Lørdag markerte tiårsjubiléet for begynnelsen av rekordoppturen [‘record bull-run’] på amerikanske aksjemarkeder i kjølvannet av den globale finanskrisen av 2008 som har beriket finansoligarkiet i en størrelsesorden av hundrevis av milliarder dollar, og har utvidet den sosial ulikheten i USA og rundt om i verden til historisk usette nivå.
I løpet av det siste tiåret har billioner av dollar blitt pumpet inn i finansmarkeder, med politiske tiltak gjennomført av den amerikanske regjeringen, finansmyndighetene og US Federal Reserve, og har hevet indeksene Dow og S&P 500 med over 300 prosent, og teknologitunge Nasdaq med 500 prosent.
Granskninger av krasjet avslørte, med formuleringene fra senatsrapporten publisert i 2011, at finanssystemet var et «ormebol stint av grådighet, interessekonflikter og misgjerninger» [‘a snakepit rife with greed, conflicts of interests and wrongdoing’]. Men ingen ble rettsforfulgt for denne kriminelle aktiviteten, med Obamas justisminister Eric Holder som påkalte det som prinisppielt sett utgjorde det nye borgerlig rettsprinsippet «for stort for fengsling» [‘too big to jail’].
I mars 2013 fortalte han Senatet at de finansielle institusjonene som var involvert i det som ble funnet i hovedsak å være kriminell aktivitet, var så store at de ikke kunne bli rettsforfulgt og hvis det ble fremmet tiltaler «ville det få negative konsekvenser for nasjonaløkonomien, kanskje til og med for verdensøkonomien».
Ikke bare ble ingen straffet, finansoligarkiet ble rikelig belønnet. Dette begynte med det umiddelbare programmet for utkausjoneringen av bankene på $ 750 milliarder [NOK 6,6 billioner], som deretter raskt og massivt ble utvidet gjennom programmet for kvantitativ lettelse [‘quantitative easing’] gjennomført av US Fed og deretter replisert av andre store sentralbanker rundt om i verden. Det er estimert, når man regner med alle adopterte finanstiltak, inkludert oppkjøpene av obligasjoner og tilretteleggingen av dollarlikviditetslinjer, at det totale beløpet pumpet inn i systemet er anslagsvis $ 25 billioner [NOK 220 billioner].
Denne prosessen har sendt rentene til historisk uforlignelig lave nivå, som har tilrettelagt for fortsettelsen og utvidelsen av nettopp den spekulative og parasittære aktiviteten som førte til finanskrisen. Resultatet av dette er, ifølge den siste Oxfam-rapporten publisert i januar, at 26 milliardærer eier og kontrollerer like mye formue som de 3,8 milliarder menneskene som utgjør halvparten av verdens befolkning, og at finansoligarkiets formue øker med $ 2,5 milliarder [NOK 22 milliarder] hver dag.
I USA eier kun tre milliardærer mer formue enn 160 millioner mennesker, eller halvparten av landets befolkning.
Den massive finansstimuleringspakken pushet av Fed og andre sentralbanker ble fremmet med påstanden om at den var den nødvendige og eneste mulige måten tilgjengelig for å forhindre at USAs økonomi og den globale økonomien skulle kastes ut i nok en Stor Depresjon.
Men ti år senere, lenge etter at den umiddelbare nødssituasjonen er over, har det blitt klart at mye mer var involvert. Det som har blitt etablert er en institusjonalisert mekanisme for, med hevertprinsippet, å suge den rikdommen som produseres av milliarder av arbeideres arbeidskraft rundt om i verden oppover i inntektsskalaen. Finansoligarkiet har blitt beriket ut over sine villeste drømmer, mens massen av den arbeidende befolkningen har sett sine lønninger nedskjært og sosiale fasiliteter desimert, med begrunnelsen at det ikke finnes penger.
Prosessen har bekreftet i den levende sosiale virkeligheten, og ikke bare på Kapitalens sider, én av de essensielle avklaringene til Karl Marx, grunnleggeren av vitenskapelig sosialisme – nemlig at den iboende, objektive logikken i den kapitalistiske produksjonsmodusen er akkumuleringen av rikdom ved én pol og fattigdom og degradering ved den andre.
Promoteringen av sosial ulikhet var ikke et tilfeldig og beklagelig biprodukt av den finansielle redningsoperasjonen. Som økonomen og forfatteren David McWilliams bemerket i en kommentar publisert i Financial Times tidligere denne måneden, konkluderte Fed-styreformann Ben Bernanke med at en «resesjon i balanseregnskapet» måtte bekjempes med gjenoppblåsingen av kapitalverdiene [‘assets’].
«Ved utveksling av gamle dårlige lån i bankenes balanseregnskaper med gode nye penger, understøttet av negative renter, drev Fed prisene for kapitalverdier til himmels. Høyere verdifastsettelser gjenopprettet balanseregnskapene, og i siste instans besørget det lokkingen til mer pengebruk og investeringer. En slik «hyper-trickle-down»-økonomi [‘hyper-dryppe-ned’] innebar imidlertid også at formueulikhet slett ikke var en utilsiktet konsekvens, men nettopp formålet for de politiske retningslinjene.»
Marxistisk politisk økonomi har alltid insistert – stikk i strid med remediene fra kapitalens innleide tungvektere, de borgerlige økonomene som hevder at det såkalte frie markedet basert på privateierskap av produksjons- og finansmidlene er det eneste levedyktige økonomisystemet – på at kapitalistsystemet blir drevet ut i gjentatte kriser, ikke som følge av tilfeldige eller midlertidige faktorer, men av sine egne objektive motsetninger.
Den avklaringen har også blir bekreftet i den levende økonomiske virkeligheten. Den borgerlige økonomifiksjonen er at profitter genererer investeringer som fører til ekspansjonen av produksjon, flere arbeidsplasser og økende lønninger, og at de eventuelle svingningene som måtte oppstå bare er til det beste, i den beste av alle mulige verdener.
Denne forestillingen har blitt eksplodert. Det er demonstrert av nyere økonomisk historie. Til tross for tilførselen av enorme mengder kreditt forblir fortsatt investeringer i reell økonomisk aktivitet i alle de store kapitalistøkonomiene under nivået fra før 2008. Og nå er det voksende tegn på en vesentlig global økonomisk oppbremsing, om ikke en resesjon – den siste indikasjonen er at i USA kom nyansettelser nesten til stillstand i februar, med bare 20 000 nye jobber skapt.
Hele det globale finanssystemets avhengighet av tilførselen av billige penger har blitt demonstrert av finansoligarkiets frenetiske opposisjon mot ethvert tiltak for å vende tilbake til det som en gang ble ansett som en «normal» pengepolitikk.
I 2013, da Fed indikerte at de hadde til hensikt å trappe ned sitt anskaffelsesprogram for verdipapirer [‘assets’], reagerte finansmarkedene med det såkalte «taper tantrum» [‘nedtrappings-raserianfallet’].
Da Fed endelig begynte å heve rentene i 2015 – med svært små trinn – gjorde de det med forsikringen om at de var klare til å gripe inn dersom det skulle anses nødvendig. Det var ikke bare et Greenspan-‘put’, en Bernanke-‘put’ eller et Yellen-‘put’, men også et Fed-‘put’ – en garanti fra sentralbanken om at den ville understøtte aksjemarkedet. [O. anm.: ‘a put, eller put option’ er et finansredskap der eieren har rett, men ikke plikt til å selge den underliggende kapitalverdien, ved et forhåndsfastsatt tidspunkt.]
I 2018 gjennomførte Fed fire rentehevinger, med utsikt til flere i vente for 2019, for å forsøke å «normalisere» de politiske retningslinjene og ha noe manøvreringsrom for å møte den neste krisen eller nedgangen. De indikerte også at avviklingen av deres kapitalverdibeholdninger, som hadde ekspandert fra $ 800 milliarder [NOK 7 billioner] til over $ 4,5 billioner [NOK 40 billioner], ville fortsette med en rate på $ 50 milliarder i måneden [NOK 440 milliarder] – en forordning som var på «autopilot».
Dette forårsaket en rasende reaksjon da amerikanske markeder i desember i fjor registrerte sitt verste resultat for årets siste måned siden 1931, midt i Den store depresjonen.
Helomvendingen lot ikke vente på seg. Januar-møtet for Feds åpne-markeds-komité besluttet at ytterligere rentehevinger skulle settes på vent, og at nedtrappingen av verdipapirbeholdningen, som har en tendens til å heve markedsrentene, nærmet seg slutten, lenge før noen gjennoppretting av pre-2008 nivået.
Dette har siden blitt etterfulgt av forrige ukes beslutning fra Den europeiske sentralbanken (ECB) om å reversere deres tidligere avvikling av kvantitativ lettelse, og tilby flere billige lån til bankene og reinvestere sine obligasjonsbeholdninger etter hvert som de modnes.
Dette er en slående demonstrasjon av marxistisk politisk økonomis sannferdighet – fremfor alt dens insistering på at kapitalistsystemets kriser kommer fra systemets iboende objektive prosesser. En gjennomgang av det siste tiåret viser at nettopp tiltakene iverksatt i forsøk på å forhindre en nedsmeltning av finanssystemet i 2008 og for å opprettholde det i den påfølgende perioden, har skapt betingelsene for nok en katastrofe.
Vesentlige advarsler, nå også fra borgerlige kretser, peker på dette. IMF har rapportert at global gjeld nådde et rekordnivå på $ 184 billioner i 2017 [NOK 1 619 billioner], tilsvarende 225 prosent av det verdensomspennende BNP.
Regimet med ultra-lave renter har ført til en gjeldsbonanza med en betydelig vekst i utstedelsen av lavere-klasse foretaksobligasjoner finansiert av investorer på jakt etter høyere avkastning.
Tidligere i måneden presenterte OECD en vesentlig rapport der de advarte om rekordmengden av gjeld som blir utstedt med historisk lave klassifiseringer. Rapporten advarte for at, i takt med voksende tegn på økonomisk oppbremsing, er: «Mengden investeringer i foretaksobligasjoner som det kan forventes ikke å være dekning for i tilfelle en økonomisk nedgang, kan være betydelig større enn det som ble opplevd under finanskrisen.»
Rapporten fant at den globale gjelden i form av foretaksobligasjoner utstedt av ikke-finansielle foretak var nesten $ 13 billioner [NOK 114 billioner] ved utgangen av 2018, dvs. to ganger så stor i realverdi som ved utgangen av 2008.
Bank of International Settlements (BIS) [‘Banken for internasjonale finansoppgjør’; ‘sentralbankenes sentralbank’] uttrykte i sin siste kvartalsgjennomgang bekymring over ekspansjonen av foretaksobligasjoner med den laveste investeringsklassifiseringen BBB, og påpekte at andelen slike obligasjoner i investeringsfondenes kapitalverdibeholdninger har økt fra 20 prosent i 2010 til 45 prosent i 2018.
BIS advarte for at mens BBB-obligasjoner har vist seg attraktive på grunn av den høyere avkastningen de tilbyr, så kunne et brått nedsalg [‘fire sale’] føre til en økonomisk nedgang. «Dersom det i kjølvannet av økonomisk svakhet er en tilstrekkelig mengde obligasjonsutstedere som blir nedvurdert fra BBB til junk-status [‘søppel-status’], ville investeringsfond og, i bredere perspektiv, andre markedsdeltakere» som er forpliktet til å holde obligasjoner av investeringsstatus, «bli tvunget å laste av seg store mengder obligasjoner veldig raskt».
I en kommentar tidligere denne måneden bemerket Financial Times-spaltisten Rana Foroohar det faktum at «Fed ble tvunget til en U-sving av markedenes krappe bølger, i nok et tegn på for mye finansialisering. Billige penger [‘easy money’] har blitt et morfindrypp som mange foretak og investorer ikke synes å kunne klare seg foruten, selv om vi er nesten 10 år inn i en finansiell gjenoppretting.»
Det er ikke et spørsmål om nok en finanskrise kan bryte ut, men når den vil slå inn. Og den truer med å bli enda mer alvorlig enn den i 2008, og med vidtrekkende politiske konsekvenser.
Det må settes opp et politisk balanseregnskap. Regjeringer rundt om i verden, uansett politisk avskygning, fra demokratene og republikanerne i USA, Labour Party i Storbritannia til det pseudo-venstre Syriza-regimet i Hellas, har vist at de er de fremste forsvarerne av det globale finansoligarkiet og av profittsystemet, og at dét vil bestemme deres respons.
For et tiår siden stod de overfor en arbeiderklasse som, etter å ha vært undertrykt i nesten tre tiår, fremfor alt av fagforeningsapparatene, i vesentlig grad ble lamslått av krisen og ikke kunne utvikle noe helhetlig svar.
Den situasjonen har endret seg. Den siste perioden har vært preget av en gjenoppblomstring av klassekamper rundt om i verden og bestrebelsene på å bryte fri fra fagforeningenes tvangstrøye. Dette er kombinert med en dypere fiendtlighet til alle kapitalistetablissementets politiske partier og en økende interesse og støtte for sosialisme, særlig blant ungdommen.
Styringsklassene vet at i den neste økonomiske krisen vil omstendighetene som hjalp dem ut i 2008 ikke lenger være gjeldende, og at de vil møte et oppsving av klassekampen. Den vil de ikke konfrontere med reformer og innrømmelser – de er umulige. Det er derfor det siste tiåret har sett forsterkningen av alle mekanismene for statsrepresjon.
Arbeiderklassen må gjøre sine egne forberedelser. De kan ikke være basert på håpløse appeller til det politiske etablissementet om kursendringer – som eksempelvis de bedragerske kampanjene til Bernie Sanders og Alexandria Ocasio-Cortez i USA – men gjennom kampen for et ekte internasjonalistisk og sosialistisk program, basert på eksproprieringen av storforetakene og finanskapitalens citadeller, som utgangspunktet for utviklingen av en høyere form for sosio-økonomisk organisering, basert på menneskelige behov og ikke på profittsystemets diktater.
Disse forberedelsene avhenger av utviklingen av nye organisasjoner for klassekamp, for å bryte fagforeningenes lammende grep, og på byggingen av Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI) og dens seksjoner, Socialist Equality Partiene.