Samtidig som ungdom og brede lag av arbeidere streiker og protesterer mot det algeriske regimet mobiliserer algeriere rundt om i verden i solidaritet. På søndag utfoldet det seg igjen protester i Paris og Marseille, med henholdsvis 10 000 og 6 000 deltakere, ei uke etter at 1 000 algeriere protesterte i Montreal, i Québec i Canada.

WSWS-reportere intervjuet demonstranter i Paris, som hadde samlet seg på place de la République [Republikk-torget]. De forlangte ikke bare at president Abdelaziz Bouteflika dropper planene om å søke en femte periode, men også det algeriske regimets avgang og en dyp sosial transformasjon. Nesten 60 år etter at Algeri-krigen i 1962 endte det franske kolonistyret, og et algerisk kapitalistregime tok makt med løfter om å bygge et sosialistisk samfunn i landet, er disse løftenes fallitt og det voksende raseriet i arbeiderklassen dypfølt.

WSWS intervjuet Ali, en telekommingeniør ved Bouygues, som sa: «Vi er alle her, alle algeriere mobiliserer i dag mot regimet, mot systemet som har kontrollert Algerie i mer enn 50 år. Faktisk er vi ikke bare mot en femte periode, men også mot systemet og regimet. ... I dag er vi franske, vi er algeriske også, og vi vil alltid forbli både franske og algeriske, men vi er her for å gi vår støtte til det algeriske folk.»

Ali understreket at streikene og protestene i Algerie, akkurat som demonstrasjonene til «gul vest»-bevegelsen i Frankrike, er del av en internasjonal gjenoppblomstring av arbeiderklassen: «Vi er veldig godt inneforstått med at alle eksisterende regimer er regimer som jobber for å berike de rike og å utarme de fattige.»

Han la til: «Vi vet meget vel at mange franskmenn i dag ikke kan leve på minimumslønna eller pensjonen. Så vi må tenke på alle, og stå sammen i denne kampen mot dagens regimer.»

Ali understreket også den algeriske befolkningens dype desillusjonering med den regjerende Nasjonale frigjøringsfronten (FLN): «Dessverre, under krigen [for uavhengigheten], var det drap og mord, og etter uavhengigheten var det de korrupte som var igjen. Det startet med Ben Bella og Boumédiène – de elsket riktignok Algerie, men som jeg ser det, var de faktisk også diktatorer. Så der, helt siden 1962, har vi alltid hatt kaos, og frem til i dag har vi fortsatt ikke klart å bygge et land. ... Vi vil prøve å starte fra begynnelsen, på nytt, for foreløpig har ingenting egentlig blitt bygget siden uavhengigheten.»

WSWS intervjuet også Samir, en algerisk arbeider i Paris. Han forklarte: «I dag er jeg her for å støtte mine algeriske brødre i deres kamp mot dette korrupte systemet – Bouteflika og hans parti, FLN. Vi vil gjerne se dette systemet helt rotveltet, fordi problemet i siste instans ikke er Bouteflika selv, problemet er hele Bouteflika-systemet.»

Samir la til at regimet systematisk tråkker under føttene interessene til arbeiderklassen i Algerie. Spurt om fagforeningene i Algerie arbeider for å forsvare sine medlemmer, svarte han: «Nei, nei, de er fremfor alt korrumperte. ... Samme situasjonen er dypt forankret i Frankrike også, at det franske folket ikke føler de er representert av fagforeningene; i Algerie er det akkurat det samme, bortsett fra at det er en mer akutt følelse av ikke å være representert. Det er velkjent i Frankrike, og det er helt likt i Algerie, men vi kan si at Algerie lider i større grad av problemet.»

Samir tok også avstand fra Louisa Hanounes Arbeiderparti (PT), som er nært knyttet til regimet: «Ærlig talt følte jeg meg aldri spesielt varmet av dem, særlig på grunn av deres leder Louisa Hanoune. I utgangspunktet har dette partiet humanistiske verdier, det sier at de ønsker å se arbeidere beskyttet. Men i virkeligheten er det ingenting bak denne retorikken. De er et tomt skall.»

Nafi, en algerisk entreprenør i Frankrike, fortalte WSWS at han var på demonstrasjonen for å appellere til franskmenn om å motsette seg regjeringens forsøk på å støtte Bouteflika-regimet.

Han sa at det algeriske regimet «har støtte fra Frankrike og mange europeiske land. For min del ber jeg det franske folket å se nærmere på dette emnet, å se på Évian-traktaten [som endte Algeria-krigen i 1962]. Da vil de innse at det franske systemet gjorde mange ille ting. Og det franske folk er fantastisk og ekstraordinært, de må ikke å akseptere ting som er gjort i deres navn, i hemmelighet.»

Han konkluderte: «Så jeg ber alle her i Frankrike om å presse den franske regjeringen til ikke å støtte Bouteflika, og for fremtiden til å delta i vår felles kamp for algeriere og franskmenn.»

WSWS intervjuet også Aquila, som sa: «Jeg er algerisk, jeg bor i Frankrike, men min tilstedeværelse her i dag er for å fortelle det algeriske folket at vi er med dem. Vi støtter deres krav om et rent regime, et regime som endelig må reagere på folks ønsker om rettferdighet, demokrati og likestilling for alle algeriske borgere. Vi er her for å fortelle det algeriske folket, som har reist seg opp som én, at dette regimet som har sultet det algeriske folket, som har plaget landet i over 20 år nå – det må gå, og det må gi plass til unge algeriere.»

Aquila understreket at hun tenkte på flyktningene som dør i Middelhavet etter å ha rømt fra Algerie: «I de algeriske protestene sier vi at vi ikke vil forlate landet, vi vil ikke dø i båter på Middelhavet. Det vi ønsker er å leve i vårt land, med verdighet.»

Hun la til at den algeriske regimet «som har vært der de siste 20 årene, har bare ødelagt landet. De plyndret landet og fylte lommene sine. De har alle bankkontoer i utlandet, mens det algeriske folket lever i den mest elendige nøden. Ungdommen vår har ikke arbeid, ungdommen vår har ikke utdanning. Regimets barn studerer alle på de beste europeiske universitetene, mens den algeriske ungdommen når de blir 20, da har de ingen perspektiver for sin fremtid.»