Indias arbeidsledighet var den høyeste den har vært på 45 år i budsjettåret 2017/2018, avslører en regjeringsgranskning som nylig ble lekket til Business Standard, en innflytelsesrik indisk dagsavis.
Gjennomført av regjeringens Nasjonalorganisasjon for statistikk NSSO [National Sample Survey Organization], fant PLFS-rapporten Periodisk granskning av arbeidsstyrken [Periodic Labour Force Survey] at Indias gjennomsnittlige arbeidsledighet var på 6,1 prosent for siste budsjettår.
Denne tallet er en vesentlig undervurdering av den arbeidsledighetskrisen som rir India – som en nærmere lesning av PLFS-rapporten selv avslører – og gir bare en svak antydning av den sosiale elendigheten som konfronterer arbeidende mennesker i et land uten noe sosialt sikkerhetsnett å snakke om.
Ikke desto mindre undertrykker statsminister Narendra Modi og hans Bharatiya Janata Party (BJP) granskningsrapporten, og nekter å publisere den for offentligheten selv om den var ferdigstilt ved begynnelsen av desember, for tre måneder siden.
Dette skyldes at granskningens funn avdekker bedrageriet i regjeringens påstander om å ha levert «utvikling» og fordi rapporten kaster et grelt lys over de menneskelige kostnadene av hans hensynsløse, big-business-politikk.
Med nasjonale valg forestående, i flere regionale faser i løpet av april og mai, er regjeringen svært følsom overfor alt som undergraver dens påstander om å ha presidert over en årlig «førsteplass» i årlig vekst på verdensbasis, med 7 prosent.
Dataene i den lekkede statistikkrapporten viser at India har sett en voksende sysselsettingskrise siden den globale finansnedsmeltningen og økonomiske oppbremsingen i 2008 og 2009; at denne krisen ble forverret i årene umiddelbart før valget i 2014, da BJP feide inn til makten på et løfte om jobber og utvikling, og at den bare ble dystrere over de fire første årene med BJP-styre.
Mindre enn halvparten i arbeidsdyktig alder er «sysselsatt»
Et av de mest slående funnene i PLFS-rapporten er den bratte nedgangen i LFPR-tallene som angir arbeidsstyrkens deltakelse i økonomisk aktivitet [Labour Force Participation Rate]. Det presenteres grafiske bilder over statusen for indiere i alderen fra 15 til 24 som er økonomisk aktive
enten som lønnsarbeidere, bønder, gateselgere, butikkeiere, håndverkere eller i annen selvstendig sysselsetting.
Ifølge denne siste PLFS-rapporten falt LFPR-raten fra 63,7 prosent for budsjettåret 2004/2005 til 55,9 prosent for 2011/2012, og i de påfølgende seks årene falt den ytterligere 6,1 prosentpoeng til bare 49,8 prosent for året 2017/2018.
Dette betyr at av en totalbefolkning i arbeidsdyktig alder på 860 millioner var bare 428 millioner økonomisk aktive under året 2017/2018.
Samtidig som PLFS-rapporten viser at arbeidsledighetsraten har økt til sitt høyeste på 45 år, viser LPFR-tallene over deltakelse i økonomisk aktivitet at det er titalls millioner «skjulte arbeidsledige», dvs. mennesker som har gitt opp å søke arbeid og nå enten er helt avhengige av sine slektninger, eller de lever på gata og tigger for sin overlevelse.
Dette har eksplosive implikasjoner og har allerede ført til utbrudd av storskalaprotester av arbeidsløse ungdommer og fattigbønder og jordløse landarbeidere.
Skyhøy ungdomsarbeidsløshet
PLFS-rapporten som er undertrykt av BJP-regjeringen viser at ungdomsarbeidsløsheten har steget bratt siden året 2011/2012 og er «mye høyere» enn for «totalbefolkningen». Eksempelvis skvatt ledigheten opp blant menn i alderen 15 til 29 år på landsbygda med en faktor på mer enn tre, fra 5 prosent for året 2011/2012 til 17,4 prosent for året 2017/2018, og for unge kvinner med en faktor på nesten to, fra 7,8 prosent til 13,6 prosent.
I samme periode ble ungdomsarbeidløsheten i byene mer enn doblet, der kvinnelig ungdomsledighet nådde 27,2 prosent.
Samlet sett var den urbane arbeidsledigheten 7,8 prosent for året 2017/2018, langt høyere enn tallet på 5,3 prosent som angivelig råder i det rurale India.
Disse tallene er imidlertid villedende. Mange av de som betraktes som «sysselsatte på landsbygda», prøver å klore ut en eksistens ved dyrking av små jordlapper og ved å leie seg ut som dagarbeidere til bedrestilte bønder. Forholdene i det landlige India er så elendige at millioner søker seg til byene hvert år.
Et annet slående aspekt av arbeidsledigheten i India er det økende antallet kvinnelige arbeidere som faller ut – eller mer korrekt beskrevet, blir utvist – fra arbeidsstyrken. For året 2005/2006 rapporterte 49 prosent av kvinnene mellom 15 og 49 år at de hadde vært sysselsatt de siste 12 månedene. Ti år senere var tallet bare 31 prosent.
Over 90 prosent sysselsatt i den uformelle sektoren
Ifølge den siste NSSO-undersøkelsen om sysselsetting, som stammer fra året 2011/2012, var 92 prosent av indierne som var økonomisk aktive enten selvstendig sysselsatte – en kategori som inkluderer titalls-millioner gateselgere og småhandlere – eller sysselsatte i småskala detaljhandel og produksjon.
Hva dette betyr er at mindre enn 35 millioner personer er sysselsatte i den
såkalte formelle økonomien, som består av større private og statseide foretak. Bare den formelle sektoren er gjenstand for minimale statlige arbeidsstandarder, og bare arbeidere sysselsatte i den formelle sektoren er gjenstand for et minimum av rettigheter og har noen forsikring om fast inntekt. Resten jobber i den uformell økonomien, har fattigdomslønninger der de jobber opptil 7 dager i uka under utsatte og ofte farlige forhold.
I det landlige India, hvor rundt 900 millioner mennesker lever, er de aller fleste utsatt for den ytterste fattigdom. At tusentalls utfattige småbønder hvert år begår selvmord er et forankret og «normalt» fenomen de siste to tiårene.
Regjeringens NREGS-program for rural sysselsetting [National Rural Employment Guarantee Scheme], som lover 100 dager årlig ufaglært manuelt arbeid til ett medlem av alle landlige husholdninger, har blitt sulteforet for midler fra Modi og hans BJP siden de kom til makten i 2014. Dette skyldes at BJP og deres big-business-støttespillere ser dette syltynne forsøket på fattigdomsbekjempelse – med ei dagslønn på mellom 160 og 260 rupees (NOK 19 til 31) – som en sløsing med midler og fordømmer det for å «forvrenge» det rurale arbeidsmarkedet, og at det kunstig blåser opp rurale lønnsnivå!
NREGS-programmet har i løpet av de siste årene gått tom for midler ved midten av budsjettåret. Dette har medført forsinkelser i lønnsutbetalingene på uker og måneder. I fjor ble så mange som to-tredjedeler av NREGS-arbeidere ikke betalt til fastsatt tid. Som resultat faller økende antall ut av programmet.
Ifølge Senter for overvåkning av den indiske økonimien (CMIE) [Center for Monitoring Indian Economy], et privatforetak for næringslivsinformasjon, som i visse henseender innsamler bedre statistikkdata enn regjeringen, er arbeidsledighetskrisen langt verre enn det som er avbildet i den siste PLFS-rapporten. CMIE anslår Indias nåværende arbeidsledighet til å være på 8,6 prosent og hevder at den indiske økonomien tapte 11 millioner arbeidsplasser det siste året.
I desember rapporterte arbeidsgiverorgansisasjonen AIMO [All India Manufacturers' Organization] at Indias produksjonssektor har tapt 3,5 millioner arbeidsplasser siden 2016. AIMO ga skylden for disse tapene på de doble sjokkene med de-monetarisering av 86 prosent av Indias valuta sent 2016 og introduksjonen av den regressive nasjonale GST-beskatningen av varer og tjenester i 2017 [Goods and Services Tax].
Modi-regjeringens respons på slike rapporter har enten vært fullstendig taushet eller latterliggjøring. Den reagerte på Business Standard-artikkelen som skisserte funnene fra den siste PLFS-rapporten med å fordømme den som en politisk motivert svertekampanje.
Dharmendra Pradhan, føderalminister for ferdighetsutvikling og entreprenørskap, avviste funnene fra regjeringens eget statisktikkbyrå NSSO med følgende ord: «Det er ingen autentisitet i denne informasjonen. Hvis noen har kokt sammen en rapport og de så legger til sin fantasi, så har ikke jeg noe svar å gi.»
NITI Aayog, et annet regjeringsagentur anvendt for å imøtegå det dystre bildet som ble tegnet av PLFS-rapporten, pekte på de 3 millioner nye drosjesjåførene for Uber og Ola siden 2014 som bevis på strålende jobbskaping.
Uansett hvordan Modi og hindu-overherredømme-partiet BJP forsøker å sukre den nakne virkeligheten av massearbeidsledighet, er det klart at Indias økonomiske vekst både under deres styre og under den foregående regjeringen ledet av Congress Party, som hadde makten fra 2004 til 2014, har skjedd på bekostning av både antallet og kvaliteten av eksisterende jobber.
Samtidig har rikdommen til Indias kapitalistelite, inkludert for den nypregede gruppen av 140 milliardærer, svulmet. I 2015 eide Indias øverste én-prosent 53 prosent av landets totalformue. Innen 2017 hadde denne andelen skutt opp til 73 prosent. Det betyr samtidig at de resterende 99 prosentene delte – forøvrig helt ulikt seg i mellom – de resterende 27 prosent av nasjonalformuen.
Uansett hvilket parti eller hvilken kombinasjon av partier som vil danne Indias kommende regjering etter de forestående valgene, vil utarmingen av det store flertallet av indiske arbeidere og slitere fortsette for dem alle, for fra BJP og
Congress Party til det stalinistiske CPM, har de alle forpliktet seg til å videreføre «pro-investor»-politikken.