Linda begynte sin tale med å minne oss om at Julian ikke har blitt anklaget for noe lovbrudd og ikke har begått noe lovbrudd. I en serie utmerkede artikler i det vesentlige tidsskriftet New Matilda drøftet dr. Lissa Johnson nylig den massive energien som verdens medier har lagt inn i en svertekampanje mot Julian Assange.

Av den grunn ønsker jeg å ta opp dette anliggendet om hans frihet, ikke som en juridisk vurdering, men heller som en kulturell en. Vi begynner kulturen med det svenske juridiske spillfekteriet, som til slutt førte til erkjennelsen av at rettferdighet for Julian ble benektet. De anklagene, som aldri ble fremmet, ble da paradoksalt nok droppet. Så mye for den svenske kulturen.

Men så kommer vi til den britiske kulturen, den arrogansekulturen som «vi alltid har kjent», at britene alltid har visst hva rettferdighet betyr; at britisk justis ikke kan etterprøves. Så derfor ingen overraskelse at Philip Hammond, utenriksministeren, umiddelbart avviste FNs rapport om vilkårlig internering.

Den slags har det britiske systemet gjort i årevis. Det er kulturelt innebygd at «de vet best». Så de brukte til og med en formue, i en slags dyster Gilbert og Sullivan opera-‘light’, der de omringet den ekvadorsianske ambassaden med engelsk ‘bobbies’ [politikonstabler] det meste av de foregående seks årene. Hadde de musikalske satiristene Gilbert og Sullivan vært i live hadde vi hatt en slags dyster opera-‘light’ om det.

Men så, i deres begjær etter å spille andrefiolin for USA, går denne arrogansekulturen videre. Australia pleide å kalle dem «moderlandet», og i Canberras DNA finnes det fortsatt en del av det, som fortsatt vil være underlagt enhver visdom som måtte komme fra Westminster.

Så kommer vi til hevnkulturen, en kultur fortrinnsvis opptatt av grusomhet og hevn, som kommer fra USA. Dere vil kanskje minnes at da kontroversen om Julian først startet, sa en republikansk senator fra New York, King: «Hvorfor tar ikke noen en pistol og skyter den jævla fyren [‘the son-of-a-bitch’]? Jeg vet det er ulovlig, men det ville vært fantastisk for amerikaneres frihet, om det skjedde.»

En annen sa: «Hvorfor tar vi ikke en drone til ham?» Det var utenriksminister Hillary Clinton. Så var det en evangeliker – obs, se opp for evangelikerne – kandidaten for Det hvite hus Mike Huckabee, far til den nåværende pressesekretæren, som sa at en henrettelse av Julian ikke ville være godt nok for ham.

Som respons, som det har blitt gjentatt av de tidligere talerne, kom ikke den australske regjeringen med ett ord i protest mot at den slags barbari blir tatt som politisk gangbar mynt av hovedstrømmen.

Men så kommer vi til den andre kulturen, som dessverre er vår egen, som domineres av en opptatthet av feighet: redsel for å stille spørsmål om hva som foregår i Pentagon, i Det hvite hus eller til og med i Westminster. Da Julia Gillard sa at Julian var en kriminell, måtte hun bli fortalt av det australske føderale politi at han ikke var det, men likevel fortsettes svertekampanjen mot Julian.

Så vi må utfordre disse kulturene, som vi er en del av. Hvis vi ikke utfordrer dem, da kollaborerer vi på en eller annen måte.

La meg nå gi uttrykk for en viss takknemlighet, historisk sett, for det bidraget Julian har gjort for vår egen følelse av frihet og anstendighet.

Tilbake på begynnelsen av 1700-tallet ble den fantastiske satiristen Daniel Defoe, som utfordret datidens etablissement for den religiøse doktrine, dømt til tre uker i gapestokken [‘in the stocks’] som offentlig ydmykelse. Litt senere i dét århundret skrev Tom Paine Rights of Man [Menneskenes rettigheter] og ble nesten umiddelbart anklaget for oppvigleri, av den britiske regjeringen. Det er følgelig en lang historikk bak denne kulturen av «vi vet best». Tom Paine måtte rømme til Frankrike for å unnslippe den såkalte britiske rettferdigheten.

Så kommer vi til Daniel Ellsberg og hans avsløringer om utføringen av Vietnamkrigen: den massive utløsingen av militærbrutalitet, som Australia kollaborerte i. Dette ble etterfulgt av Chelsea Mannings varsling, som hadde som etterretningsoffiser bevitnet det barbariet som foregikk som del av «vestlig sivilisasjon», særlig i Irak.

Så kommer vi til Edward Snowden, fullstendig fornærmet av det overvåkningssamfunnet USA er – og vi elsket det også, for ser du på antiterror-lovene her, måtte du tro det var et kamera utenfor hver eneste gate. Hvilket bidrag har ikke han gjort, i hvert fall for den amerikanske befolkningens allmenne bevissthet, om de bare ville våkne opp og høre.

Julian står, selvfølgelig, i denne lange tradisjonen av varslere og journalister.

Det burde ikke ha krevd to tyske parlamentsmedlemmer som reiste til Storbritannia for å fortelle den britiske regjeringen, og følgelig, den australske regjeringen, at Julian Assange er en betydelig internasjonal borger, som har tatt standpunkt for bekjentgjøringen av sannhet. På en måte er det betydelige publikum representert her, både med deres tilstedeværelse og deres aspirasjoner, dét som de to tyske parlamentsmedlemmene dro til Storbritannia for å meddele.

Det er gjort en referanse til den brå og samlede innsatsen som ble gjort for å få løslatt Hakeem Al-Araibi.

På en måte er det mye felles grunnlag. Fordi Al-Araibi sannsynligvis skulle bli sendt tilbake til et land der borgerrettighetshistorikk ikke eksisterer. Bahrain er et ondskapsfullt, ondskapsfullt sted. Julian står overfor å bli hentet tilbake til et annet land som er oppsatt på fengsling. Sikkerhet-fengselsindustrien står kanskje for den mest vellykkede delen av gjenopplivingen av den amerikanske økonomien.

Vi må mobilisere på samme måte som vi gjorde for Hakeem Al-Araibi.

La meg avslutte med henvisning til en dikter, fordi jeg alltid er fortapt uten en henvisning til en dikter.

Bertolt Brecht visste alt om fascisme. Han visste alt om totalitarisme. Han visste også alt om den forstoppelsen som går som byråkrati, hvor du ikke kan trenge gjennom, for å få rede på hva som virkelig foregår i sinnet til mennesker i Canberra eller andre steder, hvorfor det er en komplett og vedvarende lydhørhet med Storbritannia og med Amerika.

«Folkets brød», er hva Bertolt Brecht sa. Det var dét han kalte sitt dikt.

Rettferdighet er folkets brød.
Akkurat som daglig brød er nødvendig, er daglig rettferdighet også det.
Det er til og med nødvendig flere ganger daglig ...

Og dét er sufflien for oss til å fortsette å protestere og kreve at Julian Assange blir brakt hjem.