Den nasjonale streikebølgen i Mexico – deriblant 70 000 maquiladora-arbeidere i Matamoros, lærerstreiker i fem stater, og trusselen om arbeidsnedleggelse fra 90 000 Walmart-arbeidere – har eksponert den voksende masseradikaliseringen etter flere tiår med utdypende ulikhet og militarisering. Den meksikanske styringsklassen har reagert på oppsvinget av klassekampen med forsøk på å berolige finanskapitalen, om at den er til å stole på for opprettholdelse av flyten av deres profitter.
Forsvaret av amerikanske forretningsinteresser kan mest nakent ses i den meksikanske regjeringens tilpasning med Trump-administrasjonens tilslag mot innvandrere, og en nesten enstemmig oppslutning i den meksikanske Kongressen om å skape en ny Nasjonalgarde.
Den meksikanske styringsklassen erkjenner at det som står på spill i etterkant av Matamoros-opprøret, er deres strategiske partnerskap med amerikansk finanskapital og militær- etterretningsapparatet, som er kilden til deres egen rikdom og privilegier. Konfliktene mellom ulike deler av den meksikanske styringsklassen – deriblant mellom den meksikanske presidenten Andrés Manuel López Obrador (kjent som «AMLO») og de mer åpent høyreorienterte partiene, Det institusjonelle revolusjonspartiet (PRI) og Det nasjonale aksjonspartiet (PAN) – er over hva som er mest effektiv taktikk for å kvele sosial misnøye.
Pådrivet for å forsvare USA-Mexico-alliansen har ført til et historisk uforlignelig samarbeid mellom AMLO – en angivelig «venstrist» som leder en «Fjerde Transformasjon» av Mexico – og den fascistiske Donald Trump, som bakvasker meksikanske arbeidere som «voldtektsutøvere og kriminelle». En førstesideartikkel på lørdagutgaven av New York Times detaljerte hvordan den meksikanske regjeringen fysisk har forhindret asylsøkere fra å nå frem til den amerikanske grensa, sperret innvandrere inne mot deres vilje, og blokkerer dem fra å motta besøkende og juridisk rådgivning.
Den meksikanske regjeringen gjorde det klart at det som står på spill er de geo-politiske båndene mellom de to landene. «Det vi virkelig ønsker å unngå, er en offentlig kamp med Trump,» sa en meksikansk regjeringsrepresentant til Times. «Herr López Obrador har ikke ønsket å sette andre aspekter av det dypt sammenflettede forholdet mellom de to landene i fare.»
Innvandreres skjebne er intimt knyttet til konsekvensen av maquiladora-arbeidernes streiker på den andre siden mot Mexico-gulfen, ved grensa i Matamoros. Det statsapparatet som AMLO-regjeringen idag mobiliserer mot sentralamerikanske menn, kvinner og barn som flykter fra fattigdom og krig, vil i morgen bli brukt mot meksikanske arbeidere som truer de amerikanske forretningsinteressene som AMLO så desperat ønsker å beskytte. Forøvrig, det faktum at AMLO så raskt har solgt ut immigranter i Mexico, er en indikasjon på at han ikke vil forsvare meksikanske innvandrere som bor i USA mot Trumps angrep.
Arbeidere må advares: Styringsklassen skaper et stort statsapparat med et våkent øye for de sosiale omveltningene som er på horisonten. I forrige uke stemte hvert eneste medlem av det meksikanske Senatet – kontrollert av AMLOs ‘Bevegelse for nasjonal fornyelse’ (Morena) – for å godkjenne AMLOs foreslåtte 60 000-medlemmer sterke Nasjonalgarde. I det nedre kammer av Kongressen, som også kontrolleres av Morena, stemte 463 parlamentarikere «ja» til forslaget om militarisering, med bare én som stemte «nei». Resultat av denne politikken vil bli titusenvis flere dødsfall, utenomrettslige drap og menneskerettighetsbrudd. Hovedmålet er ikke organisert kriminalitet, men den organiserte arbeiderklassebevegelsen.
Den fraksjonen av styringsklassen som AMLO taler for, er talsmenn for anvendelsen av fagforeninger til å kontrollere og demme opp for arbeidernes vrede. Konfrontert med fagforeningsapparatets massive diskreditering har AMLO forsøkt å skape illusjoner om nye «demokratiske» fagforeninger, gjennom reformer av arbeidsloven som ble introdusert tidligere i år, såvel som gjennom fagforbundet «Den internasjonale arbeidsføderasjonen» (CIT), opprettet av Morena-senatoren Napoleón Gómez Urrutia i februar.
Etableringen av nye fagforeninger tar sikte på å forhindre arbeidere fra å ta sine egne selvstendige initiativ for å lansere streiker, som i den pågående bevegelsen i Matamoros. Som AMLO sa: «Min anbefaling er at lønninger burde stige, men samtidig bør folk vurdere selskapenes situasjon, det må være balanse. Vi må bevare arbeidsplassene.» Med andre ord, arbeidere bør underordne sine egne behov til sjefenes, og ellers akseptere masseoppsigelser og fabrikknedleggelser.
Mer åpent bøllete deler av styringsklassen hevder at et hardt tilslag er nødvendig for å skremme arbeidere, og gjøre arbeidere til gjenstand for fengsling, rettsforfølgelse og fysiske angrep. Sjefen for Mexicos største næringslivsforbund COPARMEX har foreslått lovgivning som skal gjøre arbeidsnedleggelser som den som nå skjer i Matamoros ulovlig under føderal lov.
Den 3. mars publiserte nasjonallederen for PAN en offentlig uttalelse som beskyldte streikene for et fall i den forventede BNP-veksten. «Vi må påpeke at Mexicos Banks utsikt for en økonomisk vekst på 1,6 prosent er middelmådig og utilstrekkelig. Dette er for en stor del på grunn av arbeidsstopp og streiker. ... Det er foraktelig at den føderale regjeringen ikke skaper sikkerhet for investeringer og arbeidsfred for selskapene,» sa PAN-leder Marko Cortés. Han forlangte at arbeidsministeren «deaktiverer» – dvs. erklærer ulovlige – de pågående arbeidsnedleggelsene, og de over 380 pågående juridiske begjæringene for streikeaksjoner.
De åpent høyreorienterte delene av styringsklassen krever på tilsvarende måte at AMLO bøyer seg for den amerikanske regimeendringsoperasjonen i Venezuela. «Ved å ta parti med Venezuela, Cuba, Bolivia og Nicaragua – det som er igjen av Latin-Amerikas ‘Jurassic-venstre’ – isolerer López Obrador seg fra resten av Latin-Amerika, og fra amerikanske nøkkelallierte,» skrev Miami Herald-spaltisten Andrés Oppenheimer.
I et land som så den amerikanske regjeringen stjele halvparten av sitt territorium, utnytter AMLO-administrasjonen et dypt antiimperialistisk sentiment, og sin egen frykt for at et kupp ville danne presedens for en voldelig fjerning av andre strategiske allierte, eller kanskje til og med AMLO selv.
AMLO har på tilsvarende måte vist sin administrasjons klassekarakteren der han har vært konfrontert med forsvaret av privateiendom og helligheten av selskapene som «skaper arbeidsplasser». Aktivisten Samir Flores Soberanes ble skutt utenfor sitt hjem den 20. februar, etter å ha organisert motstand mot regjeringsplaner om nye termoelektriske anlegg i Morelos. Han ble drept bare én dag før den Morena-sponsede offentlige konsultasjon om anleggene. På flere plakater under en masseprotest i Mexico City etter hans død sto det: «Samir døde ikke, regjeringen drepte ham.» Statsregjeringen i Morelos har siden hevdet å ha mistet mapper relatert til hans sak.