Lærere i São Paulo, den største byen på de amerikanske kontinentene, har vært i streik siden den 4. februar – begynnelsen av skoleåret – i opposisjon mot en pensjonsreform som ble introdusert av den høyreorienterte borgmesteren Bruno Covas (PSDB) og vedtatt av byrådet ved utgangen av desember 2018.

Pensjonsreformen ble først foreslått i 2016 av Fernando Haddad, den forhenværende borgmesteren i São Paulo og den beseirede kandidaten fra Arbeidspartiet (PT) ved fjorets presidentvalg. Hans etterfølger som borgmester, den høyreorienterte millionæren João Dória (PSDB), utvidet et år senere Haddads pensjonsreformangrep.

I mars 2018, da Dória forsøkte å presse pensjonsreformen gjennom byrådet, iverksatte São-Paulo-lærerne en 20-dagers-streik som klarte å utsette avstemmingen om tiltaket i 120 dager. Etter en rekke endringer av reformen fra den nåværende borgermesteren Covas, som inntok stillingen etter at Dória ble valgt til guvernør i São Paulo, og etter frislipp av brutal politiundertrykking mot lærere som protesterte gjennom hele desember foran byrådet, ble pensjonsreformen endelig godkjent.

Covas’ pensjonsreform økte pensjonsbidraget fra 11 prosent til 14 prosent av lærernes totale lønn og fastsatte en maksimal månedlig pensjon på rundt 5 600 reais (NOK 12 895). De ansatte i offentligsektor som ønsker å få full pensjon må bidra til en komplementær pensjonsordning (SAMPAPREV) forvaltet av private fond, som kan øke pensjonsbidraget opp til 19 prosent.

Etter at lærernes streik begynte har andre deler av offentligsektorarbeidere også gått ut i streik, blant annet skoleansatte, leger og sykepleiere. Forrige tirsdag, den 19. februar, samlet 80 000 offentligansatte seg foran rådhuset, der de stemte for å fortsette streiken inntil borgmesteren opphever pensjonsreformen. Deretter marsjerte de offentlig ansatte gjennom gatene i São Paulo, der WSWS-reportere snakket med dem.

For fysioterapeuten Marcelo, som jobber på en fødeklinkikk i en forstad til São Paulo, er «pensjonsreformen en lønnskonfiskering for å øke byens inntekter for deres [styringsklassens] politiske prosjekter». Han mintes også at «pensjonsbidraget har økt. I 2005 var pensjonsinnskuddene 5 prosent, og [daværende PSDB-borgmester José] Serra sa at vi burde bidra med 11 prosent, og at vi i løpet av ti år ville løse problemet med pensjonsunderskuddet. Det har ikke løst problemet, og nå økte de pensjonsbidraget til 14 prosent, og potensielt opp til 19 prosent.»

Mange demonstranter fordømte det faktum at pensjonsreformen som ble godkjent hovedsakelig er fordelaktig for de store bankene, som vil administrere SAMPAPREV-fondene. Dino, som er pedagogisk koordinator, sa: «Jeg mener at vi ikke må overgi arbeidernes rettigheter til bankene.»

Gustavo, en skoleansatt kommenterte: «Til slutt er det arbeideren som vil betale regningene nok en gang ... Hvor er den store rikdommen konsentrert? Det er ikke hos oss. Vi har sett lista over banker som skylder byen penger, det er milliarder av reais!»

Gustavo refererte til milliardgjelden i dollar, som store banker og foretak skylder byen Sao Paulo i ubetalte skatter, et tall som overstiger 100 milliarder reais (NOK 232 milliarder ), som er nesten det dobbelte av byens årlige budsjett. Det påståtte pensjonsunderskuddet på 5,6 milliarder reais (NOK 12,9 milliarder) blir lite opp imot bankenes og foretakenes skattegjeld. Bankene Itaú og Santander, byens største debitorer, hadde en netto profitt på 25 milliarder reais (NOK 56,74 milliarder) og 12 milliarder reais (NOK 27,5 milliarder) henholdsvis i 2017 og 2018.

Leger og farmasøytteknikere fordømte også privatiseringen av São Paulos helsevesen, for å tjene de store bankenes og foretakenes interesser. Lígia, en lege, sa: «Helse blir privatisert; det vil si at forvaltningen, som er offentlig, blir overlevert til et privat selskap. En outsourcet UBS [helseklinikk] drevet av et privat selskap, er mye dyrere, kontrolleres av bankene, og det er mye korrupsjon.»

Carlos, en farmasøyttekniker, fordømte kuttet i antallet helsepersonell, som «skader befolkningen ... Vi har ikke tilstrekkelige arbeidsbetingelser, har ikke stoler, datamaskiner, elektroniske passord [for effektivisering av tjenesten] ... de bytter ut bedre kvalitets sykehusforsyninger med billigere, det er mangler også medisiner.»

Lis, som er lege, insisterte på at «SUS [det nasjonale helsevesenet] må verdsettes, befolkningen må behandles bra, og helse og utdanning kan ikke opprettholdes på grunn av manglende investeringer. Vi leger burde streike for å protestere mot den dårlige kvaliteten på omsorgen for befolkningen, med folk som dør mens de venter i kø for medisinsk hjelp.»

I tillegg til den omfattende outsourcingen av helsevesenet, som ifølge farmasøytteknikeren Dênis rammer 93 prosent av helsepersonellet i dag, er det utsikter til lønnsfrysning i årene som kommer. «Helt siden 2004 har vi bare hatt en lønnsvekst på 0,01 prosent per år,» sa han. «Dét året var lønna til en helsearbeider nesten seks ganger minimumslønna, og i dag er den redusert til halvparten av dét. Hvis vi fortsetter sånn, vil vi nå minimumslønna om noen år.»

Ifølge historielæreren Marlei så «vokser streiken. Samlingene og demonstrasjonene begynte med offentligsektor og 35 000 arbeidere, og i februar var det to ganger så mange.» Hun sa også: «I tillegg til lærere og helsepersonell, er arbeidere i dyreparker, på kirkegårder og i bibliotekene, samt sosialarbeidere, psykologer og kulturarbeidere også i streik.»

Etter hvert som streiken vokser begynner lærerfagforeningen Sinpeem, den største blant offentligsektorarbeidere, og som har drevet de enhetlige samlingene av offentlig ansatte arbeidere, å vise tegn til at de forbereder seg på å forråde streikebevegelsen.

Gustavo fordømte fagforeningspresidenten Claudio Fonseca, som har en lang historikk for å ha hatt tilsyn med bedrageriene av lærerne, og han sa: «Sinpeem blir ledet av en som støttet [den brasilianske fascistiske presidenten Jair] Bolsonaro, som støttet [guvernøren i São Paulo João] Dória, hvilket viser at han har en politisk innstilling som ender opp med å blande hans egne interesser med arbeidernes.»

Fysioterapeut Mercel fordømte mangelen på demokrati på forsamlingen, fordi «bare Claudio Fonseca snakket, og under forsamlingen slapp han ingen andre til for å presentere noe annet forslag.» Han sa deretter at Fonseca «manipulerte forsamlingen». Ifølge ham hadde «80 000 lærere og andre arbeidere fra offentlig sektor bestemt seg for å gå til Marginal Tietê [São Paulos hovedaveny], for å blokkere den. Midtveis dit forhandlet Fonseca med politiet og bestemte seg for ikke å ta den ruta. Det er alarmerende. Han terroriserte arbeiderne og sa at det var hundrevis av politifolk [som ventet på oss], at det ville bli blodsutgytelse, osv.»

Marcelo la til: «Det er veldig komplisert at en kamp så stor som denne blir overlatt i hendene på en sånn person. Det som skjedde var det første sviket av en forsamlingsbeslutning. Nå er ikke tiden for å nøle. Det er en nasjonal pensjons-‘reform’ som skal presenteres, og vår kamp kan inspirere hele Brasil.»

Én dag etter arbeidernes demonstrasjon i São Paulo, den 20. februar, presenterte Brasils fascistiske president Jair Bolsonaro sin pensjons-«reform» for Kongressen. Blant hovedtiltakene er det å øke minstepensjonsalderen på 65 år for menn og på 62 for kvinner, og den minste bidragsperioden på 20 år for privatpersoner og 25 år for arbeidere i offentlig sektor. Bolsonaros pensjonsreform øker også minstepensjonsalderen for lærere fra 50 for kvinner og fra 55 for menn, til 60 år for begge kjønn.

Alle de som snakket med WSWS følte at de offentlig ansatte arbeidernes kamp i São Paulo er en forespeiling av massekamper som vil bryte ut over hele Brasil. Marlei, som er lærer, sa: «Det er viktig å avvise pensjonsreformen her i São Paulo, for hvis den ikke blir avvist da blir det enda verre med den nasjonale pensjonsreformen.»

«São Paulo er et laboratorium for hele Brasil,» sa Marcelo. «Vi, arbeiderne i São Paulo, har hatt ansvaret for å begynne konfrontasjonen, siden reformen begynte her så har også motstanden begynt her.»

Kampen mot Bolsonaros pensjonsreform, så vel som kampen for São Paulos offentlige arbeidere, kan imidlertid ikke forbli i fagforeningenes hender.

Samme dagen som Bolsonaro annonserte pensjonsreformen organiserte de viktigste brasilianske fagforeningene en «nasjonal arbeiderklasseforsamling», som samlet tusenvis av fagforeningsrepresentanter tilknyttet fagforeningsbyråkratiet. I tillegg til CUT, den største brasilianske fagforbundssammenslutningen, deltok også Conlutas i «forsamlingen», det er forbundet som nylig forrådte General-Motors-arbeidernes kamp i São José dos Campos, og i tillegg også Força Sindical, det høyreorienterte fagforbundet med ledere som var tilknyttet det brasilianske militærdiktaturet.

På spørsmål om hvordan man kan forhindre fagforeninger og fagforbund fra å forråde arbeidernes kamp mot Bolsonaros pensjonsreform, sa Marcelo at «det ideelle ville være at arbeidere har full autonomi og at vi streiker, uavhengig av fagforenings-‘peleguismo’ [streikebryteri] ... Man kan ikke overlate en slik kamp i hendene på et høyreorientert og manipulerende lederskap. Hvordan komme seg ut av dette? Jeg tror det er gjennom arbeidet med grunnplanet, gjennom streikekomitéer, i samtaler med våre arbeidskamerater, og med andre arbeidere.»

Forfatterne anbefaler også:

Brazil: São Paulo teachers strike against pension reform

[26. mars 2018]