I løpet av de siste to ukene har Madrid lansert en juridisk fingering av katalanske nasjonalistpolitikere og ledere i en offentlig skueprosess. Rettsforfølgelsen av dem på anklager om opprør, oppvigleri og misbruk av offentlige midler for organiseringen av 2017-folkeavstemmingen, er grunnløs og reaksjonær.
De saksøkte inkluderer forhenværende katalanske regionalministre, den tidligere presidenten for det katalanske parlamentet og lederne av to pro-uavhengighetsgrupper, Den katalanske nasjonalforsamlingen (ANC) og Òmnium Cultural. Ni av dem har vært holdt i varetekt i mer enn 500 dager og står potensielt overfor fengselsdommer på 25 års for å ha organisert en fredelig folkeavstemming om katalansk uavhengighet fra Spania. Den alvorligste avklagen de konfronterer er opprør, dvs. «voldelig og offentlig» å forsøke å «oppheve, suspendere eller endre grunnloven, enten helt eller delvis».
Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI) motsatte seg den katalanske folkeavstemmingen, og oppfordret til en «nei»-stemme om et forslag som ville ha splittet arbeidere på den iberiske halvøya, ved å danne en katalansk stat orientert mot det reaksjonære EU. Men Madrids anklager mot de tiltalte er løgner. De katalanske separatistene forsøkte å få uavhengighet via en fredelig folkeavstemming og forhandlinger med Madrid, som på sin side slo brutalt ned på pro-uavhengighetsvelgerne.
Nå pisker de spanske mediene og det politiske etablissementet opp en nasjonalistisk feber rundt forvrengte beretninger om de ulike begivenhetene. Den ene var protesten den 20. september 2017 i Barcelona, 10 dager før folkeavstemmingen og polititilslaget som etterlot mer enn 1 000 mennesker skadet.
Den 20. september arresterte den paramilitære Guardia Civil [Sivilguarden] katalanske toppembetsrepresentanter og gjennomsøkte statskontorer etter bevis for at folkeavstemmingen var ulovlig organisert. ANC og Òmnium kalte for samlinger utenfor kontorene. Senere samme kvelden, da spenningene steg, forsøkte ANC-lederen Jordi Sánchez og Òmnium-presidenten Jordi Cuixart å spre mengden. To Gurdia-Civil-kjøretøy ble vandalisert, men ingen ble skadet.
Sist torsdag vitnet Cuixart om disse begivenhetene. Under spørsmål fra de offentlige anklagerne og statsadvokaten – oppnevnt av Sosialistpartiet (PSOE) – avviste han at mindre sammenstøt utgjorde «et vedvarende angrep» på Guardia Civils og et juridisk teams gjennomsøkning. Cuixart hevdet at det var en legal protest. Han uttalte også at han snakket med de fra Guardia Civil som var ansvarlige for operasjonen, som det ble vist på video, såvel som med den
katalanske representanten for innenlandssikkerhet Joaquim Forn (også anklaget for opprør), og med lederen av den regionale politistyrken Mossos d'Esquadra.
Til tross for gjenomgangen av Cuixarts e-poster og Tweets klarte anklagerne ikke å vise at han oppmuntret til voldsanvendelse.
Sánchez sa at myndighetene ba om hjelp til å åpne opp en korridor som det juridiske teamet kunne passere gjennom, som det så ble gjort: «Dette var et spørsmål om offentlig orden, og det var ikke mitt ansvar.» Han sa at han på ikke på noe tidspunkt oppfordret til «et opprør av vanlige mennesker.»
Anklagene om at katalanske embetsrepresentanter var skyldige i «misbruk av offentlige midler» er også grunnløse. Den tidligere spanske finansministeren Cristobal Montoro, som innførte et drakonisk revisjonsregime på den katalanske regjeringen før folkeavstemmingen, for å sørge for at offentlige midler ikke ble tatt i bruk for å avholde den, vitnet om at «den katalanske regjeringen ... ikke hadde noen mulighet til å kalle folkeavstemmingen ved hjelp av offentlige midler.» Med dette gjentok Montoro sine tidligere offentlige uttalelser til det spanske parlamentet.
I et forsøk på å opprettholde rettssakens troverdigheten uten å begå mened, tilføyde Montoro et vagt utsagn om at «vi kan ikke utelukke at det var bedragerske handlinger for å organisere folkeavstemmingen.»
Det spanske borgerskapet bruker rettssaken til å legitimere sitt blodige tilslag på folkeavstemmingen og forflytte seg mot et fascistisk diktatur, ved å rehabilitere det fascistiske Francisco-Franco-regimet fra det 20. århundre. Dette fremgår av domstolens ekstraordinære håndtering av det nye pro-Francoistiske VOX-partiet.
VOXs representanter har offentlig hyllet Francos hær i borgerkrigen fra 1936 til 1939, som startet da han lanserte et kupp mot en valgt regjering, og som endte med den fascistiske seieren og massedrap på hundretusenvis av venstreorienterte arbeidere og ungdom.
VOX ble også autorisert til å konstituere seg som saksøker i den katalanske rettssaken. Partiet krevde vitnesbyrd fra partimedlemmene Antonio Baños og Eulàlia Reguant fra partiet Candidatura de Unidad Popular (CUP), som nektet å uttale seg. Baños sa: «Jeg vil ikke svare på grunn av demokratisk verdighet og antifascisme.»
Bemerkelsesverdig nok ble begge bøtelagt med € 2 500 for å ha inntatt denne holdningen.
I forrige uke forsvarte alle de tre øverste embetsrepresentantene fra den høyreorienterte Partido-Popular-regjeringen (PP) [Folkepartiet], som var ved makten under folkeavstemmingskrisen, tilslaget på velgere. Tidligere statsminister Mariano Rajoy, visestatsminister Soraya Sáenz de Santamaría og innenriksminister Juan Ignacio Zoido vitnet alle. De anklaget de katalanske nasjonalistene for systematisk vold høsten 2017 og for å ha anvendt sivile som «menneskelige skjold» for å holde politiet unna valgstasjonene. De benektet også alle tre at de var ansvarlige for polititilslaget.VOX benyttet denne anledningen til å angripe Rajoy for ikke å ha brukt folkeavstemmingen til å pålegge krigsrett. Partiets generalsekretær Javier Ortega Smith spurte Rajoy hvorfor han ikke hadde anvendtt Artikkel 116 i konstitusjonen – unntakstilstand, nødssituasjon og beleiring, som involverer bruken av det militære – men bare suspenderte katalansk selvstyre ved hjelp av Artikkel 155 i grunnloven.
Rajoy, sjefsarkitekten for et arsenal av politi-stat-lover under sitt syvårige styre, svarte kynisk at han «ikke vil forstyrre folket individuelle friheter».
Rettssaken har også eksponert bankerotten og impotensen til de katalanske nasjonalistene. Deres plan gjennom hele krisen gikk aldri lenger enn å til å slutte en avtale med Madrid som involverte tildelingen av økte katalanske regionale fullmakter. Men Madrid tilbød dem ikke noe slikt, men tok i stedet deres separatistiske fabuleringer som en anledning til å knuse dem, og flytte den offisielle politikken langt mot høyre.
Den baskiske regionalpremieren Íñigo Urkullu, som under krisen handlet som mellommann mellom Rajoy og den
katalanske regionalpremieren Carles Puigdemont, fortalte høyesteretten at «Puigdemont ikke hadde til hensikt å erklære uavhengighet». Puigdemont truet implisitt med å gjøre dét, da Rajoy nektet å garantere at han ikke ville pålegge Artikkel 155 dersom nye valg ble kalt.
Den tidligere katalanske parlamentpresidenten Carme Forcadell sa at den tidligere regionalpremieren Carles Puigdemonts 27.-oktober-uavhengighetserklæring, som han umiddelbart suspenderte, var rent symbolsk. Hun sa at de håpet på støtte fra EU, som støttet Rajoys tilslag: «Vår bevegelse har alltid vært pro-europeisk, og vi mener at selvbestemmelse er vår rett. EU burde ha støttet oss, ikke for uavhengighet, men for å kunne utøve våre rettigheter.»
Santi Vila, tidligere katalansk regionalminister for næringsvirksomhet, erklærte at «det var ikke en folkeavstemming», men at «det var en stor politisk mobilisering».
Disse begivenhetene utgjør en presserende advarsel om tilstanden for det spanske og det europeiske demokratiet. At en slik åpen skueprosess kan fortsette uten å fremprovosere organiseringen av masseprotester og en universell fordømmelse, er en anklage mot det politiske systemet. Det er nok en eksponering av impotensen til Spanias pseudo-venstre-parti Podemos: til tross for at de vant 5 millioner stemmer i 2016-valget, har partiet ikke organisert noen meningsfylt opposisjon.
Den eneste kraften som kan forsvare demokratiske rettigheter er arbeiderklassen, mobilisert uavhengig av, og mot hele styringsklassen.
Forfatterne anbefaler også:Den juridiske skueprosessen mot katalanske nasjonalister og ytrehøyre-faren i Spania[15. februar 2019]