President Donald Trump la på fredag ned veto mot lovgivningen vedtatt av kongressen som avviste den nasjonale nødssituasjonen han erklærte den 15. februar, da han beordret militærressurser anvendt til å bygge en mur langs grensa mellom USA og Mexico.
Trumps erklæring av en nødssituasjon er en hittil usett hevding av ensidig maktutøvelse og et angrep på konstitusjonens rammeverk for «fordelingsprinsippet for statsmakten», som gir Kongressen det eksklusive mandat til å bestemme over offentlige midler og tildele ressurser for gjennomføringen av føderale tiltak.
Betydningen av Trumps veto understrekes av uttalelsen han kom med til ytrehøyrenettstedet Breitbart i et intervju publisert på onsdag. Der han fordømte «venstresiden» for å være «ondskapsfull», sa Trump: «Jeg kan fortelle dere at jeg har støtte fra politiet, støtte fra militæret, støtte fra ‘Bikers for Trump’ [Motorsyklistene for Trump] – jeg har de tøffe gutta, men de spiller ikke tøft – før de kommer til et visst punkt, men da ville det bli veldig ille, veldig ille.»
Trumps uttalelse til Breitbart kan ikke tas som noe annet enn en trussel og en oppmuntring av hans fascistiske base, til voldsutøvelse. Under betingelsene av en langstrukken politisk krise innen statsapparatet og voksende sosial uro følger Trump et fascistisk manus. Han søker å mobilisere støtte utenfor de vanlige konstitusjonelle og politiske kanalene og i stor grad uavhengig av begge de tradisjonelle big-business-partiene, og han baserer seg på militæret, politiet og ytrehøyre-elementer.
Trump har klart ønsket velkommen anledningen konflikten over finansieringen av grensemuren har budt ham til å plassere seg i opposisjon til Kongressen, Det demokratiske partiet og fraksjoner innen sitt eget republikanske parti. Han gjorde ingenting for å avverge at 12 republikanske senatorer på torsdag hoppet av og stemte med alle de 47 demokratene, for å vedta den «misbilligelsesresolusjonen» som ble godkjent i forrige måned av det demokratisk kontrollerte Representantenes hus.
I stedet intervenerte Trump på onsdag personlig for å forhindre et kompromissforslag som ble fremmet av republikaneren Mike Lee fra Utah, som ville ha gitt nødssitusjonserklæringen anledning til å stå, i bytte for endring av Loven om nasjonal nødssituasjon fra 1976 [National Emergencies Act] for å gi Kongressen mer tilsynsmyndighet over fremtidige president-erklærte nødssituasjoner.
Trump handlet vel vitende om at det påkrevd to-tredjedels flertallet i begge kamre ikke vil bli mønstret for å få tilsidesatt hans presidentveto, og han regner med demokratenes feighet og medansvar for å fremme sin autoritære agenda.
Appellen til voldutøvelse har allerede hatt svært reelle og tragiske konsekvenser. Sent torsdag postet Trump en tweet med link til Breitbart-utgaven med hans intervju, kort etter at rapporter begynte å dukke opp om massakren av muslimer ved to moskéer i Christchurch, New Zealand, som hadde 49 dødsofre.
I de tidlig morgentimene på fredag, da detaljene om omfanget av massakren i New Zealand økte på, slettet Trump tweeten. Blant detaljene som fremkom var det faktum at den mistenkte som var arrestert for skytingen hadde publisert et online-manifest der han hyllet Trump som et «symbol for fornyet hvit identitet».
Selv om det i dag ikke eksisterer noen massebase for fascisme, må Trumps bestrebelser for å skape en slik base tas som en alvorlig advarsel av arbeiderklassen. «America First»-bevegelsen fra 1930-tallet som Trump forsøker å påkalle var pro-nazi. Trump har, fra hans hylling av Charlottesville-nynazistene, til hans angrep på asylsøkere under oppløpet til 2018-valget som «inntrengere» og til hans oppildning til voldsanvendelse mot sine politiske motstandere, fremmet høyreorienterte, rasistiske og antisemittiske krefter.
Blant de som har blitt oppmuntret av Trumps raljeringer var den fascistiske pistolmannen som drepte 11 religiøse jøder i ‘Tree of Life Synagogue’ i Pittsburgh i oktober i fjor. Både han og New-Zealand-morderen ga et ekko av Trumps retorikk, der de henviste til innvandrere som «inntrengere».
Siden hans ‘State of the Union’-tale i forrige måned har Trump direkte påkalt fascismens sentrale tema, hatet mot sosialisme, og han identifiserer nå sin 2020-gjenvalgskampanje med et globalt korstog mot sosialisme.
Trump er ikke et unntak eller et avvik. Han er legemliggjøringen av det amerikanske demokratiets forråtnelse og det styrende foretak-finans-oligarkiets kriminalitet. Dette er resultatet av en tiår-lang prosess med nedgang for amerikansk kapitalisme, som er ved sentrum av en uovertruffen krise i verdenskapitalismen.
Filleristet av uløselige økonomiske motsetninger, veksten av inter-imperialistiske og geopolitiske konflikter, og fremfor alt gjenkomsten av klassekampen, føler den amerikanske styringsklassen seg, som sine motparter over hele verden, beleiret og truet. Den er alarmert av spredningen av militante streiker og arbeiderprotester i USA og rundt om i verden, og den voksende støtten for sosialisme, særlig blant unge mennesker.
Det er derfor styringsklassene over hele verden vender seg mot diktatoriske regjeringsformer og bringer frem ytrehøyre og fascistiske krefter: Fra Macrons omfavnelse av nazistenes krigstidsallierte marskalk Petain i Frankrike, til den tyske storkoalisjonsregjeringens elevering av det fascistiske partiet Alternative für Deutschland (AfD), til installeringen av ytrehøyreregjeringer i Italia, Polen, Ungarn, Østerrike, India og Israel.
Nedkjempingen av fascisme og forsvaret av demokratiske rettigheter i USA kan ikke føres av Det demokratiske partiet. Dette partiet har, ikke mindre enn republikanerne, presidert over plyndringen av økonomien for å berike foretakseliten, såvel som gjennomføringen av massiv spionering, endeløs krig, internettsensur og ødeleggelsen av arbeiderklassejobber, levestandarder, offentlig utdanning, helsevesenet og miljøet.
Konflikten innen staten er en konflikt innen styringsklassen, der demokratene uttrykker opposisjonen mot Trump fra betydelige deler av styringseliten og militær-etterretningsapparatet, som i vesentlig grad er sentrert på utenrikspolitikken. Samtidig er demokratene skrekkslagne over veksten av klassekampen, og de er fast bestemt på å unngå enhver handling som destabiliserer statsapparatet og oppmuntrer veksten av sosial opposisjon nedenfra.
Dette forklarer demokratenes vakling, fra fordømmelsen av Trump som russisk agent og forræder til å bønnfalle den samme presidenten om å jobbe med dem på en felles høyreorientert agenda, blant annet om å styrke «grensesikkerheten».
Da Trump i januar første gang truet med å erklære en nasjonal nødssituasjon for å få bygd muren, under den 35-dager-lange regjeringsnedstengningen, støttet New York Times, som er nært knyttet til Det demokratiske partiet, forslaget som en vei ut av budsjettkrisen. Demokratenes ‘Speaker of the House’ Nancy Pelosi oppfordret Trump til å erklære en nasjonal nødssituasjon mot pistolvold.
Senere skiftet Pelosi til å fordømme Trumps erklæring som «en makulering av forfatningen». Mens hun denne uka uttalte at hun var imot riksrett-tiltale [impeachment], med mindre det var et «overbevisende og overveldende» lovbrudd – som om ikke opphevelsen av grunnloven og etableringen av president-diktatur ikke utgjør «alvorlige forbrytelser og forseelser» [‘high crimes and misdemeanors’]. Pelosi sa hun motsatte seg impeachment, fordi det var «splittende».
Ikke en eneste fremtredende demokratisk representant har oppfordret til fjerning av Trump fra embetet for å ha bemektiget seg Kongressens mandat og hevde diktatoriske fullmakter. Demokratene ønsker å begrense kampen mot Trump innen rammene av et palasskupp.
Arbeiderklassen må intervenere i den politiske krisen som en uavhengig revolusjonær kraft, som knytter forsvaret for demokratiske rettigheter til kampen mot krig og sosial ulikhet. Hele det 20. århundres historie viser at det ikke kan være noen vellykket kamp mot fascisme uten en bevisst politisk kamp mot dens kilde og opphav – kapitalismen.
Det krever etableringen av arbeiderklassens politiske uavhengighet fra alle styringsklassens partier og politikere, og smiingen av arbeidernes internasjonale enhet i kampen for verdenssosialisme.