Førtini mennesker ble drept og ytterligere 48 skadet i et forferdelig terrorangrep fredag ettermiddag på to moskéer i byen Christchurch på New Zealand. Angrepet er den absolutt største masseskytingen og den aller alvorligste terrorhandlingen i landets historie, og også en av verdens verste i den senere perioden.

Syv mennesker døde i moskéen Linwood Masjid og 41 i moskéen Masjid Al Noor, som ligger ved siden av Hagley Park, nær byens sentrum. Ytterligere én person døde på sykehus. Det er mulig at antallet dødsofre vil stige.

Vanlige mennesker internasjonalt har uttrykt sjokk over angrepet og sympati med ofrene. Våker var planlagt i flere byer og tettsteder på New Zealand, for lørdag kveld og de kommende dagene.

Tre personer er arrestert i forbindelse med massakren. Det ble funnet våpen i nærheten av hver av moskéene. Politiet deaktiverte også to eksplosiver funnet i ett kjøretøy – en indikasjon på at flere angrep kan ha vært planlagt. Hittil har bare én mann blitt navngitt, den 28-år-gamle australske statsborgeren Brenton Tarrant, som ble fremstilt for retten på lørdag anklaget for drap.

Angrepet er en uhyrlig forbrytelse, en barbarisk handling motivert av rasisme og ekstrem høyreorientert ideologi. Det er ikke bare en begivenhet relatert til New Zealand, men et resultat av fremveksten av ytrehøyre fascistiske nettverk som har utviklet seg rundt om i verden, fremmet og beskyttet fra de høyeste nivå av statsapparatet. Deres aktiviteter har blitt utvidet i parallell med den raskt eskalerende internasjonale klassekampen og styringselitenes desperate trekk for å undertrykke opposisjon ved å oppheve grunnleggende demokratiske rettigheter.

Tarrant fikk sin inspirasjon fra, og hadde et klart publikum blant ytrehøyre antiinnvandrergrupper internasjonalt. Video-opptak av angrepet på Al-Noor-moskéen ble sendt live på Facebook og YouTube, tilsynelatende fra et hode-kamera Tarrant bar. Opptaket, som siden ble tatt ned, viste drapsmannen i bil på veg til moskéen, der han gikk inn i bygningen og utførte sin kaldblodige og systematiske massakre. Forsvarsløse ofre, inkludert småbarn, hadde liten sjanse til å unnslippe kulene fra angrepsgeværet.

Selv om mange detaljer ennå ikke er kjent, er det klart at dette ikke var en tilfeldig eller «meningsløs» handling. Ifølge et 73-siders «manifest» som Tarrant publiserte på nettet, hadde han brukt to år på planleggingen av angrepet, etter å ha tilbrakt noe tid bosatt i Europa.

Med tilttelen «Den store Omflyttingen» [«The Great Replacement»], gjør manifestet det klart at Tarrant var en hvitt-overherredømme-fantast og betraktet seg som en «fascist». Dokumentet hyllet massemorderen Anders Behring Breivik, som drepte dusinvis av ungdommer og barn på en norsk Arbeidsparti-sommerleir i 2011, motivert av antiislamske fordommer. Tarrant hevdet å ha hatt «kort kontakt» med Breivik, og å ha mottatt hans «velsignelse» for angrepet på New Zealand.

Senest i forrige måned arresterte amerikanske myndigheter Christopher Paul Hasson, en løytnant i den amerikanske kystvakten, som planla å utføre terrorangrep mot sosialistiske grupper, Det demokratiske partiets politikere og mediepersonligheter. Hasson er en nynazist som også forkynner Breivik som sitt idol.

Tarrant hyllet den amerikanske presidenten Donald Trump som «et symbol på fornyet hvit identitet og felles formål». Akkurat som Trump beskrev også Tarrant innvandrere som «inntrengere», og sa: «Vi må knuse innvandring og deportere de inntrengerne som allerede lever på vår grunn».

Drapsmannen truet også venstreorienterte. En passasje med overskriften «Til Antifa/marxister/kommunister» meldte: «Jeg ønsker dere i mitt sikte. Jeg vil ha nakken deres under min støvel.» Den 12. mars publiserte Tarrant utallige bilder av sitt angrepsgevær på Twitter, dekket av skriftlige meldinger, deriblant referanser til Josué Estébanez, en nynazist som myrdet en arkist-tenåring i Spania i 2007. Et annet slagord var «Wien 1683», som refererer til østerrikske militsers væpnede tilbaketrengning av osmanniske inntrengere.

Forbløffende som det er hevdet NZ-politikommissær Mike Bush at hverken politiet på New Zealand eller i Australia, eller noen andre agenturer, hadde noen forkunnskaper om Tarrant eller de andre som var arrestert. De var tilsynelatende ikke på noen «lister for overvåkning» over ekstremister. Hvis dét er sant, understreker det det faktum at statlige myndigheter har lukket øynene for, og er medskyldige i aktivitetene til ytrehøyrenettverkene.

Det har ikke blitt presentert noen forklaring på hvordan et slikt angrep kunne planlegges i årevis uten å ha fått politiets oppmerksomhet. Det stilles også spørsmål om hvordan angriperne anskaffet sine våpen. New Zealand har ikke noe register over skytevåpen, og det er 1,3 millioner lovlig eide skytevåpen, i et land på knapt 5 millioner mennesker.

Statsminister Jacinda Ardern uttalte på en pressekonferanse fredagkveld at New Zealand ikke var «valgt for denne voldshandlingen fordi vi tolererer rasisme, fordi vi er en enklave for ekstremisme. Vi ble valgt nettopp for det faktum at vi ikke er noen av disse tingene. Fordi vi representerer mangfold, godhet, medfølelse.»

Faktisk skjedde angrepet i en bestemt innenriks og internasjonal politisk sammenheng, preget av imperialistisk vold og økende nasjonalisme, fremmedhat og rasisme. Det etterfølger nesten to-tiår med New Zealands og Australias deltakelse i amerikanske kriger i Afghanistan, Irak og Syria, som har drept mer enn én million mennesker. Tropper fra New Zealand og Australia har vært involvert i flere massakrer og grusomheter mot sivile i Afghanistan.

Under forverrende sosiale forhold, voksende ulikhet og økende fattigdom, har det vært et klart trekk i retning av å fremme etableringen av en «alt-right» [ytrehøyre] bevegelse på New Zealand. Den er designet for å konfrontere den voksende radikaliseringen av arbeiderklassen og ungdommen.

Uhyrligheten på New Zealand etterfølger ikke bare Breiviks massemord begått i Norge, men også mordene utført av fascister ved et Sikh-tempel i Oak Creek, Wisconsin i 2012, og ved et jødisk pleiehjem i Overland Park, Kansas i 2014; 2015-massakren av afro-amerikanske kirkegjengere i Charleston, South Carolina; 2016-mordet på den britiske Labour Party politikeren Jo Cox; 2017-drapet på seks personer ved en moské i Quebec City, Canada; og drapet i 2018 på 11 religiøse jøder i synagogen Tree of Life i Pittsburgh, Pennsylvania – for bare å nevne noen av ytrehøyre-terrorhandlingene.

Som et ekko av det nylige angrepet på den britiske Labour-Party-lederen Jeremy Corbyn ble lederen for NZ Green Party James Shaw angrepet på gata i Wellington sist torsdag av et individ som ropte slagord mot De forente nasjoner (FN). Angriperen kan meget vel ha blitt motivert av ytrehøyregruppers nylige protester mot at New Zealand undertegnet FNs Migrasjons-traktat [UN Migration Compact].

Antiislamske sentimenter har blitt bevisst oppildnet av politikere i Australia og på New Zealand. Australias ekstreme høyreorienterte Independent-senator Fraser Anning publiserte en fascistisk pressemelding som skyldte massakren i Christchurch på ofrene selv. Han beskrev muslimsk innvandring som den «egentlige årsaken» til angrepet. Anning deltok nylig i en demonstrasjon ved St. Kilda Beach organisert av fremtredende australske nynazister.

Under hennes første pressekonferanse på fredagskvelden erklærte Ardern at «det ikke er noe sted på New Zealand» for leverandører av «hat». Ardern har imidlertid omfavnet, og brakt inn i sentrum av sin regjeringen, det rasistiske og populistiske partiet NZ First [‘New Zealand Først’], som ble grunnlagt tidlig på 1990-tallet på en eksplisitt antiasiatisk- og antiimmigrantplattform.

NZ First, som er partner i den Labour-ledede koalisjonsregjeringen, er en notorisk spreder av antimuslimsk fremmedhat. Til tross for at partiet bare fikk 7,2 prosent av stemmene i 2017-valget, ble NZ First tildelt rollene som utenriksminister, forsvarsminister og visestatsminister.

Etter terrorangrepene i London i juni 2017 krevde NZ-First-lederen Winston Peters i parlamentet at New Zealands «islamske samfunn» måtte «gjøre rent i eget hus» ved å navngi potensielle terrorister i «deres egne familier». Uten å fremlegge noen bevis for en slik ekstremisme fordømte Peters den «forvrengt ånden av inkludering» som godkjente «Damascus- og Tripoli-kulturen» på New Zealand. Han erklærte: «Vi må unngå den samme politisk-korrekthetsfella som har tillatt slike fremmed-samfunn å dannes ... Vi må stoppe utglidningen som et folk, som en kultur av Vesten».

I fjor krevde NZ First en «New-Zealand-verditest» som skal anvendes overfor nye innvandrere, tydeligvis ei bikkje-fløyte rettet mot muslimer og asiatiske innvandrere. Peters sa at det ville stoppe innvandrere som tror «kvinner er kyr og andreklasses borgere». Roger Melville, et annet NZ-First-medlem, erklærte at mennesker fra «Pakistan, indiere og noen Asia-type nasjoner» påtvang «deres måter på andre».

Christchurch-angrepet er en blodig advarsel om farene som ligger forut. En atmosfære av giftig nasjonalisme, militarisme og antiinnvandrerxenofobi blir pisket opp internasjonalt, og danner grunnlaget for fascismens gjenkomst, etter hvert som kapitalismen kastes ut i sin største krise siden 1930-tallet. Det må besvares med oppbyggingen av en internasjonal sosialistbevegelse, som forener arbeiderklassen i alle land, i kampen for å få en slutt på kapitalismen og den fascistiske reaksjonen den har vært opphav for.