Perspective

Youth Climate Strike – Ungdommens Klimastreik – og kampen mot global oppvarming

Hundretusenvis av elever og ungdommer er forventet å delta i dagens verdensomspennende Youth Climate Strike [Ungdommens Klimastreik] for å protestere mot regjeringenes manglende tiltak angående problemet klimaendringer. At den internasjonale demonstrasjonen har fått en bred respons er en indikasjon både på den økologiske krisens alvorlige karakter og på radikaliseringen av ungdom over hele verden.

Streiken er kulmineringen av en rekke internasjonale protester, som begynte i august i fjor etter at 15-årige Greta Thunberg begynte å demonstrere hver fredag foran det svenske parlamentet. Siden da har elever og ungdom, noen så unge som 12, organisert ukentlige ‘walkouts’, protester og streiker i mange deler av verden. Dagens demonstrasjoner, som vil være de største hittil, vil finne sted i mer enn 1 200 byer i minst 92 land på seks kontinenter – inkludert i Australia, Brasil, Kina, Storbritannia, India, Iran, Italia, Filippinene, Portugal, Russland, Somalia, Sverige og USA.

Protestene har ekspandert samtidig med en serie rapporter som tyder på at global oppvarming er akselererende, og at ødeleggelsene som allerede er forårsaket av klimaendringer, fra orkaner, hetebølger, tørke og andre ekstreme værforhold, vil bli kvalitativt mer katastrofale så tidlig som 2040. Det mellomstatlige panelet på klimaendring [Intergovernmental Panel on Climate Change] har advart om at de tiltakene som regjeringene har truffet for å bremse global oppvarming, bare er så mye tomt prat. Det anslår at den potensielle økonomiske skaden fra uforminskede klimaendringer for hele verden kan bli mellom $ 54 og $ 69 billioner [NOK 465 og 594 billioner].

Kanskje den mest tragiske konsekvensen av global oppvarming er at det skaper såkalte «klimaflyktninger», de som tvinges til å flykte for bestandig fra sine hjem som følge av katastrofer knyttet til klimaendringer. De forente nasjoner (FN) anslår at over hele verden har 210 millioner mennesker blitt fordrevet siden 2008, og at opptil en milliard vil bli fordrevet innen 2050.

Elevstreikene reflekterer politiseringen og den venstreorienterte retningen dreiningen går i, for en generasjon som har vokst opp i en verden av uforlignelig sosial ulikhet, kontinuerlig miljøforringelse, voksende statsundertrykking og ekspanderende imperialistkriger.

Meningsmålinger viser konsekvent de unge menneskenes venstreorienterte dreining og en økende støtte for, og interesse i sosialisme. Sentralt i perspektivet for genuin sosialisme er forståelsen av at det ikke er et eneste sosialt problem som konfronterer menneskeheten – fra klimaendringer, til fattigdom og arbeidsledighet, til autoritært styre og krig – som kan løses, annet enn gjennom den politiske mobiliseringen av den internasjonale arbeiderklassen i en revolusjonær bevegelse for å velte kapitalismen og etablere et samfunn basert på sosiale behov, og ikke på privatprofitt.

Det objektive grunnlaget for en slik revolusjonær bevegelse begynner nå å dukke opp, i veksten av klassekampen internasjonalt, som begynte i 2018 og som eskalerer i år.

Masseprotester og streiker i løpet av de siste ukene har lammet den algeriske regjeringen. Det har brutt ut protester i Belgia, Frankrike, Tyskland, Portugal og Sudan, mot pro-business-innsparinger og mot trakasseringen av flyktninger. Arbeidere i ulike deler av Iran har streiket jevnlig i 15 måneder. Titusenvis av bilarbeidere i Mexico har vært i streik siden januar, og titusenvis av lærere i USA har gått til streik i år, i konflikt med pro-foretak fagforeningene. Elevene selv blir med i disse kampene, og særlig til støtte for lærere og til forsvar av offentlig utdanning.

De unge må snu seg til arbeiderklassen, ikke til foretakspolitikerne og regjeringsinstitusjonene. Unge mennesker må studere politikk og komme til en forståelse av rollen som spilles av organisasjoner som hevder å være «venstre» eller «grønne», men som arbeider for å kanalisere opposisjonen inn bak styringsklassen og dens politikk for krig og innstramminger.

I USA har Alexandria Ocasio-Cortez, den nyvalgte Kongress-kvinnen fra New York, som representerer demokratene og er medlem av organisasjonen Demokratiske sosialister i Amerika (DSA), fremmet forslaget om en «Green New Deal» [‘Grønn Ny Pakt’] for å takle klimaendringene. Forslaget er basert på politiske drømmer – nemlig at global oppvarming kan stoppes på nasjonalt grunnlag, at Det demokratiske partiet kan tvinges til å gjennomføre store sosiale reformer, og at en progressiv forandring kan oppnås innenfor rammen av det eksisterende økonomiske og politiske systemet.

I det kommende presidentvalget i USA i 2020, forsøker Vermont-senator Bernie Sanders igjen å appellere til sinnet og harmen og de unge menneskenes og arbeidernes opposisjon, for å lede dette sinnet og denne opposisjonen inn bak Det demokratiske partiet. Hans kampanje, akkurat som «Green New Deal»-forslaget, er karakterisert av en grunnleggende motsetning, mellom de begrensede reformene det foreslår og fraværet av en realistisk strategi for hvordan det skal gjennomføres. Det demokratiske partiet, som både Sanders og Ocasio-Cortez har forpliktet seg til å fremme, er fullt ut ansvarlig, ikke mindre enn republikanerne, for å gjennomføre den høyreorienterte politikken som driver arbeidere og unge mennesker til kamp.

Lignende anstrengelser for å fremme partiene til styringsklassen er tilstede i alle land. Enten det er Labour Party [Arbeiderpartiet] i Storbritannia, Parti socialiste (PS) [Sosialistpartiet] i Frankrike, Sozialdemokratische Partei Deutschlands (SPD) [Det tyske sosialdemokratiske partiet], Die Grünen [De grønne] og Venstrepartiet [Die Linke] i Tyskland – alle har de spilt ledende roller i å gjennomføre en politikk for krig og sosial kontrarevolusjon.

Når det gjelder deres angivelige «løsninger» for klimaendringer, er det akkurat så mange tomme løfter og tannløse tiltak. Historikken over alle internasjonale avtaler og klimatoppmøter viser at ingen av dem er i stand til å løse krisen som reises av klimaendringer. De er i siste instans dominert av de store selskapene, som er ansvarlige for global oppvarming i utgangspunktet. Eventuelle tiltak som er vedtatt, som for eksempel karbonutslippshandel, er tynt tilslørte mekanismer for at disse selskapene kan fortsette sin virksomheten som før [‘business as usual’] – og til og med forvandle forgiftningen av miljøet til en ny kilde til spekulativ fortjeneste.

De presserende tiltakene som trengs for å takle klimaendringene krever en stor omorganisering av det økonomisk livet, i en global skala. Rammeverket for energiproduksjon må overføres fra et som nå bruker fossile brensler, til et som er basert på fornybar energi. Det krever i sin tur en internasjonal innsats, med en massiv tilstrømning av finansiering, for infrastrukturen, for utviklingen av nåværende teknologier og for utforskningen av nye idéer.

Alle slike tiltak kommer i konflikt med nasjon-stat-systemet, kapitalismens grunnleggende politiske rammeverk, som i seg selv har blitt en utålelig bremse på utviklingen av verdensøkonomien. De kolliderer også med grunnlaget for den kapitalistiske utnyttelsen av arbeiderklassen – privateierskap av produksjonsmidlene og produksjonen for profitt. Så lenge en håndfull milliardærer dominerer samfunnet, med alle aspektene av økonomisk liv rettet inn mot deres personlige berikelse, kan ikke et eneste sosialt problem, inkludert klimaendringene, løses.

Dette gjør løsningen for klimaendringer til et iboende klasse-spørsmål og et revolusjonært anliggende. Det er arbeiderklassen som kommer til å bli utsatt for hovedbelastningen av den globale oppvarmingen. Det er arbeiderklassen som objektivt er, og stadig mer definerer seg som en internasjonal klasse. Det er arbeiderklassen som har sosiale interesser som ligger i omveltningen av kapitalismen, og i avskaffelsen av privateierskapet av produksjonsmidlene, som er det som vil åpne veien for etableringen av et økonomisk system basert på tilfredsstillelsen av menneskelige behov, inkludert et trygt og sunt miljø.

Den voksende opposisjonen fra arbeidere og ungdommer må utvikles til en bevisst, internasjonal sosialistisk bevegelse. Vi oppfordrer unge mennesker som deltar i disse demonstrasjonene, og alle arbeidere og ungdommen internasjonalt, til å bli med i Socialist Equality Party [Sosialistisk Likhetsparti] og i partiets ungdomsbevegelse, Den internasjonale ungdommen og studenter for sosial likhet (IYSSE) [International Youth and Students for Socialist Equality], for å lede denne kampen.

Loading