Hundretusenvis marsjerer i Algerie med krav om Bouteflika-regimets fall

Hundretusenvis av mennesker deltok i demonstrasjoner på tvers av Algerie på fredag med krav om en slutt på Abdelaziz Bouteflikas regime, den militærstøttede presidenten som har styrt landet siden 1999.

Videoer på sosialmedier viser bølger av demonstranter, hovedsakelig ungdom, som fylte gatene i hovedstaden Algier, havnebyen Bejaia og andre byer, der de ropte: «Drapsregime», «Folk vil ha regimets fall» og «Tyver, dere har spist opp landet!» I den nordøstlige havnebyen Annaba protesterte arbeidere for sine familiemedlemmer som har druknet i Middelhavet, i forsøk på å nå Europa.

I går var den tredje påfølgende fredagsprotesten siden den regjerende Nasjonale frigjøringsfronten (FLN) den 10. februar kunngjorde at de ville stille Bouteflika til valget i april. Protestene har vokst seg større hver uke og eskalerte etter at Bouteflikas medhjelpere sendte inn hans kandidatformularer forrige søndag, og samtidig lovet at han ville tre av i løpet av ett år dersom han ble valgt.

Protestene er del av en voksende radikalisering av arbeiderklassen, og en eskalering av arbeiderklassekampene på tvers av hele Maghreb-regionen og internasjonalt mot sosial ulikhet siden begynnelsen av 2019, åtte år etter de revolusjonære opprørene som veltet det egyptiske og det tunisiske regimet.

Den 82 år gamle presidenten er et politisk lik som ikke har vært i stand til å snakke offentlig siden 2013, da han ble utsatt for et alvorlig hjerneslag. Han har vært på et sykehus i Genève i Sveits i nesten to uker, for det talspersoner har kalt «rutinemessige» kontroller. Hans regimes indre kretser søker å få tid til å velge seg en passende etterfølger.

Et uovervinnelig klassejuv skiller de offisielle «opposisjons»-partiene som er involvert i protestene, som ser fjerningen av Bouteflika utelukkende som et middel til å forbedre sine posisjoner innenfor det eksisterende regime, fra opposisjonen mot fattigdom, arbeidsledighet og sosial ulikhet som driver masseene av arbeidere og ungdom til kamp.

Noe mellom en fjerdedel og en tredjedel av den algeriske ungdommen er uten arbeid, under betingelser hvor anslagsvis to tredjedeler av befolkningen er under 30 år. En rapport fra Den algeriske liga for forsvar av menneskerettighetene uttalte i fjor at 400 000 algeriske barn faller ut av skolen hvert år, spesielt på landsbygda, der «klasserom ikke er utstyrt med elektrisitet, vann eller oppvarming, eller mangler toaletter og skolehelsetjenester». I løpet av de siste 20 årene har et lite sjikt av milliardærer og mangemillionærer blomstret opp.

I år har det vært eskalerende streiker over hele landet, blant annet av havnearbeidere, en to-dagers landsdekkende lærerstreik i slutten av februar, og streiker av transportarbeidere i Kabylie-regionen.

Arbeidere ved den massive Tayal tekstilfabrikken i Sidi Khettab i Relizane, som eksporterer til Europa, lanserte en fristløs streik den 27. februar, mot forferdelige arbeidsbetingelser og lønninger som ligger under det lovlig minimum. «Vi blir betalt 600 dinar dagen (NOK 44), eller 18 000 i måneden [NOK 1 320], og hvis vi er fraværende tar de fra oss 1 000 dinarer,» sa en streikende til den franskspråklige Reflexion i forrige uke. Bilproduksjonsarbeidere ved Hyundais monteringsanlegg i Tiaret lanserte en streik sist mandag mot sine arbeidsbetingelser.

De algeriske fagforbundene gjør alt i deres makt for å kontrollere og begrense bevegelsen i arbeiderklassen. Den franskspråklige dagsavisa El Watan publiserte en rapport sist torsdag, med tittelen: «Og hva om det ble en generalstreik?» Den siterte Lyes Merabet, presidenten for Det nasjonale helseforbundet SNPSP, som erklærte at mens fagforbundet støttet protester som krevde fjerningen av Bouteflika, ville det være «for tidlig» å respondere på det hun nervøst refererte til som «anonyme opprop på sosialmedier» for en generalstreik.

Det nasjonale lærerforbundet, som også omfatter universitetsforelesere, har kalt for en landsdekkende streik den 13. mars under betingelser der lærerne allerede har kalt til møter for å gå med i elevenes protester. Algeries største fagforbund, Generalforbundet for algerisk arbeid (UGTA), er en FLN-skapning som åpent støtter Bouteflika.

De politiske partiene og organisasjonene som nå krever Bouteflikas fjerning er ikke mindre fiendtlige enn de innen regimets ledende kretser, til ethvert tiltak for å takle de sosiale bekymringene til arbeiderne og ungdommen. En massiv politisk operasjon er under veis for å sikre at, hvis og når Bouteflika blir fjernet, gjennomføres det en ordnet «overgang» som ikke innebærer noen grunnleggende endringer i regimet, annet enn noen omrokkeringer av personell.

Al Jazeera ga en redegjørelse for disse figurenes snuskete manøvrering på fredag. De rapporterte at tretti opposisjonspartier samlet seg i Algier den 7. mars, på hovedkontoret til partiet Talaie El Hourriyet, grunnlagt av Ali Benflis. Al Jazeera refererer diplomatisk til Benflis, en tidligere statsminister under Bouteflika, bare som Bouteflikas «fremste utfordrer i 2015».

De som deltok på møtet inkluderte Louisa Hanoune, lederen av Arbeiderpartiet (PT), Mohcine Belabbas, presidenten for Samling for kultur og demokrati (RCD), og Abderrakaz Makri, lederen av Den islamske samfunnsbevegelsen for fred (MSP), så vel som andre offentlige figurer. RCDs Belabbas fortalte avisa at «vi må stille spørsmål om karakteren av det regimet vi ønsker å etablere etter implosjonen av dette lenge-opprettholdte systemet.»

Al Jazeera bemerket at bare Mouwatana og Jil Jadid ikke deltok i møtet, organisasjoner som har vært aktivt involvert i protestene og som erklærte at andre partier først måtte trekke seg fra parlamentet. Mouwatana og Jil Jadid er også dissidentfraksjoner fra regimet; Mouwatana ble skapt av en annen tidligere statsminister under Bouteflika.

Artikkelen refererte til forslag for en «forfatningsforsamling» eller «midlertidig regjering» for å «håndtere overgangsprosessen». Arbeidere og ungdommer må være klar over at en slik politisk formasjon bare ville være en pseudo-demokratisk fasade for å opprettholde det eksisterende regimet som hviler på generalene, som er de virkelige beslutningstakerne ved makten.

Dette ble gjort klart av Benflis, som implisitt krevde en militærintervensjon i et intervju med Financial Times på fredag, der han erklærte: «Folk har gått ut i antall av millioner, og jeg forventer ikke og kan ikke forestille meg at Den nasjonale folkets hær ikke skulle høre på dem.»

Alle imperialistmaktene overvåker aktivt og intervenerer i den politiske situasjonen i Algerie, en vesentlig gassprodusent og et geo-strategisk senter i Nord-Afrika, for å beskytte sine interesser.

The Economist publiserte en uttalelse på fredag med tittelen «Ut med det gamle: Hvordan Algerie kan gjenopplives», som oppfordret til at Bouteflika måtte gå av. Den varslet nervøst at «langt fra å forhindre nok en borgerkrig, risikerer regimet å anstifte en». Lignende oppfordringer for en bedragersk «overgang», bevaringen av regimet minus frontfiguren, har kommet i New York Times og Le Monde.

Financial Times tittel på deres artikkel var: «Algeries hær presset til å dempe voksende antiBouteflika-protester: Spekulasjoner vokser om militæret vil gripe inn, der den sykelige presidenten søker en femte periode.»

I en annen artikkel på torsdagen meldte Times at «Algeries protester gjenoppretter minnene om Hosni Mubaraks siste dager.» Den erklærte: «Få tror nå at valget kan gjennomføres. Mye kan avhenge av en annen frigjøringsveteran – general Ahmed Gaid Salah, hærens stabssjef. Som i Egypt er militæret en sentral maktfaktor bak politikerne. Det er ukjent om de væpnede styrkene har en beredskapsplan.»

Times referanse til det egyptiske militæret, som under general al-Sisi gjennomførte et kupp og drepte tusenvis av politiske motstandere for å drukne revolusjonen i blod, er en sterk advarsel.

Det peker også på de politiske leksjonene som arbeidere og ungdommen må trekke fra erfaringene fra arbeidernes opprør i Egypt i 2011. Fordi de ikke hadde et revolusjonært, sosialistisk og internasjonalistisk perspektiv og lederskap, ble arbeiderklassens mektige kamper kanalisert inn bak borgerlige partier, slik at det egyptiske militæret kunne gjennomføre sitt kupp og gjenopprette et brutalt diktatur.

Dreiningen må nå være mot den internasjonale arbeiderklassen, kampen for arbeidernes regjeringer på tvers av Maghreb-regionen og Europa, og den sosialistiske omorganiseringen av økonomien i henhold til sosiale behov, i stedet for privatprofitt. Den kritiske oppgaven er å bygge seksjoner av verdens trotskistbevegelse, Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI), for å bevæpne arbeiderklassens utviklende internasjonale kamp med et sosialistisk og internasjonalistisk perspektiv.

Loading