Amerikanske foretaksmedier har forbigått, i nesten total taushet, det fascistiske innholdet i talen Trump holdt for et brølende publikum av høyreorienterte venezuelanske og kubanske eksilanter sammen med høyreorienterte republikanske operatører, ved Florida International University i Miami sist mandagskveld.

Talen ble angivelig arrangert for å levere et krigersk ultimatum til militæret i Venezuela: enten kapitulerer dere for den USA-orkestrerte regimeendringsoperasjonen, eller dere dør. Han understreket at foruten et «fredelig» kupp var «alle muligheter er åpne», hvilket betyr en direkte amerikansk militærintervensjon.

På tilsvarende måte stavet Trump også ut Washingtons intensjon om å følge opp omveltingen av Maduro-regjeringen i Caracas med tilsvarende amerikanske kampanjer for å velte regjeringene på Cuba og i Nicaragua, og å hevde ubestridt amerikansk hegemoni over hele den vestlige halvkule.

Talens overordnede tema var imidlertid en raljering mot sosialisme, som man aldri har hørt maken til fra en president i USA. Han anvendte variasjoner av ordene «sosialisme» og «kommunisme» 36 ganger i sin knapt 30-minutters adressering, der den kriseridde borgerlig-nasjonalistiske regjeringen til Nicolás Maduro stort sett tjente som en stråmann for å illustrere sosialismens påståtte ondskaper.

Til korbrøl av «USA, USA, USA» og «Trump, Trump, Trump» presenterte USAs president seg selv og sin regjering som ledende for et globalt korstog for å fjerne sosialisme, og for en innbitt kamp for å forhindre sosialister fra å komme til makten i USA selv.

«Til de som vil forsøke å pålegge sosialisme på USA, har vi igjen, én veldig enkel melding: Amerika vil aldri bli et sosialistisk land,» sa han.

Han anklaget sosialismen spesielt for dens manglende «respekt for grenser», og for «alltid å søke å ekspandere», som er en refleksjon av det amerikanske styringsoligarkiets frykt for klassekampen som nå renner over den amerikansk-meksikanske grensa, og som bringer arbeidere som er forent i en internasjonalt integrert produksjonsprosess sammen til én mektig armé, mot deres felles kapitalistutbyttere.

Temaet som ble spilt ut i Miami var ekko av bemerkninger Trump inkluderte i sin ‘State of the Union’-tale: «Her, i USA, er vi alarmerte av nye oppfordringer om å adoptere sosialisme i vårt land. Amerika ble grunnlagt på frihet og uavhengighet – ikke regjeringstvang, dominering og kontroll. Vi er født frie, og vi skal forbli frie. Her i kveld fornyer vi vår besluttsomhet om at Amerika aldri skal bli et sosialistisk land.»

De samme foretaksmediene som har ignorert denne raljeringen mot sosialisme, har i vesentlig grad omgått frontalangrepet på demokratiske rettigheter og konstitusjonelle normer i Trumps nylige proklamasjon av en nasjonal nødssituasjon på den amerikanske sørgrensa. Det denne utviklingen reiser er en stadig klarere fare for diktatur. Trumps utenom-konstitusjonelle makttilraning har blitt ledsaget av hans krav om henrettingen av de som er dømt for narkotikahandel, hans forsøk på å piske opp fremmedfiendtlig hysteri mot flyktninger og innvandrere, Gestapo-type ICE-raid og hans siste opprop om «gjengjeldelse» mot NBC-komedieprogrammet «Saturday Night Live» og stjernen Alec Baldwin, for hans satirer over Trumps taler. Mens Baldwin med rette har uttrykt frykt for sin egen og sin families sikkerhet, har mediene i vesentlig grad ignorert eller trivialisert også den trusselen.

Som respons på Trumps opptreden i Miami uttrykte New York Times, det liberale etablissementets tidligere ‘paper of record’, ingen bekymring om det fascistiske innholdet i presidentens tale.

I stedet behandlet avisa talen som en del av valgpolitikkens skillemynt, der den erklærte at Trump hadde dratt til Sør-Florida som del av et «bud for å vinne over til sin side, det som kan bli en kritisk blokk av velgere i 2020-presidentvalget».

Angående hans sverting av «sosialisme» beskrev Times den amerikanske presidentens anvendelse av ordet, som bare en «etikett for-alle-formål, på hans nylig bemyndigede demokratiske motstandere i Representantenes hus».

Dette er en grov feiltolkning av Trumps mål. Han er ikke bekymret for de formløse forslagene fra typer som Bernie Sanders og Alexandria Ocasio-Cortez, men snarere for trusselen om en utfordring av den kapitalistiske orden undenfra, som bringer masser av arbeidere til en konfrontasjon med kapitalistsystemet.

Den mest kritiske observasjonen i Times’ dekning av talen var følgende: «Mange demokratiske lovgivere i Sør-Florida har også oppfordret til fjerningen av Mr. Maduro. Men Det hvite hus har gjentatte ganger valgt ikke å invitere demokrater til offisielle arrangement om Venezuela.» Avisa la til: «Demokrater følte at Trump hadde forsømt å fremme to-parti-deltakelse på Maduro-saken.»

Ingenting kunne tydeligere uttrykke den reaksjonære og selvtilfredse karakteren av både demokrater og foretaksmediene. De insisterer på at begge den amerikanske styreklassens partier burde være forent til støtte for regimeendring og en kriminell imperialistintervensjon i Venezuela, mens Trump skiller dem av politiske grunner.

Washington Post førte en lignende rapport der de erklærte: «Som del av hans bestrebelser for å bli gjenvalgt har Trump forsøkt å brennmerke sine demokratiske motstandere som sosialister, der han ofte anvender eksempelet Venezuela som en advarsel for velgerne,» og avisa hevdet at Trump hadde «sagt at de som støtter sosialistisk politikk i USA, hadde feilaktig tenkning og uærlige motiver».

TV-nettverk og kabelnyheter – bortsett fra Fox, som helt forutsigbart hyllet Trump – ignorerte talen i Miami fullstendig.

Denne reaksjonen sammenfalt med den fra Det demokratiske partiet, der ingen av de ledende figurene valgte å kommentere Trumps bemerkninger.

Mens den ble ignorert av mediene og av demokratene, så fortjener Trumps tirade mot sosialisme å bli tatt på dødsens alvor. Dette handler ikke bare om å vinne stemmer eller å skremme demokratene, selv om de uten tvil vil reagere med forutsigbar feighet og tvetydigheter. Det var heller ikke bare et middel til å bakvaske den venezuelanske regjeringen, som forberedelse til imperialistisk intervensjon.

Marxister har alltid insistert på at utenrikspolitikken representerer et konsentrert uttrykk for klasserelasjonene innenlands. Gjenopplivingen av Yankee-imperialist-aggresjon i Latin-Amerika og dreiingen i Washington mot «America First»-utenrikspolitikk, som er rettet mot enhver reell og potensiell rival for globalt og regionalt hegemoni, er knyttet til veksten av sosiale spenninger drevet av uforlignelig sosial og økonomisk ulikhet, og fremfor alt av veksten av klassekampen, kombinert med en økende politisk radikalisering, og særlig av den yngre generasjonen.

Det er mot disse veldig reelle truslene mot det amerikanske oligarkiets rikdom og makt, som Trump representerer, at hans tirade mot sosialisme er rettet.

Dersom han gjenoppliver Adolf Hitlers språk – hvis taler angivelig har tjent Trump som sengelektyre – er det fordi klassekampens objektive logikk bringer arbeiderklassen, både i USA og internasjonalt, til en direkte konfrontasjon med et kapitalistisk profittsystem som systematisk har overført samfunnets rikdommer fra massene av arbeidende mennesker over i hvelvene til en håndfull milliardærer.

Hatet mot sosialisme og voldelig motstand mot arbeiderklassens internasjonale enhet har alltid utgjort fascismens essensielle egenskaper. Kalkylene til Trump og hans rådgivere, som den avskyelige Stephen Miller, er ikke bare basert på det neste valget. De søker å skape fundamentene for en fascistbevegelse i USA.

I disse bestrebelsene kan de stole på feigheten, bedrageriet og høyreorienteringen til deres nominelle opponenter i Det demokratiske partiet, og medvirkingen av foretaksmediene som har blitt kapitaliststatens stadig mer føyelige propaganda-arm.

Arbeiderklassen må ta Trumps Miami-tale som en advarsel. Den peker på den presserende nødvendigheten av å bryte med demokratene og med hele topartisystemet, og å bygge Socialist Equality Party som lederskapet for en sosialistisk massebevegelse.