Et halvt århundre etter at den kubanske missilkrisen brakte menneskeheten til en hårsbredd fra utslettelse, bygger Washington opp under en, om mulig, enda farligere global kjernefysisk duell.

I forrige måned kunngjorde Det hvite hus at USA ville forlate INF-traktaten – Intermediate Nuclear Force [‘Kort- og mellomdistanse nukleærmissil’-traktaten] – som forbyr utplasseringen av landbaserte missiler med rekkevidde på opptil 5 000 miles.

Militærstrateger og tankesmier har gjort det klart at Pentagon har planer om å utplassere kort- og mellomdistanse nukleær-beredte missiler i Øst-Europa, samt på øyer utenfor den kinesiske kysten. Tidligere denne måneden sa Pentagon at de har akselerert sine planer om å utplassere våpen som er forbudt i traktaten, og erklærte at de «vil starte de trinnene av systemene de tidligere ikke kunne».

På onsdag sa den russiske presidenten Vladimir Putin at Russland ville gjengjelde proporsjonalt «og asymmetrisk» på enhver utplassering av amerikanske missiler i Europa, og gjorde det klart at de ville være rettet mot amerikanske utskytningsanlegg, samt «kommandosentre», inkludert Washington og muligens europeiske hovedsteder.

Putin erklærte at dersom USA skulle utplassere slike missiler ville de kunne «nå Moskva på bare 10-12 minutter», en situasjon som ville være «farlig for Russland».

Putin advarte for at den tilspissende duellen i økende grad ligner på den kubanske missilkrisen fra 1962. Den nåværende situasjonen har bestemte paralleller til den begivenheten, som ble utløst av utplasseringen av amerikanske ballistiske Jupiter-missiler i Tyrkia i 1961. Som svar stasjonerte Sovjetunionen sine egne nukleære mellomdistansemissiler på Cuba, litt over 100 miles fra Florida-kysten. Tallrike deltakere har bekreftet at atomkrig ble avverget med små marginer.

Amerikanske planer for utplassering av missiler i strid med INF-traktaten er allerede langt fremskredne. Putin hevdet i sin tale at de amerikanske missilforsvarssystemene installert i Polen og Romania var fullt ut i stand til å lansere mellomdistanse Tomahawk-missiler bestykket med en nukleær nyttelast. Mens Washingtons påstander om at Russland opererer i strid med INF-traktaten i vesentlig grad er ubelagte, støttet ‘Bulletin of the Atomic Scientists’ [Bulleteng for atomvitenskapsmenn] Putins påstand og hevdet: «Offentlig tilgjengelig informasjon gjør det klart at USAs Aegis-baserte systemer i Øst-Europa, dersom de bestykkes med cruisemissiler, faktisk ville krenke INF.»

Bulletengen tilføyde: «Dersom disse Aegis-baserte systemene i Øst-Europa ble levert med amerikanske cruisemissiler – enten den eksisterende Tomahawk, eller en ny rakett som Russland hevder USA har hatt under utvikling – ville de utgjøre fryktelige offensivstyrker, opprettet på Russlands grenser. Og det ville være liten mulighet for Russland å vite om Aegis-systemene ble lastet med missilforsvar-interceptorer eller med atomvåpenbestykkede cruisemissiler.»

Da Pentagon ble presset på å svare om de amerikanske «missilforsvar»-anleggene var i stand til å skyte ut atomvåpenbestykkede cruisemissiler, responderte Pentagon negativt og erklærte at fasilitetenes programvare forhindret dem fra å gjøre det. ‘The Bulletin of the Atomic Scientists’ kalte også dette «en falsk påstand som er uforenlig med systemets tekniske design.»

Det å omdanne disse fasilitetene til utskytningsingsplattformer for cruisemissiler ville med andre ord kreve lite mer enn en programvareoppdatering.

En «proporsjonal» respons fra Russland i strid med INF ville innebære å utplassere bakkebaserte missiler innen noen få hundre miles fra den amerikanske grensa: et stort sett uaktuelt prosjekt. Putin gjorde det klart at Russland, som svar på ethvert trekk i retning av å utplassere bakkelanserte cruisemissiler, ville være beredt til å gjennomføre et «asymmetrisk» svar: plassering av hypersoniske missiler på skip og ubåter innen noen få hundre miles fra den amerikanske grensa.

«Med hastighetene vi er i stand til, kan vi plassere våre skip langt vekk fra territorialfarvann eller til og med den eksklusive økonomiske sonen til en bestemt nasjon. De kan være i nøytrale farvann, langt til havs, sa Putin. «Ingen kan forby marine skip og ubåter å være der.»

Som respons på amerikanske planer om å gjøre Europa til et skytefelt for nukleærmissiler, truer Russland med å gjøre Amerikas østlige kystsripe til en høyinnsats konfrontasjonslinje, der ubåter, skip og fly bestykket med nukleære missiler skubber for posisjon bare noen få hundre miles fra et av de tettest befolkede kystområdene i verden.

Og dette skal være bare ett teater av den multipolære atomvåpendystopien som Trumps Hvite hus forestiller seg, med en tilsvarende duell på gang hver dag i havet utenfor den kinesiske kysten.

For å gjøre saken verre så vil alt dette ikke spilles ut med dagens ballistiske våpen, men med hypersoniske missiler som forflytter seg med 25 ganger lydens hastighet, med et «beslutningsvindu» på bare to eller tre minutter, til å avgjøre om en oppdaget missillansering er en test, en falsk alarm eller et fullskala termonukleært angrep – hvilket øker sjansene for en fatal feilberegning med milliarder av liv i vektskåla.

For nesten tre tiår siden ble oppløsingen av Sovjetunionen møtt med en bølge av triumfalisme og med erklæringen om at atomkrig nå hadde blitt noe som hørte fortiden til, med det «liberale demokratiets» globale triumf. Slutten på Sovjetunionen utløste imidlertid ikke et «fredsutbytte», men snarere endeløse kriger i Irak, Serbia, Afghanistan, Libya og Syria. Nå, med Pentagons doktrine om «strategisk konkurranse», forbereder USA seg på en fullskala krig mot atomvåpenbestykkede «store makter» som Russland og Kina.

USA og NATO har skjøvet sine styrker hundrevis av kilometre østover, til Russlands grenser, fast bestemt på å redusere landet til status av en halvkoloni. Det russiske oligarkiet, ute av stand til å komme med noen appell til antikrig-sentimenter i USA eller globalt, veksler mellom nytteløse appeller til sine amerikanske «partnere» om å komme til sans og samling, og krigerske nukleærtrusler.

Mens Trump-administrasjonen er den mest aggressive bidragsyteren for det globale atomvåpenkappløpet, er prosessen universell. En nylig rapport fra Sikkerhetskonferansen i München erklærte at «atomvåpnenes rolle» nå «vokser». Den la til at, i tillegg til USA og Russland, er «alle de ni atomvåpenstatene i ferd med å legge til, eller oppgradere sine arsenaler, tilsynelatende fast bestemt på å oppnå et fortrinn i en periode med ny usikkerhet.» I Tyskland, som tidligere hadde unngått utviklingen av atomvåpen, vokser kravet innen de styrende elitene om en uavhengig atomstyrke seg kraftigere for hver dag som går.

Trump for sin del, fortsetter og intensiverer politikken til sin forgjenger Barack Obama, kandidaten for «håp og forandring», som iverksatte et billion-dollar-program for nukleærmodernisering for å produsere «lav-eksplosive» anvendelige atomvåpen, som har begynt å rulle av samlebåndene i år.

Det nye globale våpenkappløpets universalitet viser at det ikke er resultat av politisk konjunktur i det ene eller det andre landet, men er uttrykk for en universell prosess i grepet av det kriserammede kapitalistsystemet. Over hele verden ser de styrende klassene i krig, plyndring og erobring, sammen med promoteringen av nasjonalisme og fremmedhat, midler for å avlede utad det intense interne klassetrykket, uttrykt i en voksende streikebevegelse av den internasjonale arbeiderklassen.

Men denne voksende bevegelsen i arbeiderklassen tilbyr nettopp midlene for å motsette seg styringselitens morderiske krigsmål, gjennom mobiliseringen av et sosialistisk program for å få en slutt på kapitalistsystemet: roten til krig, diktatur og sosial ulikhet.