Ny kubansk forfatning anerkjenner privateiendom

Av Alexander Fangmann
28 February 2019

Godkjent ved folkeavstemming sist søndag, der det overordnede resultatet var hevet over tvil, har den kubanske regjeringen vedtatt en ny forfatning som eksplisitt tillater privateiendom og som juridisk fastlegger tidligere initiativer for dypere å integrere landet i den globale økonomien, og demonteringen av det som gjenstår av de radikale økonomiske tiltakene vedtatt i en tidligere periode.

Fremfor alt signaliserer den nye forfatningen forberedelsen av et fullskala angrep på den kubanske arbeiderklassen og de sosiale velferdstiltakene som skiller livsstandarden på øya fra andre latinamerikanske og karibiske nasjoner.

Ifølge Den nasjonale valgkommisjonen ble det fremlagte dokumentet for den konstitusjonelle folkeavstemmingen vedtatt med 86,9 prosent av de avgitte stemmene. Ifølge offisielle nyhetsbyrå var valgdeltakelsen minst 7,8 millioner, eller 84,4 prosent av berettigede velgere, etter en aggressiv kampanje fra regjeringen for deltakelse, og med oppmuntring til godkjenning. Dette er mindre enn de 97,8 prosent som stemte for den forrige forfatningen i 1976. Den noe lavere deltakelsen er et uttrykk, om enn forvrengt, av misnøye med den kubanske regjeringen.

Den mest signifikante av endringene i forfatningen er den eksplisitte anerkjennelsen av privateiendom for «visse» produksjonsmidler, for «innfødte eller juridiske kubanere eller utlendinger». Bestemmelsen går med andre ord ut over helliggjørelsen av småskalaoperasjoner av de fleste cuentapropistas, eller «selvstendig næringsdrivende» individer. Dette tiltaket forbereder grunnlaget for den fremtidige privatiseringen av statlige foretak og besittelser, og utvidelsen av utenlandske foretaks aktiviteter på øya.

Forfatningen inneholder språk som hevder at sosialismen er «irreversibel», at «sosialistisk økonomi» vil «regulere og kontrollere markedet» og at privateiendom vil spille en «komplementær rolle i økonomien». Bortsett fra det faktum at den kubanske revolusjonen ikke var en sosialistisk revolusjon, og at den aldri etablerte sosialisme, ble lignende påstander hevdet av de stalinistiske byråkratiene, akkurat da de forberedte seg på å gjeninnføre kapitalistiske eiendoms- og markedsrelasjoner i de østeuropeiske økonomiene for tretti år siden.

Vadim Medvedev, en av hovedideologene for perestroika i det forhenværende Sovjetunionen, hevdet at «sosialistisk eierskap har mange forskjellige former», som «gjør det fleksibelt og i stand til å reagere på ulike økonomiske forhold i ulike sektorer og regioner». Selv i dag insisterer kinesiske stalinister på å henvise til kinesisk kapitalisme som «sosialisme med kinesiske karakteregenskaper». Konsekvensen av oppløsingen av Sovjetunionen for arbeiderklassen var ruinerende, med ras i den forventede levealder og med indekser for sosial elendighet som skøyt til himmels i årene etter 1989 til 1991.

Mange av de nye bestemmelsene i forfatningen er rettet inn mot å vinne støtte fra Cubas gryende middelklasse, som har sett sin rikdom vokse de siste årene gjennom forbindelser med utlandet, som kan levere hard valuta eller varer for forretningsforetak, og som i økende grad ser sine interesser sammenfallende med de til utenlandsk kapital.

Selv om konstitusjonen er klar på at Det kubanske kommunistpartiet (PCC) skal forbli den «grunnleggende søylen» og «den ledende politisk kraften» i landet, håper regjeringen klart at en mild demokratisk glans og legaliseringen av forretningsaktiviteter og investeringskilder vil appellere til disse sjiktene.

Blant disse nye bestemmelsene er innføringen av stillingen som statsminister, og påleggingen av tidsbegrensninger for den kubanske presidenten, som nå er tillatt to 5-års-perioder, hvilket er noe helt annet enn Fidel Castros 49 år som regjeringsoverhode. I tillegg skal provinsforsamlinger demonteres og erstattes av et system av presidensielt utnevnte guvernører og viseguvernører, sammen med en oppløsing av lokaladministrasjonenes ansvar.

Flere reformer av det juridiske systemet har også blitt innført, som nå på papiret, anerkjenner formodningen av uskyld og habeas corpus i kriminalsaker, og som nå også tillater rettstiltale mot staten for skader og uaktsomhet.

I aktelse av veksten av identitetspolitikk blant småborgerskapet forbyr den nye grunnloven diskriminering på grunnlag av seksuell orientering. Tidligere planer om eksplisitt å tillate ekteskap av samme kjønn ble fjernet fra det endelige forfatningsutkastet etter motbør fra den katolske kirken og en rekke evangeliske kirkesamfunn.

Etter først å ha blitt fjernet i utkastet til forfatning ble uttrykket «utvikling i retning av et kommunistisk samfunn» tatt tilbake inn i den endelige versjonen, tilsynelatende på grunn av overveldende folkelig tilbakemelding, som uten tvil er en refleksjon av opposisjonen fra kubanske arbeidere på flere tiår med enorm vekst av ulikhet.

Regjeringen har vært sensitiv overfor kritikk av den nye forfatningen og har ført en aggressiv kampanje for en ja-stemme, og har til og med gjort støtte for den nye forfatningen så godt som et slag mot yankee-imperialismen i Latin-Amerika, som for øyeblikket iscenesetter en provokasjon innrettet på regimeendring mot Cubas hovedallierte Venezuela.

Faktisk blir den kubanske regjeringens nye forfatning og pådrivet for å de-nasjonalisere industrien og for å utvide markedsrelasjonene over hele landet, drevet frem av erkjennelsen av at landet ikke lenger kan basere seg på dype subsidier fra Venezuela, eller at det kan overleve nok en «spesialperiode» [o. anm.: benevnelsen på 90-tallets konsekvenser av Sovjetunionens oppløsing] uten et sosialt opprør. Regjeringen baserer seg ikke på den internasjonale arbeiderklassen, men søker støtte fra den internasjonale kapitalen, i håp om å bevare byråkratiets privilegier.

Utviklingen på Cuba har fullt ut bevist perspektivet til Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI), som avviste påstandene om at Castro-regimet hadde implementert sosialisme på Cuba, som det ble hevdet fremfor alt av pabloist-revisionistene, som hyllet Castro som en «naturlig marxist», og snudde ryggen til kampen for å bygge Den fjerde internasjonale på tvers av hele Latin-Amerika og den koloniale verden.

Kampen mot demonteringen av det som gjenstår av Cubas sosiale velferdssystem og mot veksten av sosial ulikhet, kan bare gjennomføres under ledelse av et revolusjonært sosialistisk parti som baserer seg på Leo Trotskijs teori om permanent revolusjon. Derfor krever kampen for å etablere sosialisme på Cuba byggingen av en seksjon av ICFI.

Forfatteren anbefaler også:

Teksten «50 år etter mordet på Che Guevara», og foredraget «Castroisme og småborgerlig nasjonalistpolitikk»

[14. oktober 2017]