I sin 1971-domsbegrunnelse i Pentagon-Papers-saken skrev USAs høyesterettsdommer Hugo Black: «I forfatningens første endringstillegg ga grunnleggerfedrene den frie presse den beskyttelsen den må ha for å oppfylle sin viktige rolle i vårt demokrati. Pressen skulle tjene de styrte, ikke styrerne. Regjeringens makt til å sensurere pressen ble avskaffet, slik at pressen for alltid skulle forbli fri til å sensurere regjeringen.»

Det er hva WikiLeaks og Julian Assange har gjort siden 2006: sensurering av regjeringer med regjeringers egne ord, klort ut av hemmelighold av WikiLeaks’ kilder – varslere. Med andre ord, WikiLeaks har gjort den jobben som den amerikanske forfatningen mente pressen skulle gjøre.

Man kan nesten ikke forestille seg at noen som sitter i dagens amerikanske høyesterett kunne skrive en slik domsbegrunnelse. Enda mer bekymringsfullt er at nyhetsmediene har snudd ryggen til sitt oppdrag. I dag tjener de nesten alltid styrerne – ikke de styrte.

Spørsmålet er hvorfor.

Konsolideringen av medieeierskap har økt lydigheten til desperate journalister; underholdningsavdelinger har tatt over nyhetsavdelinger; og karrierist-reportere lever stedfortredende gjennom makten til de de dekker, der de avviser pressens unike makt til å holde disse embetsrepresentantene ansvarlige.

I siste instans kommer det ned til livsstil. Menn går i krig for å beskytte og fremme sin livsstil. Pressen heier dem på for den overskytende materielle avkastningen og for hevingen av status.

Millioner av liv utslettet for livsstiler.

Det pleide å være akseptert i fjernsynet at nyhetsavdelinger ville tape penger og de ville bli understøttet av underholdningsavdelingen. Det var fordi nyheter ble ansett som en offentlig tjeneste. TV-nyhetsmenn – de var nesten alle menn i de dager – var tidligere nyhetsbyrå- og avisreportere. Men grådighet har satt presentatørens personlighet foran den offentlig tjenesten, der underholdning går som nyheter. Aviser har ofret granskende enheter for å maksimere profitten. Regjeringen er vinneren.

Hovedkanalmedienes abdisering fra deres forfatningsmessige ansvar for å tjene de styrte og ikke styrerne, har etterlatt et tomrom som har vært fylt i mer enn et tiår av WikiLeaks.

Dagens Daniel Ellsberger trenger ikke lenger å ta sine sjanser med redaktører ved New York Times eller Washington Post, eller med journalister som spinner den fordømmende informasjonen, som varslerne risikerer sin frihet for å bringe til offentligheten, uansett hvor uinteressert og distraheret publikum måtte være.

Nå kan de tradisjonelle media omgås. WikiLeaks handler med det råmaterialet – som når det blir avslørt – regjeringene henger seg med. Det er derfor de vil ha Assanges hode. De ønsker hevn, og de vil stoppe ytterligere lekkasjer som truer deres grep om makten. At foretaksmedia har snudd seg mot Assange og WikiLeaks avslører deres tjenester for staten, og hvor mye de prioriterer deres egen livsstil – der de ignorerer det blodbadet de hjelper til å skape.

I Pentagon-Papers-beslutningen vedtok flertallet av høyesteretten at forfatningens første endringstillegg forbød regjeringen å utøve ‘prior restraint’ – eller sensur – på medier før publiseringen av klassifisert informasjon. Men rettens flertall sa også at regjeringen kunne tiltale og rettsforfølge journalister etter publisering.

Faktisk, den amerikanske spionasjeloven [US Espionage Act], som har motstått utfordringer fra det første endringstillegget, kriminaliserer en forleggers eller journalists enkle besittelse, så vel som formidling av klassifisert materiale. Et tillegg til loven fra 1961 utvidet USAs jurisdiksjon til å dekke hele verden. Assange er truet av det.

Amerikanske administrasjoner har imidlertid vært motvillige til å ta skrittet om rettstiltale og straffeforfølgelse etter offentliggjøring. Nixon tiltalte ikke senatoren Mike Gravel, som var konstitusjonelt beskyttet da han leste Pentagon Papirene, gitt ham av Ellsberg, inn i Kongressens dokumentasjonshistorikk. Men Gravel kunne ha blitt tiltalt for å ha publisere Pentagon Papers som ei bok. Barack Obama bestemte seg for å rygge unna Assange da det var klart at New York Times og andre foretaksmedier ville være like ansvarlige som Assange og WikiLeaks, for publiseringen av klassifisert informasjon. Den virulent antimedia Trump-administrasjonen kan imidlertid ta det skrittet, dersom Assange blir arrestert.

Fra deres synspunkt er det lett å forstå hvorfor USA ønsker å knuse Assange. Men hva er Australias unnskyldning, eller begrunnelse? Hvorfor slåss man Amerikas kamper? Hvorfor har de australske hovedkanalsmediene også vendt seg mot Assange, etter et valg avholdt i USA, og ikke her? Hva har skjedd med Australias suverenitet? Det er et spørsmål som kan besvares av at australiere går ut i gatene, som her i dag – og blir der inntil deres landsmann endelig er fri til å forlate den forbannede ambassaden. Fri til å fortsette å gjøre den jobben som mediene nekter å utøve.