Guaidó returnerer til Venezuela for neste stadium av den amerikanske operasjonen for regimeendring

Den selvutnevnte «midlertidige presidenten» Juan Guaidó kom på mandag tilbake til Venezuela etter et 11 dagers fravær, eskortert inn i landet av en falanks av vestlige diplomater, deriblant ambassadørene fra USA, Tyskland, Frankrike, Canada, Brasil og flere andre land.

I forkant av hans retur meldte Washington trusler om gjengjeldelse mot ethvert forsøk fra venezuelanske myndigheter på å anholde Guaidó, som brøt en beordring fra Venezuelas høyesterett som forbød ham å forlate landet etter at statsadvokater kunngjorde at en straffesak var påbegynt om den høyreorienterte opposisjonoperatørens involvering i det USA-orkestrerte kuppet.

Den amerikanske nasjonale sikkerhetsrådgiveren John Bolton advarte for at enhver innblanding med Washingtons venezuelanske nikkedukke ville fremprovosere «en sterk og betydelig respons» fra USA.

Tilsvarende tvitret den amerikanske visepresidenten Mike Pence at enhver handling iverksatt mot Guaidó «ikke vil bli tolerert & vil bli møtt med en rask respons».

Etter at han forlot Simon-Bolívar-flyplassen ble Guaidó kjørt til en demonstrasjonssamling i det østlige Caracas, det velstående distriktet av Venezuelas hovedstad, der han fortalte en ansamling av supportere at det faktum at han ikke ble arrestert ved ankomsten var bevis for at de venezuelanske sikkerhetsstyrker ikke adlød ordre fra president Nicolás Maduros regjering. «Kommandokjeden er brutt,» sa han.

Han rettet mye av sin tale til militæret, og krevde at de ikke «måtte stå inaktive og se på» og han beordret dem til å arrestere de bevæpnede tilhengerne av Maduro-regjeringen som er organisert i såkalte colectivos basert i de fattigere bydelene av Caracas og andre venezuelanske byer.

Guaidó forlot Venezuela den 22. februar for å lede den trojanske-hest-«humanitære hjelpe»-operasjonen organisert av Washington. Både han og hans amerikanske støttespillere hadde promotert et forsøk neste dagen, for med vold å krasje gjennom den venezuelanske grensa fra Colombia med en håndfull lastebiler som transporterte mat og andre forsyninger lagret av US Agency for International Development (USAID), som den hendelsen som ville bringe ned Maduro-regjeringen, og tvinge militæret til å snu seg imot den.

Ingenting av det slaget fant sted. «Bistands»-konvoiene ble lett blokkert, mens sammenstøt mellom sikkerhetsstyrker og demonstranter førte til flere dødsfall, særlig konsentrert til en urbefolkning ved Venezuelas grense med Brasil.

Den «flodbølgen» av bistand og de millioner av supportere som Guaidó hadde lovet, materialiserte seg ikke. Hele operasjonen var et skittent og kynisk propaganda-stunt som ble iscenesatt av en amerikansk regjering som tilbød småtterier hva angår matforsyninger, samtidig som den systematisk kveler Venezuelas økonomi og forverrer befolkningens situasjon med bredt anlagte sanksjoner som stenger landet ute fra det USA-dominerte finanssystemet og blokkerer landets oljeeksport.

I sin tale i det østlige Caracas på mandag lovet Guaidó at det ville komme enda flere sanksjoner, men han ga ingen detaljer om deres omfang.

I løpet av sine 11 dager utenfor Venezuela hadde Guaidó et møte i Colombia med Pence og den såkalte Lima-gruppa, som består av flere latinamerikanske regjeringer i tillegg til Canada. Han reiste til møter med Brasils nyinstallerte president, den fascistiske tidligere hærkapteinen Jair Bolsonaro, samt med den høyreorienterte regjeringen til Mauricio Macri i Argentina, og til Paraguay med regjeringen til Mario Abdo Benítez, en tidligere militæroffiser som har lovprist arven fra diktaturet til Alfredo Stroessner, som hans far fungerte som privatsekretær for. Han dro også til Ecuador for et møte med president Lenín Moreno, som forsøker å komme på godsiden av Washington.

Gjennom hele denne turen var Guaidó ledsaget av sin amerikanske «handler» Kimberly Breier, utenriksdepartementets assisterende minister for anliggender i den vestlige hemisfæren, som på departementets hjemmeside er beskrevet som en «politisk ekspert og etterretningsprofesjonell med mer enn 20 års erfaring».

Guaidó, et medlem av det høyreorienterte partiet Voluntad Popular (Folkelig Vilje) som har mottatt betydelig økonomisk støtte fra National Endowment for Democracy og andre amerikanske agenturer, er en skapning av den amerikanske etterretningen, forberedt for en regimeendringsoperasjon, og helt ukjent for den venezuelanske befolkningen før han proklamerte seg som «midlertidig president» den 23. januar.

Guaidós appeller til det venezuelanske militæret, der han tilbød åpent amnesti og garanterte deres interesser for alle som støtter hans kupp, mens han truet med rettsforfølgelse av de som derimot ikke gjør det, har hittil produsert få resultater. Den kolombianske regjeringen og den venezuelanske høyreorienterte opposisjonen hevder at rundt 700 medlemmer av sikkerhetsstyrkene – av en samlet styrke på 235 000 – har desertert, mens Maduro-regjeringen setter antallet til 116.

Guaidó har, både før og etter fiaskoen med det «humanitære bistand»-stuntet den 23. februar, åpent appellert for en amerikansk militærintervensjon for å sikre omveltingen av Maduro-regjeringen. Han argumenterte i forrige måned for at den venezuelanske nasjonalforsamlingen, der han ble installert som parlamentspresident i januar, var autorisert til å godkjenne intervensjon av en «internasjonal styrke» for å «gjenopprette den konstitusjonelle orden og beskytte våre borgeres liv». Han påkalte også R2P-doktrinen, «Responsibility to Protect» [Ansvar for å beskytte], som ble anvendt for å rettferdiggjøre tidligere imperialistiske regimeendringsoperasjoner, som eksempelvis i det tidligere Jugoslavia og i Libya.

Lima-gruppa har formelt avvist militærintervensjon i Venezuela, og har valgt å gå for «diplomatisk og økonomisk press» for å velte Maduro-regjeringen.

Elliott Abrams, som i januar ble utnevnt som Trump-administrasjonens spesielle representant for Venezuela, benektet den 1. mars i et intervju med Patricia Janiot, nyhetsanker for det amerikanske spanskspråklige tv-kringkastingsselskapet Univision, at Washington forbereder seg på å bruke militærmakt, hverken for å velte Maduro eller å tvinge gjennom de «humanitære hjelpemidel»-forsyningene de har lagret på Venezuelas grenser.

Abrams, skal det bemerkes, er en dømt løgner, som ga falskt vitnesbyrd til den amerikanske Kongressen om den illegale sammensvergelse for å bevæpne og finansiere de CIA-organiserte «contras»-terroristene som ble sluppet løs på Nicaragua på 1980-tallet. Han tjente som Reagan-administrasjonens frontmann for rettferdiggjøring og tildekking av grusomhetene begått av USA-støttede diktaturer i El Salvador og Guatemala.

I et søndagsintervju med CNN leverte imidlertid John Bolton et uttalt forsvar for en amerikansk intervensjon i Venezuela, der han blant annet uttalte: «I denne administrasjonen er vi ikke redde for å anvende ordet Monroe Doctrine.»

Han refererte til den nesten 200 år gamle kanonen i amerikansk utenrikspolitikk, som angivelig ga Washington retten til å bruke militærmakt for å forhindre utenforstående statsmakter fra å etablere fotfeste på den vestlige halvkule.

I utgangspunktet påkalt som amerikansk politikk for å motsette seg ethvert forsøk fra europeiske imperiers rekolonisering av de den gang nylig uavhengige landene i Latin-Amerika, ble doktrinen omgjort til erklæringen av en amerikansk imperialistisk innflytelsessfære, og den ble begrunnelsen for anslagsvis 50 direkte amerikanske militærintervensjoner i regionen, sammen med oppildningen til CIA-støttede kupp som påla fascist-militære diktaturer over mye av regionen under den andre halvdelen av det 20. århundre.

Dersom denne doktrinen blir gjenopprettet i dag mot Venezuela, er det på grunn av de nære økonomiske og politiske båndene som Caracas etablerte med både Beijing og Moskva. USA er fast bestemt på, som Bolton tidligere har bekreftet, å bringe Venezuela og landets oljerikdommer – de største påviste reserver i verden – tilbake under dominansen av amerikansk imperialisme og USA-baserte energikonglomerater.

En indikasjon på Washingtons reelle hensikter ble gitt i en spalte publisert i den spanske dagsavisa El Pais, forfattet av Hector Schamis, som er instruktør på Latin-Amerika ved US School of Foreign Service.

Han skriver at mens «den diplomatiske løsningen ville vært ideell» i Venezuela, så er «problemet at i politikken finner det ideelle sjelden sted, i virkeligheten».

Han fortsetter med å si at «uten amerikanske tropper ville [den jugoslaviske presidenten Slobodan] Milosevic ikke ha kommet til det diplomatiske forhandlingsbordet. Langt mindre ville han ha dødd i fangenskap i Haag, i 2006.»

Guaidó har kalt for antiregjeringsprotester på lørdag og annonserte at han skulle møte ledere av fagforeninger for offentlig ansatte på tirsdag. Lederskapene i fagforeningene søker å få kanalisert arbeideres utbredte raseri over nedskjæringspolitikken og Maduros borgerlige regjerings repressive tiltak inn bak den amerikanske imperialistiske regimeendringsoperasjonen.

En suksess med denne operasjonen vil pålegge et brutalt diktatur av amerikansk imperialisme og venezuelanske kapitalistinteresser over massene av arbeidende mennesker, hvilket ville føre til langt strengere innstrammingstiltak og politi-stat-undertrykking.

Den desperate krisen kapitalismen har skapt i Venezuela, og trusselen om amerikansk militærintervensjon, kan kun motvirkes ved hjelp av den venezuelanske arbeiderklassens politiske mobilisering, uavhengig av Maduros kapitalistregjering og dens fagforeningsmarionetter. Organiseringen av arbeiderforsamlinger for å ekspropriere utenlandske og innenlandske kapitalistinteresser og for å etablere arbeidernes kontroll over landets store oljeformue, må kombineres med en kamp for å forene den venezuelanske arbeiderklassen med arbeidere over hele hemisfæren, for å få en slutt på kapitalismen.

Loading