India og Pakistan aker mot en katastrofal krig

5 March 2019

India og Pakistan, Sør-Asias rivaliserende nukleærbevæpnede stater er på randen av en fullskala militærkonflikt. Tidlig forrige tirsdag morgen angrep indiske krigsfly Pakistan for første gang siden India-Pakistan-krigen i 1971. Der de angrep dypt inne i Pakistan ødela de hva New Delhi hevder var den viktigste «terrorbasen» til Jaish-e-Mohammed, en islamistisk gruppe som er involvert i separatistopprøret i indisk-kontrollerte Kashmir.

Etter en kort periode med forvirring, mens de vurderte skadene og de strategiske konsekvensene av det indiske angrepet, lovet Islamabad en sterk militærrespons. Pakistan erklært at landet ikke ville tillate India å «normalisere» amerikansk- eller israelsk-type ulovlige angrep inne i Pakistan, hverken lansert som gjengjeldelse for, eller som forhindrende angrep mot kashmiri-opprørske angrep.

Neste dag var indiske og pakistanske krigsfly involvert i et bikkjeslagsmål i luftrommet over den indiske staten Jammu og Kashmir, etter at Islamabad lanserte det New Delhi påsto var et mislykket angrep på indiske militærinstallasjoner. Begge sider hevder å ha skutt ned minst ett fiendtlig fly i forrige onsdagens trefning, og Islamabad presenterte en tilfangetatt indisk pilot som bevis på sin påstand.

USA, Kina, Russland og andre verdensmakter haster nå kavende i offentligheten for å forhindre utbrudd av en fullskala krig – en krig de innrømmet raskt kunne spinne ut i en nukleærutveksling, som ville være katastrofal, om den så bare var «begrenset» til subkontinentet. Likevel, og samtidig med at de maner til tilbakeholdenhet og tilbyr mekling, prøver stormaktene – selv låst inn i, med Pentagons formulering, «en ny epoke med strategisk konkurranse» – å bruke den sydasiatiske krigskrisen for å fremme sine egne geo-strategiske interesser.

Spesielt Washington har brukt duellen for videreføringen av sine tiltak for diplomatisk og militært å omringe Kina. De ga grønt lys for Indias angrep på Pakistan som «selvforsvar», og anvender den nåværende krisen til å understreke styrken i det globale «indo-amerikanske strategiske partnerskapet».

De sammenflettede sosio-økonomiske og politiske krisene som ryster de to statene bygger opp under situasjonens eksplosivitet, ledet henholdsvis av Narendra Modi og hans hindu-overherredømmeparti BJP, og av den islamske populistiske Imran Khan.

Khan, som ble valgt til Pakistans statsminister for bare syv måneder siden på løfter om jobber, utvikling og økte sosialutlegg, har sett sin regjerings popularitet stupe, der den gjennomfører IMF-krevde nedskjæringer. Modi og hans BJP bruker krigskrisen skamløs for å samle stemmer for Indias flerfasede generalvalg i april og mai. BJP anklager opposisjonen for å sette den «nasjonale enhet» i fare, ved ikke å avstå fra all kritikk av regjeringen, og for ikke å fremme hans påstander om at «den sterke mann» Modi har kastet av Indias «strategiske tilbakeholdenhet» i relasjonen til Pakistan.

Med full støtte fra militæret, foretaksmediene og nesten hele opposisjonen har Modi-regjeringen avvist Khans tilbud om samtaler. New Delhi insisterer, som de har gjort i mange år, at det ikke vil bli noen interaksjoner på høyt nivå, enn si noen «fredsforhandlinger» mellom India og Pakistan, inntil Islamabad demonstrativt kapitulerer for New Delhis krav om å kutte alt av Pakistans logistiske støtte for Kashmir-opprøret.

Opptakten til en nukleærkatastrofe?

Ingen bør undervurdere faren for det som ville være den første krigen noensinne mellom nukleæbevæpnede stater. Siden krigskrisen i 2001 og 2002, som så én million indiske tropper utplassert ved Pakistan-grensa i ni måneder, har begge land utviklet hårfine avtrekkerstrategier, med en dynamikk som fremtvinger rask eskalering. Som respons på Indias ‘kaldstart’-strategi, som krever en rask mobilisering av indiske styrker for en multifrontinvasjon av Pakistan, har Islamabad utplassert taktiske, eller slagmark-beredte atomvåpen. På sin side har India signalisert at enhver anvendelse av taktiske atomvåpen fra Pakistan side ville overskride den «strategiske terskelen», og fristille India fra sin forpliktelse om «ingen førsteslag» med atomvåpen, og bli møtt med strategisk atomvåpengjengjeldelse.

Alt dette ville spille seg ut på et relativt begrenset, tett befolket område. Sentrum av Lahore, Pakistans nest-største by med en befolkning på over 11 millioner, ligger bare litt over 20 kilometer fra den indiske grensa. Avstanden fra New Delhi til Islamabad er betydelig mindre enn avstanden mellom Berlin og Paris, eller New York og Detroit, og vil bli tilbakelagt av et atomvåpenbestykket missil i løpet av få minutter.

En nukleærutveksling mellom India og Pakistan ville ikke bare drepe titalls millioner i Sør-Asia. En simulering gjennomført i 2008 av forskere som på 1980-tallet varslet verden om trusselen om «atomvinter», demonstrerte at detoneringen av hundre Hiroshima-skala kjernefysiske våpen i en indo-pakistansk krig ville forårsake ødeleggelsen av storbyer som i sin tur ville injisere så mye røyk og aske opp i den øvre atmosfæren at det ville medføre et globalt kollaps av landbrukproduksjon. De anslo at det ville føre til en milliard dødsfall de påfølgende månedene, etter en «begrenset» atomkrig Sør-Asia.

Uansett det umiddelbare resultatet av den siste krigskrisen – og begivenhetene kan i løpet av de neste dagene eller ukene lett spinne ut av kontroll – så eksemplifiserer det hvordan sammenbruddet av etterkrigstidens geopolitiske orden, og det resulterende oppsvinget av imperialistiske antagonismer og inter-stat-rivalisering, antenner alle de uløste konfliktene og problemene fra det tjuende århundret: et århundre der kapitalismen overlevde utfordringen fra sosialistisk revolusjon, bare ved å dra menneskeheten gjennom to verdenskriger, fascisme og utallige andre grusomheter.

Partisjonen og det nasjonale borgerskapets historiske fallitt

Den indo-pakistanske konflikten er forankret i subkontinentets kommunalistiske oppdeling i 1947 [‘the Partition’] i ett uttrykkelig muslimsk Pakistan og ett overveiende hinduistisk India – en forbrytelse begått av Sør-Asias fratredende britiske overherrer og de politiske representantene for det innfødte borgerskapets rivaliserende fraksjoner, Den indiske nasjonalkongress og Den muslimske liga.

Oppdelingen trosset historisk, kulturell og økonomisk logikk, og slapp løs en brannstorm av kommunalistisk vold, hvor to millioner mennesker ble drept og ytterligere 18 millioner flyktet fra India til Pakistan, eller vice versa. Men det tjente de kyniske interessene til de rivaliserende styringselitene i India og Pakistan, ved å bringe til en blodig slutt det massive antiimperialistiske oppsvinget som hadde rystet Sør-Asia over de tre foregående tiårene; og ved å gi dem, som del av ‘Partition’-selvstendighetsavtalen med London, kontroll over den britisk-koloniale kapitalistiske statsmaskina, for å kunne møte trusselen fra en stadig mer utfordrende arbeiderklasse.

Ute av stand til å finne noen progressiv løsning på massenes problemer har det indiske og det pakistanske borgerskapet de siste syv tiårene anvendt deres strategiske rivalisering og kommunalistisk-gjennomsyrede nasjonalistiske appeller, som mekanisme for å avlede sosialt raseri i reaksjonære retninger.

Det åpne såret Kashmir er et vitnesbyrd om deres felles bankerott. Det indiske borgerskapet har gjort befolkningen i Jammu og Kashmir – Indias eneste muslimske flertallstat – til gjenstand for tre tiår med militærokkupasjon og det er bestyrtet over den vedvarende folkelige massemisnøyen over indisk styre der, samtidig som borgerskapet feirer et parti og en statsminster som er implisert i antimuslimske pogromer.

Hva angår Pakistans korrupte elite, har den ridd jernskodd over rettighetene til kashmiriene som de regjerer over, og har de har manipulert opposisjonen i indisk-kontrollerte Jammu og Kashmir for å bringe frem de mest reaksjonære islamistiske elementene.

For en bevegelse ledet av arbeiderklassen mot krig og imperialisme

I løpet av de siste to tiårene har den indo-pakistanske konfliktens karakter blitt transformert. Den har blitt stadig mer uløselig flettet sammen med konfrontasjonen mellom USA og Kina, som har gir den en massivt ny eksplosiv ladning, og reiser trusselen om en indo-pakistansk konflikt som kan trekke inn verdens stormakter.

Siden begynnelsen av det inneværende århundret har Washington, både under demokratiske og republikanske administrasjoner, aggressivt kurtisert India, og overdrysset landet med strategiske begunstigelser, blant annet tilgangen til avansert sivilt atombrensel og teknologi, og avanserte amerikanske våpen, med sikte på å sele New Delhi til sin strategiske agenda.

Betydningen amerikanske krigsplanleggere tillegger Sør-Asia og Det indiske hav – vannveien som er passasjen for olje og andre ressurser som tjener Kinas økonomi, såvel som landets eksport til Europa, Afrika og Midtøsten – understrekes av den nylige nye ombenevnelsen av US Pacific Command til Indo-Pacific Command [fra Den amerikanske Stillehavs-kommandoen til Den amerikanske indo-Stillehavs-kommandoen].

Som attestert av Indias åpning under Modi av landets militærbaser for amerikanske krigsfly og marinfartøy, og landets økende bilaterale, trilaterale og firsidige strategiske samarbeid med USA, og de viktigste amerikanske regionale allierte (Japan og Australia), har India blitt forvandlet til en veritabelt «frontlinjestat» i den amerikanske militærstrategiske offensiven mot Kina.

Islamabad, under Den kalde krigen Washingtons viktigste sør-asiatiske allierte, har advart i stadig skarpere toner om at amerikanske handlinger har knust «maktbalansen» i regionen og oppildnet India, men til ingen nytte.

Følgelig har Pakistan dramatisk styrket sitt langsiktige militærstrategiske partnerskap med Kina, som også frykter den spirende indo-amerikanske alliansen.

Samtidig som USA forsøker å kjøle ned de nåværende indo-pakistanske spenningene, basert på kalkylen at en fullskala sør-asiatisk krig nå ville skjære på tvers av deres globale mål, så gjør de det innenfor rammen av sitt pådriv for verdenshegemoni, som i siste instans inkluderer Kinas underkastelse. Som del av dette pådrivet har Washington gjort det klart at de er fast bestemt på å motvirke Kinas innsats for å gjøre Pakistan til et ankerfeste for deres Belte og Vei Initiativ, og særlig anvendelsen av ‘Kina Pakistan økonomi-korridoren’ (CPEC) til å motvirke amerikanske planer om å blokkere Kina økonomisk, ved å gripe «strupepunkter» i Det indiske hav og i Sør-Kinahavet.

Arbeidere og slitere i India og Pakistan må finne sammen, i opposisjon mot styringselitens kriminelle krigsforberedelser.

I Sør-Asia, som over hele verden, er kampen mot krig uadskillelig fra kampen mot kapitalismen – mot de rivaliserende nasjonalt-baserte kapitalistklikkene, som med deres rovgriske kamp om markeder, profitter og strategisk fordel, finner sitt ultimate uttrykk i pådrivet for nyfordeling av verden; og mot det utdaterte, og i Sør-Asias tilfelle, kommunalistisk gjennomsyrede nasjon-stat-systemet, som kapitalismen er historisk rotfestet i.

I opposisjon til borgerskapets program for krig, innstramminger og kommunalistisk reaksjon, må arbeidere og sosialistisk orientert ungdom i Sør-Asia kjempe for å bygge en bevegelse ledet av arbeiderklassen mot krig og imperialisme, som del av en global antikrigbevegelse.

En slik bevegelse vil bare bli bygget i politisk kamp mot de stalinistiske parlamentspartiene i India, Det indiske kommunistpartiet (Marxist) eller CPM, og Det indiske kommunistpartiet (CPI), og myriaden av maoistiske grupperinger. CPM og CPI er sjåvinistiske, pro-militær-partier, nok en gang demonstrert ved deres deltakelse i BJPs «all-parti»-krigskrisemøter, som bidrar til å forblinde massene for faren for en katastrofal krig. Gjennom tiår har de fungert som en integrert del av det indiske politiske etablissementet, og de har støttet opp regjeringer, mange av dem Kongressparti-ledet, som har implementert nyliberalistisk omstrukturering, fulgt opp den indo-amerikanske alliansen, og raskt utvidet Indias militære kapasiteter i borgerskapets jakt etter stormaktambisjoner. Maoistene er gjennomsyret av nasjonalisme, og er fiendtlige til kampen for arbeiderklassens politiske uavhengighet.

Det er i den internasjonale sosialismen til Lenin og Trotskij, som i dag representeres av Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI), og kampen for å få forkastet partisjonen nedenfra, gjennom kampen for arbeidernes makt og etableringen av De sosialistiske stater av Sør-Asia, at arbeiderne i India og Pakistan vil finne alternativet til kapitalistisk krig og reaksjon.

Keith Jones