Vermont-senatoren Bernie Sanders sparket igang sin nomineringskampanje for Det demokratiske partiets presidentkandidat for 2020-valget, med møter i Brooklyn i New York sist lørdag, og i Chicago på søndag kveld. På begge møtene leverte han taler som presenterte et Sanders-presidentskap som den mest ambisiøse innsatsen for å reformere det amerikanske samfunnet siden Franklin Roosevelts ‘New Deal’ [Ny Avtale], for 80 år siden.
Sanders tale var en mønsterdemonstrasjon av politisk demagogi, fordi det ikke eksisterer noen som helst sammenheng mellom selv de begrensede reformene han ser for seg og en realistisk strategi for deres implementering.
Sanders lovet «endelig å skape en økonomi og en regjering som fungerer for oss alle, ikke bare for 1-prosenten». Han fortsatte, med tydelig henvisning til Donald Trumps presidentskap: «Det underliggende prinsippet for vår regjering skal ikke være grådighet, hat, og løgner .... Det skal ikke være skattekutt for milliardærer, og forsøk på å kaste millioner ut av helsetjenester som de for tiden har. Denne kampanjen skal få slutt på alt det.»
Sanders hevdet at under hans administrasjonen «skal vi ikke lenger tolerere grådigheten til foretaks-Amerika ... grådighet som har ført til at dette landet har mer inntekts- og formueulikhet enn noe annet av verdens vesentlige land».
Kandidaten skisserte en rekke sosio-økonomiske reformer, inkludert garanterte helsetjenester for alle under en enkelt-betaler-plan; ei minimumslønn på $ 15 timen; etableringen av 13 millioner anstendig betalte jobber gjennom et program for å gjenoppbygge amerikansk infrastruktur; kvalitetsbasert betalbart barnepass; avgiftsfri utdanning på offentlige høyskoler og universiteter og en reduksjon av studentgjelden; heving av ‘Social Scurity’-rettigheter [offentlige pensjonsordninger]; og transformeringen av energisystemet vekk fra fossil brensel, som del av et forsøk på å motvirke klimaendring.
Disse forslagene vil uten tvil tiltrekke seg betydelig folkelig støtte, akkurat som Sanders gjorde i 2016-valgkampanjen, da han under 2016-kampanjen fikk over 13 millioner stemmer i de demokratiske primærvalgene.
Fraværende i talene var ordene «kapitalisme», «privateierskap», «profitt», «imperialisme» og det beryktede «S-ordet» – sosialisme.
Sanders påkaller en «politisk revolusjon». Men denne «revolusjonen» skal angivelig oppnås under ledelse av demokratene, det eldste moderne kapitalistpartiet, og skal ikke røre ved privateierskapets institusjon, som er grunnlaget for kapitalistisk ulikhet.
Revolusjoner innebærer, fundamentalt sett, overføringen av politisk makt fra én klasse til en annen. Sanders kaller imidlertid ikke for den revolusjonære omstyrtingen av kapitalistene. I stedet vil syttiåringen holde taler, og styringselitens citadeller skal formodentlig rase som Jerichos murer.
Tror Sanders virkelig at i Amerika, i selve hjertet av verdensreaksjonen, vil verdens mest hensynsløse kapitalistiske oligarki rett og slett gi etter for denne «politiske revolusjonen», og gi opp sine billioner av dollar i sosiale fordeler til arbeiderklassen, uten at et skudd avfyres?
Nei, det gjør han ikke. Og nettopp deri ligger hans uærlighet. I New York påkalte Sanders omkvedet: «Jeg vet hvem jeg er.» Rettmessig burde han ha etterfulgt dette med: «En ekspert i demagogi, og en leverandør av illusjoner.»
Sanders appellerer til hundremillionervis av arbeideres og unge menneskers dypfølte sentimenter. Han arbeider for å kanalisere disse sentimentene inn bak et politisk program som ikke kan oppnå noe av hva han lover.
I 2016 påtegnet og godkjente Sanders kandidaten Hillary Clinton, som han hadde eksponert om og om igjen som ei Wall-Street-nikkedukke, han forrådte sine tilhengeres forventninger og satte scenen for at den fascistiske Donald Trump skulle bli president.
Nok en gang, når han nå begynner sin kampanje for presidentkandidatnomineringen for 2020, forsøker Sanders å avlede all politisk opposisjon ned blindgata til Det demokratiske partiet, selv om dette partiet selv opponerer mot, og ikke har til hensikt å implementere noe av det han foreslår.
Sanders taler trakk tungt på «the Second Bill of Rights» [‘Den andre lov om borgerrettigheter’], foreslått av president Franklin D. Roosevelt i hans ‘State of the Union’-tale i 1944. Der han i sin tid søkte å mildne militansen fra en arbeiderklasse som ikke ville akseptere noen tilbakevending til Depresjonstidens betingelser da Den andre verdenskrigen kom til sin slutt, erklærte Roosevelt:
«Vi har kommet til en klar oppfatning av det faktum at sann personlig frihet ikke kan eksistere uten økonomisk sikkerhet og uavhengighet. ‘Menn med uløste behov er ikke frie menn.’ Mennesker som er sultne og uten jobb er det som diktaturer er laget av.»
«I vår tid har disse økonomiske sannhetene blitt akseptert som selvinnlysende. Vi har akseptert, så å si, ‘a second Bill of Rights’ der et nytt grunnlag for sikkerhet og velstand kan etableres, for alle – uavhengig av posisjon, rase eller trosbekjennelse.»
Roosevelt foreslo en rekke vagt definerte økonomiske reformer, som inkluderte «retten» til «et nyttig og lønnsomt arbeide», «retten til å tjene nok», «enhver families rett til et anstendig hjem», «retten til en god utdanning», og «retten til tilgang til tilstrekkelig medisinsk behandling».
Men selv på høyden av USAs makt, ved slutten av Den andre verdenskrigen, var Roosevelts visjon om en noe mer menneskelig versjon av den amerikanske kapitalismen, død som ei sild. Roosevelt døde i april 1945 og krigen ble etterfulgt av ei bølge av politisk reaksjon som kulminerte i McCarthyismen. Tyve år skulle passere før president Lyndon Johnsons administrasjon innførte sitt ‘Great Society’-program på midten av 1960-tallet, under press fra massenbevegelse for sivile borgerrettigheter og opprøret i amerikanske storbyer. Dét var en kraftig utvannet versjon av Roosevelts «Second Bill of Rights», med reformer langt fra de sosialdemokratiske tiltakene som var blitt vanlige i Vest-Europa.
Men uansett, den korte episoden av kapitalistisk reformisme under Kennedy-Johnson-årene ga raskt etter for den ondsinnede sosiale kontrarevolusjonen som både demokratiske og republikanske presidenter har presidert over de siste 40 årene. Resultatet har vært degenereringen av USA til et oligarkisk samfunn, preget av svimlende nivåer av formuekonsentrasjon for de rikeste 10 prosent, mens de resterende 90 prosentene opplever økonomisk motgang og direkte fattigdom.
Sanders gir aldri en eneste forklaring på hvordan noe som helst av dette kom til å skje. De politiske retningslinjene han fordømmer er de som har vært gjengs for både Det demokratiske og Det republikanske partiet de siste 50 årene. Og disse politiske retningslinjene har vært, og er karakteristiske for kapitalismen over hele verden, i en periode med uopphørlige angrep på arbeiderklassen.
Sanders har ingen forklaring på noe av dette, fordi det er bare er én forklaring: Den ene forklaringen Karl Marx og Friedrich Engels ga i Det kommunistiske manifest: at kapitalisme utarmer massene for kapitalistenes berikelse. At kapitalisme er årsaken til krig, ulikhet og alle de sosiale ondene Sanders hevder å motsette seg.
Men Sanders støtter ikke å få en slutt på kapitalismen. Han appellerer til sine supporteres aspirasjoner, bare for å forråde dem.
Sosialisme kan bare oppnås gjennom massemobiliseringen av arbeiderklassen for å erobre statsmakten, i allianse med den internasjonale arbeiderklassen, og for å gjennomføre eksproprieringen av kapitalistklassen og innføringen av offentlig eierskap over produksjonsmidlene. Det er dét perspektivet Socialist Equality Party kjemper for.