Læreres globale kamp

27 February 2019

På nesten alle kontinenter har lærere kommet fremst i fronten av kampen mot regjeringsnedskjæringer og -innstramminger, og nivåer av sosial ulikhet som ikke er sett siden 1920-tallet. Lærerne har spilt en nøkkelrolle i oppsvinget av klassekampen som brøt ut over hele verden i 2018, og som har akselerert i løpet av åpningsmånedene av inneværende år.

Tre tusen lærere er for tiden i streik i Oakland i California, i den seneste av en serie arbeidsnedleggelse av lærere i USA, og som har involvert 71 000 lærere i løpet av de første åtte ukene i 2019. Streiken etterfølger forrige måneds arbeidsnedleggelse i Los Angeles, nasjonens nest største skoledistrikt, en streik i Denver i Colorado, og en to-dagers statsdekkende arbeidsnedleggelse i Vest-Virginia, der streiken for ett år siden utløste det største læreropprøret over USA på flere tiår.

Lærere og skolearbeidere sto for 380 000 av den nesten halve millionen arbeidere som var involvert i arbeidsstans i USA i fjor, det største antallet siden 1986. Det har vært økende opprop om streik i mange stater, blant annet Oklahoma og Arizona, hvor statsdekkende streiker fant sted i fjor.

I São Paulo, Brasil, den største byen på de amerikanske kontinentene, har lærere gått til streik for andre gang i år mot pensjonsnedskjæringer. I Mexico streiket lærere i Michoacán og Oaxaca, og satte tidligere denne måneden opp blokader for å slåss mot oppsigelser og regjeringsstøttede «skolereformer».

Tidligere denne måneden streiket lærere og barnehagearbeidere i Berlin, Tyskland; lærere i Portugal meldte seg med på en generalstreik; lærere i Frankrike sluttet seg til Gul-Vest-protestene mot «de rikes president» Emanuel Macron; og over 100 000 lærere fra grunnskolen til høyere utdanning er satt til å gjennomføre den første nasjonale streiken den 15. mars i Nederland.

Lærere har også streiket i Marokko og Zimbabwe, samtidig med voksende opposisjon mot de reduserte utdanningsbudsjettene og privatiseringen av skoler over hele Afrika, og titusenvis av lærere i Tamil Nadu i sørlige India streiket i fjor for bedre lønn og vilkår.

Denne bevegelsen blir drevet av rekordnivåer av sosial ulikhet over hele verden. Den sosiale kontrarevolusjonen, som ble initiert av Storbritannias statsminister Margaret Thatcher og den amerikanske presidenten Ronald Reagan for fire tiår siden, ble akselerert etter det globale økonomiske krasjet i 2008. Kapitalistregjeringer, anført av Obama-administrasjonen i USA, brukte billioner for å kjøpe opp de giftige verdipapirene fra bankene, og tilby ubegrensede kreditter for å blåse opp igjen aksjemarkedene og de private formuene til de finansielle kriminelle. For å betale for dette gjorde politiske partier av alle avskygninger «austerity» [sparepolitikk, innstramming, nedskjæring] til merkeordet.

To nylige rapporter understreker den historiske overføringen av rikdom fra bunnen til toppen i USA siden 2008.

En ny forskningsrapport av Gabriel Zucman, en økonomiprofessor ved University of California, Berkeley, fant at andelen av total husholdningsformue kontrollert av den øverste 0,1 prosenten av de rikeste voksne nå var på høyeste nivå siden 1929, da denne lille eliten hopet opp for seg selv 25 prosent av den samlede rikdommen. «USAs formuekonsentrasjon ser ut til å ha kommet tilbake til nivåer som sist ble observert under De brølende tjueårene [‘the Roaring Twenties’],» skrev Zucman, som bemerket at den kunne være enda høyere, på grunn av de superrikes anledning til å skjule sin rikdom i offshore-kontoer.

En rapport fra US Commerce Department's Bureau of Economic Analysis [Det amerikanske handelsdepartementets byrå for økonomisk analyse] fant at ansattes lønninger og ‘benefits’ [o. anm.: i USA har helseforsikring tradisjonelt har vært en vesentlig komponent av lønnsavtalen] i prosent av bruttonasjonalinntekten falt til 52,7 prosent i fjorårets tredje kvartal, den fjerde fortløpende kvartalsvise nedgangen. Arbeidets andel av innenlandsinntekten har falt jevnt siden 1970, da den var på 59 prosent. Den fortsetter å være den laveste andelen siden slutten av Andre verdenskrig. Samtidig har andelen av innenlandsinntekten som går til foretaksprofitt steget fra mindre enn 12 prosent på 1980-tallet til over 20 prosent i dag.

Den globale økonomiske krisen ble også brukt av finanseliten til å plyndre offentlige verdier og få lagt hendene på verdens «utdanningsmarked», som er estimert å ville bli verdt $ 10 billioner [NOK 85,97 billioner] innen 2030. Ei nylig utgitt bok pekte på rollen som Det internasjonale pengefondet (IMF), Verdensbanken (WB), USAID og Storbritannias departement for internasjonal utvikling (DFID) spiller i finansieringen av skoleprivatiseringsopersjoner over hele verden.

I USA der Obama-administrasjonen fant endeløse ressurser for å kausjonere ut Wall Street sultet den ut de offentlige skolene for ressurser, og anvendte den produserte krisen til å utvide for-profitt charterskoler. Innen 2016, det siste året det er tilgjengelige data for, brukte 25 av de 50 amerikanske statene fortsatt mindre per elev enn de gjorde før Den store resesjonen, og etterlot et underskudd på $ 19 milliarder [NOK 163 milliarder]. Antallet ansatte i offentlige skoler i dag er 170 000 lavere enn før 2008, selv om elevinnrulleringen har økt med 1,5 millioner, og i 38 stater er gjennomsnittlig årslønn for lærere lavere enn i 2009.

Den universelle karakteren av angrepet på lærere og offentlig utdanning, og hva som ligger til grunn for det, gir anledning til å reise en rekke grunnleggende spørsmål. For det første er det om fagforeningenes og fagforbundenes rolle over hele verden, som er imot enhver kamp fordi de er innordnet med kapitalistpartiene og aksepterer hele rammeverket av nedskjæringer og sosial ulikhet.

I Oakland avviste fagforeningen kravene fra grunnplanlærere om å inkludere opposisjon mot budsjettnedskjæringer i streikekravene, selv om skoledistriktet planlegger å betale for lønnsøkninger ved å skjære ned millioner av dollar fra utdanningstjenestene og stenge skoler. The Oakland Education Association (OEA) samarbeider med Californias Demokratiske parti for å oppnå en råtten avtale som er fullt og helt akseptabel for foretaks- og finanseliten, og som tidligere streiker over hele landet forråder kampen for å forsvare retten til offentlig utdanning.

Det samme gjelder for fagforbund og -foreninger over hele verden. I møte med det globale angrepet på offentlig utdanning, arbeidsplasser og levestandarder har de nasjonalistiske og prokapitalistiske fagforeningene samarbeidet med sine respektive regjeringer og kapitalisteiere for å redusere lønnskostnadene og foretaksskatter, for å gjøre deres «egne» land mer konkurransedyktige.

Derfor er byggingen av nye kamporganisasjoner, kontrollert av arbeiderne selv og uavhengige av fagforeningene, et brennende anliggende. Lærere må danne grunnplankomitéer, som baserer seg på hva lærere og elever trenger, ikke hva de rådende makter sier er kostnadsrelevant.

Lærerne har vunnet folkelig støtte fordi de kjemper for grunnleggende rettigheter, og fordi alle arbeidere står overfor de samme betingelsene – reduserte inntekter, og levekostnader som går til himmels, usikre ansettelser og uendelige angrep på sosiale rettigheter, inkludert på helsevesenet og på pensjoner – som ble vunnet over generasjoner av kamp.

Bevegelsen som er under utvikling blant lærere er et innledende uttrykk for et opprør som uunngåelig strekker seg til bredere lag av arbeiderklassen, særlig industrielle arbeidere i nøkkelsektorer som bil, stål og andre produksjonsindustrier. Det er en bevegelse som vil bli tvunget til å adressere ikke bare de umiddelbare spørsmålene om lønninger og arbeidsbetingelser, men de store problemene som arbeidere står overfor i alle land – sosial ulikhet, makuleringen av demokratiske rettigheter, veksten av autoritære styreformer, og den voksende faren for katastrofal krig.

Streiker alene kan ikke løse hva arbeidere konfronterer. Logikken i den internasjonale gjenoppblomstringen av klassekampen er nødvendigheten av at arbeiderklassen kjemper for å ta politisk makt i sine egne hender, og omorganisere verdensøkonomien på grunnlag av sosiale behov, ikke privat profitt.

Bare ved å ekspropriere det finansielle aristokratiet og gjennomføre den sosialistiske omorganiseringen av det økonomiske liv, kan den store rikdommen produsert av arbeiderklassen brukes til å heve massenes materielle og kulturelle nivå, garantere en fri og offentlig utdanning av høy kvalitet for alle, og befri menneskeheten for fattigdom, utbytting og krig.

Helt sentralt er det derfor å bygge et nytt sosialistisk og internasjonalistisk lederskap som kan bestrebe seg på å gjøre arbeiderklassen bevisst på denne nødvendigheten. Det er denne kampen som føres av Den internasjonale komitéen for den fjerde internasjonale (ICFI) og dens seksjoner.

Jerry White