisk tech, er at NCSC aldri har funnet noe bevis for ondsinnet kinesisk statlig cybervirksomhet gjennom Huawei.»

Han bemerket at det hadde forekommet kinesiske statstilknyttede cyberangrep. «Men, det faktum at disse angrepene ikke krevde noen manipulering av kinesiske suverene foretak som Huawei, understreker bare hvor ineffektivt et generelt sikkerhetsforbud basert på foretaks nasjonalflagg sannsynligvis ville være.»

Han beskrev påstander om at kinesisk teknologi i enhver del av et 5G-nettverk representerte «uakseptable risikoer» som «tull og tøys». Hannigan sa at Storbritannia og andre europeiske regjeringer burde «holde hodet kaldt» og basere sine beslutninger angående kinesisk engasjement i fremtidige telekommleveranser på teknisk kompetanse og en rasjonell vurdering av risiko, i stedet for «politisk mote eller handelskriger».

Han konkluderte med at «vi bør akseptere at Kina vil bli en global teknologimakt i fremtiden og begynne å håndtere risikoen nå, i stedet for å late som at Vesten bare kan la være å delta i Kinas teknologiske vekst.»

Men, denne vurderingen peker rett på det sentrale punktet i konflikten. USAs militære, politiske og etterretningsetablissement, og ikke bare Trump-administrasjonen, har konkludert med at de ikke kan tillate kinesisk teknologisk og industriell utvikling, som de anser som en trussel mot den amerikanske globale økonomiske, og i siste instans, militære dominansen.

Deres hensikt er ikke «å la være å delta i» den kinesiske utviklingen, fordi de er fast bestemt på å iverksette tiltak på alle fronter – økonomisk, politisk og militært – for å forhindre den.

Disse geo-strategiske interessene var i sentrum for den amerikanske utenriksministeren Mike Pompeos besøk til Øst-Europa i forrige uke. Ifølge amerikanske embetsrepresentanter som uttalte seg på en orientering under besøket, kunne det store antallet små og mellomstore stater i Sentral- og Øst-Europa, der mange hadde en «stor tilbøyelighet til korrupsjon», tillate Kina å «trenge gjennom sentrale sektorer» og dermed utøve innflytelse på EU.

Pompeo fortalte Ungarns utenriksminister at det ville være vanskelig for USA å samarbeide med land der Huawei-utstyr var «co-lokalisert» med amerikansk teknologi.

I sin tale på Sikkerhetskonferansen i München sist lørdag reiste også USAs visepresident Mike Pence saksanliggendet Huawei, der han gjentok USAs påstand om at foretaket utgjorde en trussel på grunn av en kinesisk lov som krever at telekommselskapene deler informasjon med regjeringen.

Men, under betingelser der spenningene mellom USA og Europa tilspisses, og kom for dagen i løpet av konferansen, fant ikke USAs posisjonering full og hel støtte.

NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg uttalte til Financial Times at alliansen tok spørsmålet «veldig alvorlig», men ikke hadde konkludert.

Storbritannia har signalisert at landet er langt fra helt i tråd med USAs posisjon. Alex Younger, sjefen for den britiske etterretningstjenesten MI6, har indikert at situasjonen er for kompleks til ganske enkelt å forby Huawei, og at alle land har sin «suverene rett til å arbeide seg gjennom svaret på alt dette».

I Øst-Europa er Polen mest i tråd med den amerikanske posisjonen på Huawei, mens andre har sine reservasjoner. Den tsjekkiske presidenten Milos Zeman har sagt at trekk mot Huawei kan skade tsjekkiske økonomiske interesser. Den slovakiske statsministeren Peter Pellegrini advarte i forrige måned om at politikerne skulle være «forsiktige, for å ikke bli et redskap i en handelskrig eller en kamp mellom konkurrenter».

Store penger og ressurser står på spill, siden Huawei er dypt involvert i europeiske telekommnett. Som en svært liten operatør for knapt ti år siden er foretaket nå leverandør for om lag en tredjedel av telekommsystemene.

Bloomberg har rapportert at «marerittscenariet» for telefoniforetak ville være hvis de må fjerne Huawei-utstyr fra sine systemer. Den tyske telefonileverandøren Deutsche Telekom har anslått kostnaden for eventuelle tilbakevirkende forbud å være i størrelsesorden milliarder av euro.

Huawei har reagert på de amerikanske tiltakene med at Eric Xu, en av selskapets tre roterende styreledere, fordømte Trump-administrasjonen for å gjennomføre en «samordnet, taktisk-politisk kampanje» mot dem.

Og i lys av det velkjente faktum som ble avslørt av WikiLeaks og varsleren Edward Snowden, om at verdens vesentligste datasnoker og cyberspioner er de amerikanske etterretningstjenestene, leverte han en interessant vinkling for noen av de mulige motivene for kampanjen.

«Tenkes det virkelig [av USA] på nettverksikkerhet og beskyttelsen av personvernet for andre lands borgere, eller har de andre motiver?» sa han. «Noen sier at fordi disse landene anvender Huawei-utstyr, så gjør de det vanskeligere for amerikanske agenturer å skaffe seg disse landenes data.»