Der arbeidere lanserer streiker mot det algeriske militærdiktaturet, og millioner av arbeidere og ungdommer strømmer ut i gatene i byer over hele landet, forsøker det småborgerlige Sosialistiske Arbeiderpartiet (PST) å avspore bevegelsen. Mens kampen reiser nødvendigheten for at arbeiderklassen tar makten, fremmer PST illusjoner om at Algeries blodstenkte regime skal kunne reformere seg på egne vegne.
Nasjonal-frigjøringsfront-regimet (FLN) har kunngjort at det vil suspendere valget og at figurhode-presidenten Abdelaziz Bouteflika vil gå av først etter at protestene er over. Dét er et tegn på at regimet ikke har til hensikt å komme med noen som helst innrømmelser til arbeidere og ungdommen, og at det har til hensikt å innsette et nytt figurhode for det samme korrupte regimet. Imidlertid hyller en artikkel publisert på nettstedet til Det nye antikapitalistiske partiet (NPA), det franske partiet afilliert med PST, denne manøvren som «et første tilbakeskrittet for regimet, som må bli omgjort til en seier over systemet».
«Kunngjøringen om Bouteflikas pensjonering er resultat av den fantastiske, folkelige bevegelsen som pågår,» skriver PST-medlemmet Kader Leoni, og legger til: »Men vi har ikke vunnet enda! Bouteflika har annonsert sin pensjonering ... men han er fortsatt president!» Leoni krever en egenreformering av FLN-regimet ved omskrivingen av Algeries forfatning:
Løftet om en Andre Republikk og en ny forfatning risikerer å bli utsatt på ubestemt tid, eller enda verre, å tjene til å sette regimet sammen igjen uten noen demokratiske forbedringer, men tvert imot med opptrappede fritt-markedsreformer, som det kreves av viktige deler av borgerskapet og hæren, sammen med imperialistmakter, og spesielt Frankrike. ... Vi må fortsette bevegelsen, oppnå Bouteflikas umiddelbare avgang, og opprette en ny konstituerende forsamling basert på delegater valgt under mobiliseringen, bevegelsens selvorganisering og de pågående massestreikene.»
Denne oppfordringen til å omskrive forfatningen tar sikte på å demobilisere arbeidere og ungdom, underordne dem til regimet, og avskjære dem fra arbeiderklassens voksende internasjonale bevegelse.
Det er «gul vest»-masseprotester av franske arbeidere, pågående masseprotester og streiker i Sudan, og streiker på tvers av hele Nord-Afrika. Lærerstreiker har spredt seg på fem kontinenter, og masseopposisjon vokser blant bilarbeidere, uttrykt i den meksikanske maquiladoras-streiken i år, som er den største i Nord-Amerika på 20 år.
I stedet for å kjempe for å knytte de argeriske arbeidernes og ungdommens kamper til deres klassebrødre og -søstre internasjonalt, ønsker PST at algerierne velger seg et team av advokater for så tålmodig å vente på at disse skal utarbeide en ny forfatning, i samtaler med FLN-diktaturet.
Forestillingen om at dette korrupte regimet skal kunne reformere seg er absurd. Det hadde tilsyn med nedslaktingen av hundretusener av mennesker under den blodige algeriske borgerkrigen fra 1992 til 2002, for å knuse de islamistiske partiene og beholde makten etter at islamister vant parlamentsvalget i 1991. Topp FLN-representanter monopoliserer gasseksportinntekter for hundrevis av milliarder dollar, kjøper seg fast eiendom i Paris og andre steder, fra offshore-bankkontoer, mens de etterlater millioner av landsmenn i fattigdom.
Ungdomsledigheten er nå på nærmere 30 prosent, og over to tredjedeler av befolkningen er under 30. Algeries forbund for forsvaret av menneskerettighetene publiserte i 2015 en rapport som viste at 80 prosent av nasjonalformuen forvaltes av 10 prosent av befolkningen, mens anslagsvis 14 millioner mennesker lever i elendig fattigdom på mindre enn 12 kroner dagen.
Veien fremover er en revolusjonær kamp mot FLN på et sosialistisk og internasjonalistisk program for at arbeiderklassen tar makten. Rikdommene plyndret fra algeriske arbeidere av FLN-regimet må eksproprieres og plasseres under arbeidernes demokratiske kontroll, som del av en bredt anlagt kamp mot kapitalismen fra arbeiderklassen internasjonalt. Dette krever en kamp ikke bare mot Bouteflika, men også mot partier som PST, som forsvarer regimet mens de maskerer seg som dets «sosialistiske» motstandere.
PSTs rolle
Mens partiet kynisk hevder at det kjemper mot regimet for å gjennomføre en demokratisk reform, er PST bevisst fiendtlig innstilt mot en kamp for arbeiderklassens uavhengige interesser, og mot byggingen av et revolusjonært lederskap blant de voksende massene av opprørske arbeidere. Det fungerer som en knapt skjult fløy av regimet, som forsøker å avverge trusselen nedenfra.
PST melder vage oppfordringer om å velge en Forfatningsforsamling basert på protestbevegelsen, og vet veldig godt at høyreorienterte og fritt-markedskrefter prøver å gripe inn i den. Disse inkluderer Mouwatana, ledet av en tidligere statsminister under Bouteflika, og en rekke forretningsmenn med sine anklagelser mot topplederskapet fra FLN. I et essay datert den 7. mars med tittelen «Algerie: fra en regjeringskrise til en politisk krise», bemerker PST-medlemmet Hocine Belalloufi at de som melder seg med i protestene inkluderer «medlemmer av FCE [Næringslivsledernes Forum] og borgermestre og medlemmer fra FLN».
Dette er de kreftene Belalloufi vil skal bestemme hvordan man skal omskrive Algeries forfatning. Han legger til at bevegelsen «ikke har noe utarbeidet program, ikke er organisert, ikke har noen talsmenn, og enda mindre noe kjent og identifisert lederskap». Men «disse svakhetene utgjør paradoksalt nok, på dette stadiet bevegelsens sterke punkter, og de forhindrer den ikke fra å ta initiativ, gå på offensiven og vinne tilhengere og støttespillere.»
Belalloufi krever en allianse med Louisa Hanounes Arbeiderparti (PT), som i stor grad hånes av demonstrantene som et redskap for FLN-regimet, og for Algeries fagforeninger – pro-regjeringsbyråkratier opprettet av FLN selv, etter uavhengigheten fra Frankrike i 1962. Belalloufi skriver:
Venstrefløyen av den folkelige leiren foreslår for sin del, på en mer eller mindre helhetlig måte, en løsning nedenfra som gir folket en stemme, og umiddelbart gjenoppretter det i sin rolle som den ene suverene, gjennom perspektivet for å velge en Konstituerende forsamling. PT og PST mener at denne forfatningsforsamlingen skal ha som oppgave å bestemme hvilken type regime som skal innføres, og deretter umiddelbart proklamere demokratiske friheter for så straks å tilfredsstille arbeideres og fattiges sosiale aspirasjoner og krav. PST foreslår å forene demokratiske, antifrittmarked og antiimperialistiske krefter, og samle alle partier, fagforeninger og sosiale bevegelser som deler dette perspektivet.
Dette beløper seg til et løfte om at ved å forkynne seg å være demokratisk, kan regjeringen og dens medsammensvorne som massene gjør opprør mot, ha tilsyn med et historisk blomstrende demokrati.
Her må det meldes de skarpste advarsler: PST og partiets allierte er regimets redskaper og ville forsvare det hensynsløst mot en trussel nedenfra. Algeries pro-regjeringsfagforeninger har hengt seg på bevegelsen i etterkant; noen få av dem kalte for streiker i utdanningssektoren etter at lærerne hadde organisert dem via sosialmedier, men bare for å prøve å få kontroll over situasjonen. Hva angår PT og PST, snakker de for sjikt av akademikere, journalister og fagforeningsfunksjonærer, som har sine privilegier på grunn av av sine tette bånd til FLN-regimet, og derfor frykter de en revolusjon mot det.
PSTs nasjonalistiske orientering til FLN er forankret i klasseinteressene til partiets småborgerlige base, og berettiget av antitrotskistiske teorier fra pabloist-tendensen som det er en del av. Partiets forløper, Den revolusjonære kommunistgruppa (GCR), ble grunnlagt i 1974 av algeriere som sympatiserte med NPAs forløper, Den revolusjonære kommunistligaen (LCR), den franske seksjonen av pabloistbevegelsen som brøt med trotskismen og Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI) i 1953.
Michel Pablo, den historiske grunnleggeren av denne tendensen, insisterte på at FLN, som tok makten etter den algeriske uavhengighetskrigen mot Frankrike, var et uttrykk – sammen med stalinistiske og andre borgerlig-nasjonalistiske organisasjoner – for en ny vei til sosialisme, som ikke krever byggingen av marxistiske partier i arbeiderklassen. Selv om FLN ikke representerte arbeiderklassen, men det algeriske borgerskapet, insisterte Pablo på at partiets styre førte «uunngåelig til en dyp sosialistisk revolusjon». På dette svindelfundamentet arbeidet Pablo i flere år i FLN-regimet.
I løpet av tiår med dypere integrasjon inn i styrende kretser, fremsto PST i Algerie, akkurat som NPA i Frankrike, som den rådende ordens middelklassevalgkrets. Begge partier opprettholder tomme referanser til antikapitalisme eller sosialisme i sine partinavn, men deres politikk er reaksjonær. Kanskje den klareste indikasjonen er at mens PST poserer som å være «antiimperialistisk», er partiet alliert med NPA, som etter arbeidernes opprør i Egypt og Tunisia i 2011 offentligvis oppfordret fransk imperialisme til å bevæpne de islamistiske proxyene i de blodige regimeendringskrigene i Libya og Syria.
Lærdommene fra Den egyptiske revolusjonen
Lærdommene fra de revolusjonære erfaringene i Egypt er en spesielt skarp advarsel om farene reist for arbeiderne i dag av PSTs kontrarevolusjonære rolle.
Begivenhetene i Egypt fra 2011 til 2013 bekreftet tragisk, i det negative, riktigheten av strategien for den Permanente Revolusjon, utarbeidet av Leo Trotskij, grunnleggeren av Den fjerde internasjonale. Trotskij insisterte på at i land med en forsinket kapitalistisk utvikling, og i tidligere kolonier som eksempelvis Egypt og Algerie, kan de grunnleggende demokratiske oppgavene som i tidligere epoker ble oppnådd gjennom borgerlige revolusjoner, bare oppnås gjennom arbeiderklassens kamp, der den fører bak seg de undertrykte massene, for å erobre den politiske makten og etablere en arbeiderstat, som del av kampen for sosialisme internasjonalt.
Mens arbeiderklassen i Egypt kjempet heroisk for å bringe ned Mubarak-regimet, ble den blokkert fra å ta makten i egne hender. Partiet Revolusjonære Sosialister (RS) spilte en avgjørende rolle i denne prosessen. Ved bruk av «venstre»-fraseologi for å bedra massene, fremmet RS forskjellige borgerlige fraksjoner under de ulike stadiene av begivenhetene. RS hevdet innledningsvis at den militærledede juntaen som tok makten etter at Hosni Mubarak falt, ville starte demokratiske reformer, for deretter å støtte Det muslimske brorskapet på samme grunnlag i 2012; og til slutt, i 2013, promoterte partiet hærens borgerlige allierte da den forberedte et kupp.
Det ene konsistente trekket i partiets manøvrer var en virulent fiendtlighet mot byggingen av et uavhengig revolusjonært parti i arbeiderklassen, for å kjempe om makten. RS bidro dermed til å bane veien for general Abdel Fattah al-Sisis kupp, massakren av tusenvis av arbeidere og gjenopprettelsen av et blodig militærdiktatur i Egypt.
PST, desperat etter å bevare privilegiene de har erhvervet seg gjennom flere tiår under det algeriske diktaturet, forfølger en kurs som ikke er mindre reaksjonær enn den RS fulgte.
Fremveksten av algeriske arbeidere og ungdommer i revolusjonær kamp mot FLN og regimets pabloistiske forsvarere, er en historisk berettigelse av ICFIs tiår-lange kamp for trotskisme og mot pabloisme. Revolusjonære kamper dukker nå raskt frem på dagens agenda. Hovedoppgaven i Algerie er å bygge en seksjon av ICFI i kamp mot pabloisme, for å bevæpne arbeiderklassen med et genuint revolusjonært perspektiv og lederskap.