Regjeringer og media forsøker å tilsløre ansvaret for fascistangrepet på New Zealand

Våker og andre minnemarkeringer for ofrene for fredagens fascistiske terrorangrep på to moskéer i Christchurch har fått tilslutning fra et stort og sorgtungt publikum over hele New Zealand, såvel som i Australia og mange andre land.

Uhyrligheten er det verste massedrapet i New Zealands historie, og et av de råeste tilfellene av fascistisk terrorisme internasjonalt. Femti mennesker mistet livet, mens 31 forsatt er innlagt på sykehus med skuddskader, deriblant ni fortsatt under intensivovervåkning. Mange av de drepte var innvandrere fra Pakistan, Bangladesh, India, Afghanistan og Palestina, som hadde vært bosatt på New Zealand i flere tiår. Andre var flyktninger tvunget til å flykte fra sine hjemland på grunn av de USA-ledede krigene og proxy-krigene i Midtøsten, ført under det falske påskuddet av å bekjempe islamistisk «terror».

Solidaritetsbegivenhetene har bevitnet en flom av dyptfølt opposisjon mot antimuslimsk fremmedhat og en fordømmelse av de ekstreme, høyrefascistiske oppfatningene til mannen som er anklaget for terrorhandlingen, den 28-årige australieren Brenton Tarrant.

Mer informasjon kommer frem som beviser at Tarrant ikke var noen «ensom ulv», enn si en «galning». I en årrekke har han beveget seg innen, og blitt politisk formet av de internasjonale fascistnettverkene gytt av den nesten universelle oppildningen av antiinnvandrer og antimuslimsk hat, av det politiske etablissement og media i Australia og på New Zealand, over hele Europa og i USA.

Tarrant har reist vidt over hele Europa siden 2012, såvel som at han besøkte Tyrkia, Pakistan og til og med Nord-Korea. Han deltok i ekstreme høyorienterte diskusjoner på 8chan, og han kommenterte innlegg på Facebook og andre medier. Han skjulte hverken navn eller sine synspunkter.

Han hevder i sitt manifest å ha bestemt seg for å utføre en handling av terroristisk massemord da han var i Frankrike og var vitne til det fascistiske partiet Nasjonal Fronts nederlag i 2017-valget. Fra november 2018 til januar 2019, mens han planla fredagens angrep, reiste han til Bulgaria, Romania, Ungarn, Serbia og Kroatia, der han besøkte steder for tidligere slag mot «muslimske inntrengere».

Australias og New Zealands regjering fortsetter å insistere på at Tarrant var «utenfor radaren» for deres etterretningstjenester, som siden «krigen mot terror» begynte i 2001 har ekspandert og fått økt sine ressurser kraftig. Mens de muslimske samfunnene i de to landene har vært utsatt for 18 år med overvåkning og en rekke politiaksjoner, skal altså en enkeltperson som interagerte med organisasjoner som sprøyter ut fanatiske høyreorienterte synspunkter, ha vært oversett – selv etter at

han søkte om en pistollisens på slutten av 2017, og tilsluttet seg en pistolklubb på New Zealand da han kom tilbake til landet i år.

Tarrant forsøkte dessuten ikke å skjule sine mordiske hensikter. To dager før angrepet publiserte han bilder på sin Twitter-konto av sitt halvautomatiske våpen, med hvitt-overherredømme-slagord påmalt det. Hans fascistiske manifest, som spesifikt navnga de to moskéene han skulle angripe, ble sendt ut til dusinvis av regjerings- og mediekontoer, anslagsvis åtte minutter før han begynte massakren. Dersom han hadde vært under overvåkning kunne uhyrligheten sannsynligvis ha vært fullstendig forhindret.

Mens millioner av arbeidende mennesker har reagert med sjokk og sinne, er det offisielle uttrykket for skrekk fra det politiske etablissementet og medieinstitusjonene på New Zealand, i Australia og internasjonalt, en tilsløring av deres medskyldighet for utviklingen av fascistisk terrorisme.

I Australia har påfølgende regjeringer av Liberal-National-koalisjonen og Labor Party presidert over 18 år med antimuslimsk hysteri, og håndhevingen av en brutal og rasistisk politikk for å forhindre overveiende muslimske flyktninger fra å kreve asyl i landet, med begrunnelsen at de kunne være «terrorister». De dominerende figurene i den nåværende koalisjonsregjeringen, inkludert statsminister Scott Morrison, innenriksminister Peter Dutton og den tidligere statsministeren Tony Abbott, er blant de som mest assosieres med disse politiske retningslinjene.

Tiår med antiimmigrant-xenofobi har gitt opphav til ikke bare rasistiske partier som One Nation [Én Nasjon], men også en myriade av høyreorienterte og nyfascistiske grupperinger. Dette er den giftige politiske atmosfæren som Tarrant vokste opp i, i en australsk regional småby, som er den type lokalisering det ekstreme høyre spesielt har konsentrert sin innsats på for å rekruttere støtte.På New Zealand kom koalisjonsregjeringen av Labour Party og NZ First [NZ Først] ledet av Jacinda Ardern til makten på et eksplisitt program for innstramming av innvandringen, på de falske påskudd om at innvandringen var ansvarlig for bolig- og andre sosiale problemer. NZ-First-lederen Winston Peters, visestatsminister og utenriksminister, er en åpen rasist, dokumentert for å ha sådd fremmedfrykt mot muslimske, afrikanske og kinesiske innvandrere. Ekstreme høyreelementer i New Zealand hyller Peters som deres beste talsmann i parlamentet.

Virkeligheten er at antiinnvandring og nasjonalistisk demagogi har blitt brukt av den kapitalistiske styringsklassen internasjonalt for å forsøke å splitte arbeiderklassen og gjøre innvandrere til syndebukker for den enorme, og stadig større sosiale ulikheten og dysfunksjonen av essensielle sosiale tjenester. Trump-administrasjonens blatant rasistiske «America First»-politikk er bare et spesielt ubehøvlet uttrykk for en universell tendens. Ultrahøyrepartier er nå del av mange regjeringer i Europa, eller de er den viktigste offisielle opposisjonen, som i Frankrike og Tyskland.

Fascismen er gytt av kapitalismens krise og fallitt. Dens grunnleggende rolle for kapitalistklassen er å blokkere og bryte opp arbeiderklassens uavhengige og enhetlige sosialistbevegelse, som utvikler seg for revolusjonær sosial og politisk endring.

Tarrant stavet ut dette klart i sitt manifest, som er innfluert av synspunktene fra hele det fascistiske miljø. Han gjorde seg til talsmann for fremprovoseringen av rasebasert vold over hele USA, Europa og i andre land, da det ville gi påskudd for etableringen av militærdiktaturer og genocidal politikk mot sosialister, innvandrere og religiøse minoriteter som muslimer og jøder.

Ardern på New Zealand og Morrison i Australia krever nå at sosialmedieplattformer gjør mer for å sensurere digitale oppslagstavler og innlegg, og pålegger strengere kontroll av live-streaming av video. Slike tiltak vil ikke primært bli brukt til å blokkere fascistiske synspunkter, men for å undergrave arbeiderklassens demokratiske rettigheter, i dens kamper mot sosial ulikhet og krig.

Det var dét som etterfulgte det blodigste

fascistterrorangrepet: Anders Behring Breiviks massemord av 77 personer, hovedsakelig venstreorienterte ungdommer, på en norsk AUF-sommerleir i 2011. Dette har blitt etterfulgt av den åpne promoteringen av ekstrem høyreorientert propaganda i etablissementsmediene og på høyeste statsnivå.

Denne offisielle fremmingen og støtten for ytrehøyresynspunkter er fremfor alt ansvarlig for forbrytelsene til figurer som Tarrant, og beslutningen til desorienterte sjikt i forskjellige land om å bli med i fascistpartier. Mens slike formasjoner enda ikke er massebevegelser, må ikke faren de reiser undervurderes.

Den store lærdommen fra 1920- og 1930-tallet er at kampen mot fascisme ikke kan overlates til noen av kapitalistklassens fløyer eller partier. Den kan bare utføres vellykket av en politisk uavhengig bevegelse av den internasjonale arbeiderklassen, som bevisst kjemper for å få en slutt på kapitalismen og dens utdaterte nasjon-stat-splittelser, og for etableringen av sosialisme. Byggingen av en slik bevegelse er den akutte oppgaven på New Zealand, i Australia og rundt om i verden.

Loading