India og Pakistan melder nye krigstrusler

Av K. Ratnayake
2 March 2019

Etter direkte sammenstøt mellom deres luftstyrker på onsdag er spenningene mellom India og Pakistan fortsatt på kokepunktet, og truer utbrudd av fullskala krig mellom Sør-Asias to atomvåpenmakter.

Pakistans statsminister Imran Khan talte på torsdag til en fellessesjon i parlamentet der han erklærte at hans regjering som en «fredsgest» hadde bestemt seg for på fredag å løslate den tilfangetatte vingekommandøren i det indiske luftvåpenet, Abhinandan Varthaman. Khan advarte imidlertid for at «Pakistan måtte gjengjelde», skulle situasjonen «komme ut av kontroll».

Varthaman ble tatt til fange under onsdagens sammenstøt mellom kampfly fra det indiske og det pakistanske luftvåpen, som brøt ut da pakistanske jagerfly krysset inn i det indisk-administrerte Kashmir, tilsynelatende i et forsøk på å angripe indiske militæranlegg. India forpurret angrepet, mens pakistanske styrker skjøt ned en indisk MiG-21 og tok piloten til fange.

Kommandørene fra Indias tre våpengrener holdt en pressekonferanse sent torsdag ettermiddag. Mens de ønsket løslatelsen av vingekommandøren velkommen lovet de å fortsette militærangrep inne i Pakistan. «Så lenge Pakistan fortsetter å huse terrorister vil vi fortsette å målrette terrorleirene,» uttalte generalmajor Surendra Singh Mahal. Han fordømte Pakistan for å målrette indiske militærinstallasjoner, og la til: «Dersom de provoserer oss ytterligere er vi beredt til nødvendigheter.»

Pakistans militærtalsmann generalmajor Asif Ghafoor var ikke mindre krigersk, der han tidligere på dagen advarte: «Pakistans hærtropper er i høy beredskap langs kontroll-linja (LoC) for å nedkjempe enhver indisk aggresjon.» LoC – Line of Controll – skiller indisk- og pakistansk-kontrollerte Kashmir.

Disse truslene viser at duellen ikke vil bli løst av at Islamabad løslater en pilot og at New Delhi ønsker gesten velkommen.

Låst i en reaksjonær militær-strategisk rivalisering siden den kommunalistiske oppdelingen av Sør-Asia i 1947 har Indias og Pakistans kapitalisteliter utkjempet tre erklærte kriger og en rekke grensesammenstøt, der de har skubbet og dyttet for strategisk fordel og brukt deres antagonisme som middel til å avlede sosial misnøye på respektive hjemmebaner.

Den siste konflikten er knyttet an til voksende politiske kriser i begge land, og til Washingtons pådriv for å forvandle India til en «global strategisk partner» og en frontlinjestat i sin konfrontasjon med Kina.

Indias BJP-regjering, ledet av statsminister Narendra Modi og hans hindu-overherredømme-parti Bharatiya Janata Party, benyttet selvmordsangrepet den 14. februar i Pulwama i Kashmir, utført av den islamistiske terroristgruppa Jaish-e-Mohammed (JeM) som har baser i Pakistan, til å skru opp spenningene med Islamabad. Angrepet krevde mer enn 40 indiske soldaters liv.

New Delhi gjengjeldte på tirsdag med et angrep på Balakot, dypt inne i Pakistan – New Delhis første luftangrep inne i Pakistan siden Indo-Pakistan-krigen i 1971. Indiske medier hevder at Balakot-angrepet krevde mellom 200 og 300 liv, basert på informasjon fra en topprepresentant for regjeringen.

Modis regjering forberedte angrepet ved å pålegge Pakistan straffende økonomiske tiltak, herunder kanselleringen av status som mest favorisert handelsnasjon, og sverget å utøve sine rettigheter under Indus Valley Water Treaty [Vanntraktaten for Indus-dalen] til å redusere vannstrømmen Pakistan trenger for irrigasjon og elkraftproduksjon.

Modis forsøk på politisk å utnytte den militære konflikten ble understreket i går da han organiserte et fellesmøte med BJP-aktivister på 15 000 lokaliseringer, som ble kalt «verdens største videokonferanse». Rapporter hevdet at Modi under møtet interagerte med 10 millioner mennesker.

Modi sverget: «India skal kjempe, leve, arbeide og vinne som én, og ingen kan skape hindringer i vår marsj mot utvikling.» Han la til at BJPs valgseier i 2014 var et «mandat for å oppfylle menneskenes nødvendigheter» og at «2019-målingene vil være om å oppfylle menneskenes aspirasjoner.»

Modi uttalte: «Vi har full tro på våre forsvarsstyrkers evner. Derfor er det svært viktig at ingenting skjer som kan påvirke deres besluttsomhet.»

I en tynt tilslørt trussel til Indias opposisjonspartier fordømte han de som avviste «en sterk regjering».

Etter at han kom til makten i 2014 forsterket Modi New Delhis strategiske partnerskap med amerikansk imperialisme, med full støtte fra Indias superrike elite, for å fremme Indias stormaktambisjoner, fremfor alt på bekostning av Kina og Pakistan. Han er fast bestemt på å holde fast på makten i de kommende valgene i april og mai, hvorpå han håper å kunne styrke sin autokratiske regjering, for å forfølge Indias utenrikspolitiske interesser mer aggressivt og håndheve styringselitens økonomiske diktater ved undertrykking av sosial opposisjon.

Opposisjonspartilederne, inkludert Congress-Party-presidenten Rahul Gandhi, anklaget Modi for å politisere krisen for å styrke sin gjenvalgskampanje. De skyndte seg imidlertid til å delta på et all-parti-møte sammenkalt på tirsdag av Indias utenriksminister Sushma Swaraj, og godkjente regjeringens krigspådriv mot Pakistan «i én stemme».

Mer generelt har de lenge støttet Modi-regjeringens posisjon – gjentatt av statsministeren nok en gang på torsdag – om at New Delhi ikke vil gjenoppta kontakter på høyt nivå med Pakistan, langt mindre forhandlinger om en fredsslutning, før de undertrykker all logistisk støtte fra Pakistan for separatistoppstanden i indisk-administrerte Kashmir.

Mange indiske mediekommentatorer støtter høylytt Indias antiPakistan-kampanje.

Avisa Times of India publiserte på onsdag en artikkel som sammenliknet begge lands militærarsenaler, inkludert de kjernefysiske våpenlagrene. Selv om artikkelens angivelige hensikt var å understreke Indias militære overlegenhet bekreftet den at styringselitene i begge land kunne utløse et nukleært holocaust som ville utrydde millioner av mennesker i regionen, og forbi.

Ifølge Times har India mellom 140 og 150 nukleærstridshoder, mens Pakistan har 130 til 140. Begge land har ballistiske missiler som er i stand til å føre stridshoder, der Indias Agni-V missil har en rekkevidde på 5 000 kilometer, mot en rekkevidde på 2 000 kilometer for Pakistans Shaheen-missiler.

Indias hær på 1,2 millioner soldater kontrollerer 336 pansrede personellbærere, 3 565 tanks og 9 719 militærkanoner, mens Pakistan har 1 605 personellbærere, 2 496 tanks og 4 472 artillerienheter. Lista fortsetter.

Både New Delhi og Islamabad har lagt ut overdådig for å anskaffe seg slik dødelig militær ildkraft, og har etterlatt millioner av arbeidere og fattigbønder sultne og uten tilgang til grunnleggende sosiale nødvendigheter. Indias forsvarsbudsjett for 2018 var massive $ 58,1 milliarder [NOK 497 milliarder], eller 2,1 prosent av landets bruttonasjonalprodukt (BNP), mens Pakistan brukte $ 11 milliarder [NOK 94 milliarder], eller 3,6 prosent av landets BNP.

Medierapporter bekrefter at den indiske regjeringen under opptakten til Balakot-luftangrepet begynte forberedelser for fullskala krig. Statsdrevne oljeselskap ble bedt om å øke sine lagre av jetbrensel ved nordlige flyplasser seks dager før angrepet.

I et annet uttrykk for den virulente antiPakistan-kampanjen pisket opp av mediene skrev den høyreorienterte geo-strategen Brahma Chellaney: «Fred med Pakistan er en luftspeiling og det indiske luftvåpenet (IAF) anvendte behendig sitt Mirage 2000-fly for å bombe terrorister der.»

Chellaney refererte også til angrepet på det indiske parlamentet i desember 2001, som angivelig ble utført av JeM, og kritiserte daværende statsminister Atal Behari Vajpayee for ikke «raskt å ha reagert med straffende luftangrep». Han fortsatte: «Balakot representerer den første gangen en atommakt utførte et luftangrep innen en annen nukleærbevæpnet stat.» India «knuser vestlige akademiske teorier om uunngåeligheten av likt-for-likt aksjoner som raskt utløser en alvorlig nukleærkrise.»

I et vanlig språk, her oppfordret Chellaney New Delhi til å bruke sin ildkraft for å eliminere «terrorister» i Pakistan, mens han avviste muligheten for at begivenheter kunne spinne ut av kontroll, til en potensiell nukleærutveksling. Dette understreker den indiske styringselitens hensynsløshet.

I en uttalelse fra redaksjonsrådet publisert den 31. mai 2002, med tittelen «En sosialistisk strategi for å opponere mot krig på det indiske subkontinentet», advarte World Socialist Web Site: «Det ville være en farlig dårskap for arbeiderklassen å tro at utbrudd av en atomkrig er umulig. Indiske forsvarsanalytikere har søkt å dempe allmennhetens frykt ved spekulering på utsiktene for ‘en avgrenset krig’, begrenset til angrep på angivelige terroristtreningsleirer i den Pakistan-kontrollerte delen av Kashmir. Ethvert sammenstøt ville imidlertid ha sin egen militære og politiske dynamikk.»

Maktbalansen i regionen har endret seg dramatisk i løpet av de siste 17 årene. Den indisk-pakistanske rivaliseringen har blitt flettet sammen med amerikansk imperialismes konfrontasjon med Kina. I sin besluttsomhet for å konsolidere sitt hegemoni i Asia-Stillehav-området har Washington utdypet sine militære bånd med New Delhi. Som respons har Beijing utvidet sine militære og økonomiske bånd med Islamabad.

Enhver krig mellom atomvåpenbestykkede India og Pakistan har derfor det reelle potensial til å medføre amerikansk og kinesisk intervensjon, som kan utløse utbrudd av en katastrofal tredje verdenskrig.

Trump-administrasjonen, som bekjentgjorde offentlig i forkant sin støtte for at India «straffet» Pakistan for 14.-februar-Pulwama-bombingen, har oppfordret begge parter til å utøve selvbeherskelse og avstå fra ytterligere militærhandling. Men samtidig la Washington vekt på sitt partnerskap med India og forlangte at Islamabad måtte demontere «terrorist»-nødhavner – for desto bedre å styrke sin antiKina-allianse med New Delhi.