VW, Ford, GM, Hyundai, Kia

Blodbad for arbeidsplasser i den globale bilindustrien

16 March 2019

Volkswagen Group, verdens nest største bilprodusent, eliminerer opptil 7 000 arbeidsplasser som del av et pådriv for brutale kostnadsnedskjæringer for å øke profittmarginene og tilfredsstille investorer som har drevet ned aksjekursen for den tyske bilprodusenten med 54 prosent over det siste halvåret.

For nesten tre år siden gikk VW igang med å kutte 30 000 arbeidsplasser rundt om i verden, blant annet 23 000 i Tyskland, under sin Future Pact 2016, en plan utarbeidet av representanter for fagforeningen IG Metall, som sitter i konsernstyret under landets «medbestemmelses»-ordning.

VW-nedskjæringene er del av et pågående blodbad for arbeidsplasser i den globale bilindustrien. Med handelskrigspenninger som vokser, tegn på en ny økonomisk lavkonjunktur og fallende salg, er de globale bilgigantene involvert i en brutal konkurranse om å redusere lønnskostnadene og slå ut sine rivaler i det kostbare, men fortsatt smale markedet for elektriske og selvkjørende biler.

På onsdag bekreftet USA-baserte Ford Motor Co. at konsernet fortsetter sin verdensomspennende omstrukturering for å spare inn $ 25,5 milliarder [NOK 219 milliarder] over de neste årene, og ifølge Fords adm. dir. William Hackett, fordoble profittmarginen fra 2018. Analytikere sier at antallet arbeidsplasser som vil elimineres kan være så høyt som 25 000, hovedsakelig i Europa.

Bilkonsernet legger ned fabrikken i São Paulo, Brasil og avslutter produksjonen av små lastebiler i Sør-Amerika, stenger en girkassefabrikk i Bordeaux, Frankrike, reduserer produksjonen i Saarlouis, Tyskland, konsoliderer sin britiske virksomhet, forbereder seg på å trekke seg ut av Russland og eliminerer arbeidsplasser i Kina.

De koreanske bilprodusentene Hyundai og Kia reduserer sin virksomhet i Kina, sammen med andre utenlandsbaserte transnasjonale foretak som flommet inn i landet for å utnytte den billige arbeidskraften og verdens største bilmarked. Kia vurderer å stenge en fabrikk i Yancheng, etter at de allerede har lagt ned produksjonen på Hyundais eldste fabrikk, i Beijing.

I forrige uke endte produksjonen på General Motors’ monteringsanlegg i Lordstown, Ohio, som en gang hadde 13 000 arbeidere ansatt, og var åsted for militante bilarbeiderkamper tidlig på 1970-tallet. I november offentliggjorde GM planer om å legge ned fem fabrikkanlegg i USA og Canada, med elimineringen av mer enn 14 000 arbeidsplasser. Konsernet, som bokførte $ 11,8 milliarder [NOK 102 milliarder] i profitt for 2018, har til hensikt å spare $ 4,5 milliarder [NOK 39 milliarder] ved arbeidsplassnedskjæringene, mindre enn halvparten av $ 10 milliardene [NOK 86 milliarder] de har sløst bort på tilakekjøp av egne aksjer på vegne av sine rikeste investorer de siste fire årene.

Schaeffler Group, en tysk produsent av motor- og girkassekomponenter, annonserte på onsdag at de ville kutte 900 arbeidsplasser, etter å ha kommet kort av sitt profittmål og så investorene drive ned aksjeverdien med 44 prosent. Masseoppsigelser har også skjedd i Matamoros, Mexico, i stor grad som gjengjeldelse for maquiladora-arbeidernes modige streiker, som førte til mangel på deler til amerikanske og kanadiske monteringsanlegg. Minst 4 000 arbeidere har blitt sparket og Mexicos største næringslivsorganisasjon har truet med ytterligere 50 000 oppsigelser.

Hovedmekanismen for håndhevingen av dette samordnede globale angrepet mot bilarbeidere har vært finansmarkedene. Ved å drive ned aksjekursene har mektige hedgefond og velstående aksjonærer gitt sine marsjordrer til konsernene om å eskalere angrepet på arbeidernes arbeidsplasser, lønninger og betingelser. Dette øker avkastningen på investeringer (ROI – Return on Investment), og sluser dermed enda mer penger over til finansoligarkiet.

«Lave industriverdsettelser [aksjekurser] viser at investorer vil ha flere endringer, der utgiftene er på rekordnivå, profittene faller og nye konkurrenter kjiver etter å stupe inn i det ettertraktede bilmarkedet [‘jump on the autos bandwagon’],» skrev Bloomberg News i en artikkel den 6. mars. «Den store utskillingen i bilindustrien [‘auto-industry shakeout’] har meldt sin ankomst med full kraft,» fortsatte artikkelen, og bemerket: «Konsolidering, uten å være noen mirakelkur [‘no silver bullet’], ville bidra til å eliminere dupliserte utlegg på alt fra dyre programvaresamarbeid til batteriteknologi.»

Faktisk vurderer flere store bilprodusenter potensielle samvirkeprosjekter, deriblant VW og Ford, Daimler og BMW, og den fransk bilprodusenten PSA enten med Fiat Chrysler eller GM. En slik konsolidering ville bli gjennomført på bekostning av arbeidsplassene til hundretusensvis av ingeniører, designere og administrativt tilsatte [‘white collor workers’] og produksjonsarbeidere.

Karl Marx identifiserte i sitt verk fra midten av 1800-tallet, Lønnsarbeid og Kapital, konsekvensene av «kapitalistenes industrikrig seg i mellom» over markeder og profitter. «Denne krigen har den særegenheten at slagene blir vunnet i mindre grad ved rekruttering enn de blir ved dimitteringer fra hæren av arbeidere. Generalene (kapitalistene) kjiver med hverandre om hvem som kan dimittere det største antallet industrielle soldater.»

Arbeidere har begynt å kjempe imot. Etter tiår der klassekampen ble undertrykt av fagforeningene har det vært en gjenoppblomstring av streikeaktivitet blant arbeidere rundt om i verden. I de første ti ukene av 2019 har streiker av bil- og bildelarbeidere funnet sted i Ungarn, Canada, Mexico, Brasil, Kina og andre land. Veksten av motstand reiser grunnleggende spørsmål om perspektiv og strategi.

For det første må det globale angrepet på arbeidsplasser møtes med et globalt svar fra bilarbeidere. Det er umulig for arbeidere å kjempe mot transnasjonale foretak på en nasjonal basis. Svaret på det innbyrdes forødende kappløpet mot bunnen mellom arbeidere, er å smi de tetteste forbindelsene mellom arbeidere i Amerika, Europa, Asia og Afrika til en felles kamp for forsvar av jobbene og levestandardene for alle arbeidere.

For det andre, fagforeningene har for lenge siden snudd ryggen til ethvert forsvar av arbeidere og har blitt forvandlet til direkte redskap for foretaksledelse og staten. Dette var resultat ikke bare av fagforeningsbyråkratenes feighet og korrupsjon, men av de nasjonalistiske og prokapitalistiske organisasjonenes manglende evne til å reagere på en progressiv måte på globaliseringen av produksjon.

Den amerikanske bilarbeiderfagforeningen United Auto Workers og motstykket Unifor i Canada, har reagert på GMs nedleggelser av fabrikkanlegg ved å lansere en antimeksikansk kampanje, selv der meksikanske arbeidere gjør opprør mot slavearbeidslønninger og ‘sweatshop’-betingelser. Ved sin nettopp avsluttede forhandlingskonvensjon gjorde UAW det klart at fagforeningen planlegger å pålegge enda dypere innrømmelser på 150 000 GM-, Ford- og Fiat-Chrysler-arbeidere som har kontrakter som utløper denne sommeren, ved å anvende den samme gamle løgnen de har anvendt gjennom fire tiår, nemlig at innrømmelsene «sikrer arbeidsplasser».

Det samme er tilfelle overalt. Bernd Osterloh, den langtidige IG-Metall-lederen og formannen for det forente arbeidsrådet for Volkswagen-konsernet, som gjør seg € 750 000 (NOK 7,286 millioner) i året, har allerede signalisert sin støtte til VWs nye plan for kostnadsreduksjoner.

For å kunne slåss trenger bilarbeidere nye organisasjoner, fabrikk- og arbeidsplasskomitéer organisert fra grunnplanet, som er uavhengige av fagforeningene. Disse komitéene må motsette seg konsernenes diktatur i fabrikkene, og de må mobilisere de bredeste delene av arbeiderklassen til masseprotester, anleggsokkupasjoner og nasjonale og grenseoverskridende streiker, for forsvar av arbeidsplasser og levestandarder.

Og som siste punkt må arbeiderklassens voksende industribevegelse utvikles til en mektig politisk bevegelse mot kapitalismen, og foretaks- og finanslitens økonomiske og politiske dominans. Den nye bølgen av overflødiggjøring viser at under kapitalismen blir ikke de revolusjonerende fremskrittene innen teknologi, som eksempelvis kunstig intelligens (AI), 3D-printing, kommunikasjon maskin-til-maskin og selvkjørende biler, anvendt til å forbedre livet for de brede massene av befolkningen, men for å drive flere arbeidere ut i nød og elendighet.

Det eneste svaret på dette er kampen for sosialisme. De superrikes enorme formuer må eksproprieres, og gigantbankene og konsernene må omgjøres til offentlige foretak som er demokratisk kontrollert av arbeiderklassen, som del av den vitenskapelig planlagte omorganiseringen av verdensøkonomien.

Dette krever at arbeiderklassen tar politisk makt på verdensplan, og omorganiserer samfunnet for å møte sosiale behov. Bare på den måten kan det enorme potensialet i en globalt integrert produksjon og de arbeidsbesparende teknologiene bli brukt til menneskehetens felles gode.

Jerry White