[description]Midt i en streikebølge over hele Nord-Afrika protesterer arbeidere og ungdom på tvers av Algerie.[/keywords]
På fredag demonstrerte hundretusenvis av mennesker i byer over hele Algerie, mot president Abdelaziz Bouteflikas bud på en femte presidentperiode i valget den 18. april. Det etterfølger studenters og journalisters protester mot Bouteflika, etter at den regjerende Nasjonale frigjøringsfronten (FLN) den 9. februar kunngjorde hans kandidatur, og etter ei bølge av streiker over Maghreb-regionen.
Bouteflika har vært ufør siden han var utsatt for et stort hjerneslag i 2013. Han er underlagt behandling ved Universitetshospitalet i Genève (HUG) i Sveits og hans bror Saïd er det uoffisielle statsoverhodet. FLNs beslutning om å stille Bouteflika til valget vitner om det algeriske kapitalistregimets bankerotte og sklerotiske karakter, som etter å ha vunnet uavhengighet fra fransk imperialisme i en blodig krig fra 1954 til 1962, i de siste tiårene har fremstått som en bærebjelke for imperialistisk krigsstrategi.
Masseprotester fant sted i Alger, Oran, Constantin, Annaba, Tizi Ouzou, Béjaïa, Sétif, Sidi Bel Abbès og i andre byer. Selv om regimet forbød fjernsynsdekning av demonstrasjonsmarsjene og begrenset tilgangen til internett ved å stenge ned 3G- og 4G-mobiltelefoninettverk, var dét som dominerte i marsjerne raseriet mot arbeidsledighet, lave lønninger og innstramminger, og opprop om å velte regimet.
De algeriske protester er del av et pågående, internasjonal oppsving av klassekamp: brød-opprør i Sudan, streiker i Tunisia, «gul vest»-protestene i Frankrike, og lærerstreiker som bryter ut uavhengig av fagforeningene over hele USA. Etter å ha undertrykt politisk opposisjon i flere tiår står det algeriske regimet nå overfor en utfordring undenfra. De protesterende gjenopptar slagordene fra 2011-opprørene, der arbeidere brakte ned pro-imperialistdiktaturene til Zine El Abedine Bin Ali i Tunisia og Hosni Mubarak i Egypt.
I Oran ropte titusenvis: «Ned med Bouteflika» og «Ned med systemet». Én fortalte til Le Monde at han motsatte seg en «regjering som beklageligvis er råtten», mens en annen sa: «Dere kan ikke forestille dere den elendighet vi lever i.» En tredje angrep EU for å etterlate tusenvis av innvandrere til å drukne i Middelhavet: «Hva skal vi gjøre, som neste? Ta en båt og dra til Frankrike? Nei, jeg vil ikke drukne på havet. Og jeg marsjerer også for å si at jeg tenker på de tusenvis av ungdommer som døde til havs.»
Protester rystet også den etniske berber-regionen Kabylie. Titusenvis marsjerte i Béjaïa, mens anslagsvis 10 000 marsjerte i Tizi Ouzou, og ropte slagordet fra Den egyptiske revolusjonen fra 2011: «Folket vil ha regimets fall.»
I Algiers ble hovedstadens sentralavenyer fylt av demonstranter, som ifølge politiets tall utgjorde 800 000, mens presserapporter anga antallet til å være i millioner. Etter at statsminister Ahmed Ouyahia fordømte protestene og advarte om at protester i Syria førte til et tiår med krig, ropte demonstrantene «Algerie er ikke Syria», og også «Folket vil ha regimets fall».
Chourouk, en ung hydraulikktekniker, fortalte El Watan: «Med president Bouteflika ved makten i 20 år nå, har vi hvert år som har gått sett et økende skille mellom de sosiale klassene. Middelklassen forsvinner, og etterlater ei stor kløft mellom klassen av de rike og klassen av de fattige. Siden det nye budsjettet er det stadig vanskeligere å opprettholde vår levestandard. Utdanningssystemet er i tilbakegang, pedagogisk prestasjon på alle nivå er i drift.»
Dusinvis ble såret i Alger, inkludert 53 politi, etter at demonstranter forsøkte å nå frem til presidentpalasset og støtte på en stor politiavdeling som skjøt tåregass og stungranater. Videoer på nettet viser også lastebiler med algeriske infanterisoldater på vei mot hovedstaden, for å sikre viktige offentlige bygninger under protestene.
På dette stadiet av kampen mot regimet er kreftene som er mobilisert sosialt og politisk heterogene. Protestene er sammenkalt på sosialmedier og involverer seksjoner av arbeidere og ungdom, så vel som ledere og bedriftseiere, og fraksjoner av det politiske etablissementet.
Flere ledere av offisielle opposisjonspartier – alle tett knyttet til regimet, og noen av dem rene FLN-avsplittinger – oppfordret sine tilhengere til å delta i marsjene. De tar sikte på å blokkere en revolusjonær utfordring for regimet fra arbeiderklassen, og på å øke sin egen andel av makten og privilegiene innen det eksisterende regime.
Fronten av sosialistiske krefter (FFS), et berber-nasjonalist-parti tilknyttet den såkalte Sosialistiske Internasjonale av europeiske sosialdemokratiske imperialistpartier, som Frankrikes upopulære Sosialistparti (PS), skrev at «regimets ende nærmer seg». Partiet lovet å «jobbe for en konvergens av kreftene for en fredelig endring, for å mobilisere de algeriske kvinnene og mennene som er i stand til å skape betingelsene for en organisert, pluralistisk politisk dynamikk».
Arbeiderpartiets (PT) leder Louisa Hanoune deltok i marsjen, men som det rapporteres ble hun buet og hun rullet ikke ut sitt partis bannere. PT anbefalte regimet til ikke å undertrykke protestene, fordi det kunne fremprovosere et ukontrollerbart utbrudd av arbeidsklassens raseri og bringe ned FLN. Hanoune uttalte: «De nasjonale myndighetene kan ikke ignorere eller forsøke å begrense det overveldende flertallet av samfunnets dype ønsket om endring, uttrykt av ungdom og brede masser, uten å risikere å fremprovosere noe uopprettelig.»
PT er knyttet til Frankrikes Uavhengige demokratiske arbeiderparti (POID), et utskudd av Pierre Lamberts Organization communiste internationaliste (OCI), som brøt med trotskismen og Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI) i 1971, for å alliere seg med PS. PT er en lengestående supporter av FLN. Hanoune pådro seg hån i forrige uke, samtidig med de første protestene mot Bouteflikas femte presidentbud, med uttalelser som: «Slagordene er ikke mot Bouteflika.»
Dette er bare ekko av oppfordringer fra utenrikspolitiske imperialistkretser i EU, om en regimeendring i Algerie støttet av hæren, for å kvele protestene. Professor Jonathan Hill fra King's College London spådde: «EU vil ta sine anvisninger fra Frankrike, som i sin tur vil støtte regimet for å iscenesette maktoverføringen.»
President Emmanuel Macron, med rekordlav oppslutning midt under «gul vest»-protestene, beordret Xavier Driencourt, den franske ambassadøren til Algerie, til en ekstraordinært skjult, én-dags-tur til Paris sist tirsdag, for samtaler.
Kilder ved Elysée-presidenspalasset indikerte også at de er desperate etter å støtte opp FLN – på grunn av den etterretningen og logistiske hjelpen som regimet tilbyr for de franske krigene i Mali og det bredere Sahel, og for å begrense opposisjonen blant Frankrikes tre millioner sterke algeriske samfunn. De har ikke til hensikt å gjøre noen innrømmelser for den folkelige motstanden mot Bouteflika.
En kilde sa til Nouvel Obs: «Frankrike og presidenten kan ikke være likegyldig til noe av det som skjer i Algerie. Våre interesser er betydelige. Våre historiske, økonomiske og sikkerhetsbånd med Algerie er meget dype. Frankrike har interesser der, og har også en stor algerisk og fransk-algerisk befolkning. Så for oss er stabiliteten i Algerie et stort anliggende, spesielt gitt den geografiske nærheten og de menneskelige båndene mellom de to statene. Og så er det sikkerhetsproblemet, også på det regionale nivå. Vi trenger samarbeid med Algerie for å bekjempe terrorgrupper i Sahel.»
Veien fremover for arbeidere som kommer inn i kamp med FLN-regimet er å orientere seg til oppsvinget av den internasjonale arbeiderklassen. De sosiale og demokratiske kravene til arbeidere over hele Maghreb-regionen kan ikke oppfylles uten en ekspropriering av styringsklassen internasjonalt, inkludert det algeriske regimets enorme olje- og gassformue. Dette krever en bevisst kamp for sosialisme, og mot kapitalisme, imperialisme og krig, og et nådeløst brudd med alle de kreftene som i flere tiår har jobbet for å knytte arbeidere og ungdom i Algerie til FLN.
De beste allierte for algeriske arbeidere i kamp mot FLN-regimet er arbeiderne i Europa og rundt om i verden, som kommer inn kamp. Nøkkelelementet i denne kampen er kampen for å sette opp et balanseregnskap over tidligere revolusjonære oppsving og de nye kamperfaringene av i dag. Begivenhetene i Algerie reiser direkte ICFIs respons til det opprinnelige oppsvinget av arbeiderklassen i Tunisia i 2011.
I uttalelsen fra den 17. januar 2011, «Masseopprøret i Tunisia og perspektivet for permanent revolution», ble det advart:
De tunisiske massene er imidlertid bare i begynnelsen av sin kamp. Som det allerede er klart etter videreføringen av militærvold under den nye midlertidige presidenten, står arbeiderklassen overfor enorme farer. Det avgjørende spørsmålet om revolusjonært program og lederskap er fortsatt uløst. Uten utviklingen av et revolusjonært lederskap vil uunngåelig et annet autoritært regime bli installert, for å erstatte det til den veltede Ben Ali.
Turen har nå kommet til å bygge seksjoner av ICFI i Algerie, og rundt Middelhavet og over hele verden, for å tilby politisk ledelse til den voksende internasjonale arbeiderklassebevegelsen.