Frihet for Julian Assange er avhengig av arbeiderklassens intervensjon

James Cogans tale

Jeg vil legge til min takk til dere alle som er samlet her i dag, og til alle som deltar via Facebook Livestream – som jeg tror også går ut via Unity4J, og til alle som tvitrer kommentarer og støtte.

Denne demonstrasjonen, akkurat som demonstrasjonen vi holdt den 17. juni 2018, krever at den australske regjeringen griper inn og utøver den fulle tyngden av sine diplomatiske mandat og sitt juridiske skjønn, for å tvinge Storbritannias regjering til umiddelbart å stoppe den vilkårlige frihetsberøvelsen for WikiLeaks-utgiveren og den australske statsborgeren Julian Assange, inne i den ekvadorianske ambassaden i London.

Dersom Julian ikke var truet med arrestasjon av britiske myndigheter, og den veldig reelle faren for at britiske domstoler ville sanksjonere hans utlevering til USA for å møte en skuerettssak med anklager om spionasje eller konspirasjon, kunne han forlate ambassaden nå og returnere til Australia dersom han velger å gjøre det.

Tilbake til sine barn. Tilbake til sine foreldre. Og tilbake til samarbeidet med sine kolleger i utføringen av Wikileaks’ oppdrag – som er å tillate varslere å avsløre de hemmelighetene som de ved makten forsøker å skjule.

Denne protestsamlingen her i dag, og den støtten som den har fått i Australia og rundt om i verden, har stor betydning.

Den gjenspeiler to store sammenflettede prosesser som kommer til å forandre situasjonen, og som kan vinne Julian Assanges frihet.

For det første, det reflekterer den realiteten at arbeiderklassen, etter å ha vært undertrykt over flere tiår, kommer frem i en massiv gjenoppblomstring av den internasjonale klassekampen.

Fra «gul vest»-bevegelsen som har rystet den franske regjeringen til margen, til utbruddet av lærerstreiker på tvers av USA, til bildelarbeidernes opprør i Mexico, til gjæringen blant arbeidere i Kina, India og Brasil, for bare å nevne noen få eksempler, signaliserer arbeiderklassen at den kommer til å slåss for en anstendig levestandard, for demokratiske rettigheter og for en slutt på trusselen om klimaendringer og verdenskrig.

For det andre, den støtten som denne demonstrasjonen har vunnet fra en virkelig imponerende gruppe journalister, kunstnere og akademikere viser at de beste elementene i samfunnet igjen vender seg til arbeiderklassen.

Jeg har hatt det privilegium å snakke med Christine Assange, Julians mor, i løpet av de siste ukene. Hun kan ikke være tilstede, men hun er her i politisk solidaritet.

Christine ville at jeg skulle formidle hennes takk til dere alle. Til alle de som står opp og kjemper, ikke bare for hennes sønns frihet, men for våre demokratiske rettigheter.

I en tweet hun sendte i dag morges bemerket Christine Assange:

Han har ikke sett solskinn eller følt regn på 6 år
Hans syn forringes
Hans tenner gir ham store smerter
Han lider av ødemer.
Han har hevelser i beina
Hans beintettheten avtar faretruende fordi han ikke hadde vært i solskinn på 6 år

Dét er den torturen som påføres Julian Assange.

Vi takker personligheter som John Pilger, den modig slåsskjempen Terry Hicks, sanger-sangskriveren Roger Waters, professor Stuart Rees, journalistene Joe Lauria, Elizabeth Vos og Cathy Vogan fra Unity4J, filmskaperen Curtis Levy, og de mange, mange andre som har gitt den mest aktive støtten og påtegning til dette protestsamlingen.

Men, som jeg er sikkert på at alle de som forsvarer Julian er enige om, uten intervensjonen fra den store styrken som arbeiderklassen er, vil ikke regjeringene i Australia, Storbritannia og USA avslutte sin forfølgelse av ham.

De frykter WikiLeaks og alle uavhengige og kritiske medier, fordi det gir arbeiderklassen den sannheten som hjelper til å motivere dens kamper. Det er derfor det er en slik samordnet kampanje mot uavhengige medier, og det er derfor at Julian har fått å tåle mer enn åtte års hundsing.

Julian er en fange i klassekrigen. Hans forfølgelse er fremfor alt et angrep på arbeiderklassen.

Trotskistbevegelsen, WSWS og SEP, er forpliktet til å mobilisere arbeiderklassen til forsvar for ikke bare Julian, men for alle og alles demokratiske rettigheter, som en viktig komponent i kampen for å oppnå ekte sosial likhet, og for å opponere mot krig og mot kapitalisme.

Sånn skal Julian bli løslatt. Sånn skal sensur beseires. Sånn skal arbeiderklassens sosiale rettigheter oppnås.

På denne protestsamlingen avviser vi alle angrepene som anvendes av de som har snudd ryggen til Assanges forsvar, for å rettferdiggjøre deres posisjon.

Jeg skal ikke navngi dem. De er ikke verdt å nevne. Vi vet hvem de er, og de vet hvem de er.

Vi avviser den fullstendig diskrediterte bakvaskelsen som ble reist mot Julian av svenske statsanklagere i 2010 om at han var under mistanke for seksualforbrytelser. Påstandene var ikke annet enn et forsøk på å undergrave WikiLeaks og få Julian anholdt, slik at han kunne overføres til USA. Julian begikk ikke noe forbrytelse. Han ble aldri engang anklaget for noen forbrytelse.

Vi avviser den absurde påstanden om at ved å publisere lekkasjer i 2016 som ytterligere eksponerte den høyreorienterte krigshissende karakteren av Det demokratiske partiets kandidat Hillary Clinton, fungerte WikiLeaks på vegne av Trump-kampanjen, eller at de var en kanal for russisk innblanding.

Dette er ikke annet enn gjennomskuelige løgner. De som gjentar dem kan ikke fremlegge et fnugg av bevis, bortsett fra den såkalte vurderingen fra de amerikanske etterretningsorganene som er ansvarlige for forfalskningene om masseødeleggelsesvåpen i 2002 og 2003, og tallrike andre statlige provokasjoner og konspirasjoner.

Hele Russland-konspirasjonen har blitt anvendt for å berettige angrepet på Assange, engros-sensur og provokasjoner mot Russland, som har høynet faren for en atomkrig. Mens demokratene fortsetter om Trump og Russland, kollaborerer de med Trump om å gi skattkutt til de rike, og med forberedelser for en regimeendringskrig mot Venezuela, og med forfølgelsen av innvandrere og flyktninger.

WikiLeaks publiserte sannheten. Den dagen kommer når Julian blir befridd, og han kommer tilbake til dette landet og får en velskomst som en helt. Og alle de som nektet å forsvare ham vil bli sett og behandlet som de pro-imperialistiske nikkedukkene og de fiendene av demokratiske rettigheter som de er.

Vi har ingen illusjoner om at den australske regjeringen frivillig vil handle på vegne av Julian.

Påfølgende Labor- og Liberal-National-koalisjonsregjeringer har nektet å forsvare Assange, fremfor alt på grunn av den militæralliansen som den australske styringsklassen opprettholder med amerikansk imperialisme – en allianse som har sett Australia sende tropper til nykoloniale kriger fra Vietnam til Afghanistan og Irak, og som siden 2010 har plasserer seg på frontlinja av en voksende strategisk konfrontasjon med Kina, som truer med å utløse fullskala krig mellom atomvåpenmakter.

I forrige uke ble det gitt vitnesbyrd til den amerikanske Kongressen som viste at den amerikanske regjeringens leder, Donald Trump, ikke er annet enn en kriminell og en gangster, som hører hjemme i ei fengselscelle.

Trump personifiserer kriminaliteten til hele den amerikanske styringsklassen.

Men dét vil ikke få det australske etablissementet til å endre sin posisjon. Som tjenere for finans- og foretaksoligarkiet vurderer Labor Party og Koalisjonen USA-Australia-alliansen å være viktigere enn rettighetene, og til og med livene til australske statsborgere.

La oss huske at det australske etablissementet samarbeidet med Washington for å velte en demokratisk valgt regjering her i landet i 1975 og en valgt statsminister i juni 2010, for å sikre at amerikanske imperialistinteresser i Australia ble beskyttet. Vi vet om begivenhetene som førte til fjerningen av Kevin Rudd i 2010, på grunn av diplomatmeldinger publisert av WikiLeaks.

De eneste omstendighetene som kan få den australske regjeringen til å handle for å få løslatt Julian Assange er dersom kapitalistklassen i dette landet blir mer redd for en massebevegelse av arbeiderklassen som krever Julians frihet, enn de er for enhver forpurring av deres korrupte forhold til USA.

Det australske etablissementets forakt for de demokratiske rettighetene til en av sine egne borgere ble stavet ut i klartekst den 21. februar, av Koalisjonsregjeringen i Senatets komité for utenriksdepartementet og handelsevalueringer (DFAT) [Senate Department of Foreign Affairs and Trades Estimate Committee].

En DFAT-embetsrepresentant kom med følgende innrømmelse:

«Den australske regjeringen deler ikke oppfatningen til denne FN-komitéen. Vi mener at herr Assange ikke blir holdt vilkårlig frihetsberøvet.»

Den australske regjeringen mener at den kan komme seg unna med å hevdet at Julian Assange er fengslet i den ekvadorianske ambassaden i London, berøvet sollys og medisinsk behandling, som resultat av et personlig valg.

FNs arbeidsgruppe om vilkårlig frihetsberøvelse [United Nations Working Group on Arbitrary Detention], som er FNs øverste juridiske ekspertise, er uenig.

Arbeidsgruppa uttalte klart og entydig i rettsbeslutningen den vedtok den 4. desember 2015, og som den publiserte den 6. februar 2016, og som ble gjentatt i desember i fjor: «Arbeidsgruppa vurderte at herr Assange har vært utsatt for ulike former for frarøvelse av sin frihet.»

«Arbeidsgruppa ba derfor Sverige og Storbritannia om å revurdere herr Assanges situasjon for å sikre hans sikkerhet og fysiske integritet, for på en rask og hensiktsmessig måte å tilrettelegge for hans utøvelsen av sin rett til fri bevegelse.»

Den australske regjeringen avviser dette med forakt. Det australske etablissementet gjør stort spill av sine påståtte forpliktelser til folkeretten, og at det overholder demokratiske rettigheter – men det ignorerer flagrant en internasjonal juridisk domsbeslutning.

SEP skal gjøre forfølgelsen av Julian Assange til et vesentlig saksanliggende i det kommende australske føderalvalget. Hver eneste kandidat skal bli tvunget til å svare på om de forsvarer Julian Assanges rett til å returnere til sitt hjemland med en garanti for hans beskyttelse mot enhver utleveringsanmodning fra amerikanske myndigheter.

Det viktigste anliggendet er imidlertid det arbeidet vi kollektivt gjør for å bringe arbeiderklassen inn i denne kampen.

På universitetets-campusene, TAFE-er og på videregående skoler, må informasjonen sirkuleres om Julian.

I tross mot fagforeningene må møter bli organisert på arbeidsplasser over hele Australia og rundt om i verden, og det må fremmes forslag til avstemming over kravet om Assanges frihet.

Slike forslag ble fremmet av lærere på en videregående skole i Melbourne, og av den uavhengige komitéen som representerer de brutalt utbyttede teplantasjearbeiderne på Sri Lanka.

Som de srilankiske arbeiderne konkluderte: «Frigjøringen av Julian Assange er vår kamp. Vi kaller for at det blir arbeidernes kamp, over hele verden.»

Deres initiativ er modellen for arbeidere overalt.

Journalister og mediearbeidere har en helt spesiell rolle å spille. I Australia oppfordrer jeg dere til å kaste av dere lenkene pålagt av fagforbundet Media, Entertainment & Arts Alliance (MEAA) og heve deres stemmer til forsvar for en forfulgt forlegger.

Vi kommer til å gå frem fra denne protestsamlingen med enorm optimisme og selvtillit. De av oss som er her i dag representerer starten på en massekampanje.

Vi sender i dag en klar melding til Julian Assange, og han vil høre den – du er ikke alene, du har ikke blitt forlatt, du har ikke blitt glemt. Du skal bli løslatt.»

Loading