Ett hundre år siden dannelsen av Den kommunistiske internasjonale

Av Peter Schwarz
22 March 2019

For ett hundre år siden denne måneden, fra 2. mars til 6. mars 1919, fant stiftelseskongressen for Den tredje, Den kommunistiske internasjonale sted i Moskva. Selv om reisen dit var vanskelig på grunn av den pågående borgerkrigen og imperialistblokkade, deltok 51 delegater på kongressen, 35 som representerte 17 organisasjoner med full stemmerett, og 16 som representerer ytterligere 16 organisasjoner med rådgivende stemmer. I løpet av de påfølgende årene skulle millioner av revolusjonært innstilte arbeidere rundt om i verden bli med i kommunistpartier som var tilsluttet Den tredje internasjonale.

Den andre internasjonales sammenbrudd

Stiftelsen av Den tredje internasjonale var responsen på sammenbruddet av Den andre internasjonale ved begynnelsen av Første verdenskrig. Den 4. august 1914 stemte Det tyske sosialdemokratiske partiet (SPD), den mest kraftfulle og innflytelsesrike seksjonen, i Reichstag [Riksdagen; det tyske parlamentet] for krigskreditter, og støttet dermed tyske imperialistiske krigsmål. Med unntak av den russiske og den serbiske seksjonen fulgte alle de andre seksjonene SPDs eksempel, og støttet det imperialistiske blodbadet.

Med sin støtte for krigskredittene forrådte de sosialdemokratiske lederne den sosialistiske internasjonalismens mest grunnleggende prinsipper. Bare noen få uker tidligere hadde de fordømt krigen og i seremonielle taler lovet å mobilisere arbeiderklassen mot den. De meldte seg så inn i den imperialistiske leiren, sluttet en arbeidsfred med sine egne borgerskap, undertrykte klassekampen og styrte sine medlemmer ut i skyttergravene, hvor de slaktet hverandre.

Et politisk svik av en slik historisk størrelsesorden kunne ikke forklares av subjektive motiver. Det hadde dyptgående objektive røtter. De ulike internasjonalene oppsto ikke på bakgrunn av tilfeldigheter, og deres fremvekst, politikk og arbeidsmetoder var nært knyttet til bestemte stadier av sosial utvikling.

Stiftelsen av International Workers Association [Den internasjonale arbeiderforeningen] i London i 1864 (Marx sitter til venstre for den stående taleren)

Den første internasjonale, som oppsto med Marx’ og Engels’ aktive deltakelse i 1864, var av en forberedende karakter. Den forespeilet en fremtidig utvikling som den forberedte politisk og teoretisk. Etter undertrykkingen av Pariskommunen, arbeiderklassens første heroiske forsøk på å gripe makten, ble den oppløst i løpet av 1870-årene.

Den andre internasjonale ble grunnlagt i 1889 og korresponderte til en annerledes epoke. Under betingelser med rask økonomisk ekspansjon utviklet det seg, og styrket seg mektige arbeiderorganisasjoner. Selv om de erklærte sin støtte til internasjonalisme, ble disse organisasjonene av objektive betingelser gitt en nasjonal karakter for sine politiske synspunkter og praktiske aktiviteter. Deres praksis ble fokusert på kampen for demokratiske og sosiale reformer, og på den organisatoriske styrkingen av partier og fagforeninger.

Det var en periode med gradvis, organisk utvikling, som ikke ga de sosialdemokratiske partiene anledning til en revolusjonær kamp mot statsmakten. Karl Kautskys berømte setning, «Det sosialistiske partiet er et revolusjonært, men ikke et revolusjonerende parti», som han formulerte i Die Neue Zeit i 1893, reflekterte utvilsomt relasjonen mellom samtidens subjektive og objektive faktorer.

Spenningen mellom revolusjonært perspektiv og reformistisk praksis skapte fruktbar grobunn for opportunistiske tendenser i opposisjon til et revolusjonært perspektiv. Disse tendensene fant støtte blant privilegerte partifunktionærer, fagforeningsbyråkrater og bedrestilte sjikt av arbeidere. Som Lenin forklarte, ga borgerskapet dem i en periode med relativt fredelig ekspansjon «smuler fra den nasjonale kapitalens profitter», som «rev dem vekk fra elendigheten, lidelsen og det revolusjonære temperamentet til de ruinerte massene».

Rosa Luxemburg taler til en offentlig samling under Den andre internasjonales 1907-kongress i Stuttgart

Dette «arbeideraristokratiet» identifiserte i økende grad sine interesser, i fredstid og i krig, med de økonomiske og politiske suksessene til deres «egen» imperialisme. På SPD-kongresser forble de i minoritet, sammen med deres mest fremtredende talsmann Eduard Bernstein. De ble imidlertid tolerert som en legitim del av SPD, og vant større innflytelse i partiapparatet og fagforeningene.

Utbruddet av Første verdenskrig sommeren 1914 markerte begynnelsen av et nytt stadium av kapitalistisk utvikling, imperialismens epoke, en epoke av kriger og revolusjoner. Verdenspolitikken dominerte nasjonalpolitikken; det ble umulig å opprettholde en revolusjonær orientering innenfor nasjonalstatens rammer. Dette var årsaken til sammenbruddet av Den andre internasjonale. Opportunismen, som konfrontert med krigen fremmet reformisme og klassesamarbeid, viste nå sine sanne farger og omfavnet sjåvinisme og pro-krig entusiasme, og fanget alle de ubesluttsomme og halvhjertede elementene.

«Krigens reelle, objektive betydning er sammenbruddet for de nåværende nasjonaløkonomiske sentrene, og deres erstatning av en verdensøkonomi,» skrev Trotskij der han oppsummerte krigens betydning noen uker etter utbruddet. «Sosialistpartiene i epoken som nå ble avsluttet var nasjonale partier. De hadde grodd inn i nasjonalstatene med alle de forskjellige grenene av sine organisasjoner, med alle sine aktiviteter og med sin psykologi. I møte med de høytidelige erklæringene på deres kongresser reiste de seg til forsvar for den konservative staten, da imperialismen, vokst stor på nasjonal grunn, begynte å rive ned de antikverte nasjonalbarrierene. Og i sitt historiske krasj har nasjonalstatene også revet med seg ned de nasjonale sosialistpartiene.»

Den tredje internasjonales oppgaver

Lenin og Trotskij var derfor overbeviste om at det ikke var et spørsmål om å gjenopplive Den andre internasjonale etter dens sammenbrudd. Den mest presserende politiske oppgaven var byggingen av en Tredje internasjonale, med oppgaver og metoder som ville være fundamentalt forskjellige fra dens forgjenger.

For det første, det var ikke lenger mulig å arbeide innen samme organisasjon som opportunistene. Selv om marxistene innen Den andre internasjonale i årevis bekjempet opportunistene, ble revisjonismen «likevel ansett som en legitim del» av sosialdemokratiet. Lenin understreket at dette ikke kunne fortsette, og skrev: «Enhet med opportunistene betyr i dag faktisk å underordne arbeiderklassen til ‘sitt eget’ nasjonale borgerskap, i allianse med det for å undertrykke andre nasjoner og for å slåss for stormaktprivilegier; det betyr å splitte det revolusjonære proletariatet i alle land.»

For det andre, forholdet mellom objektive og subjektive faktorer var radikalt endret. Mens Den andre internasjonale bare stilte spørsmålet om makterobringen teoretisk, var den sosialistiske revolusjonen for Den tredje internasjonale en praktisk oppgave, ikke et generelt mål for den fjerne fremtid. Kautskys uttalelse om at sosialdemokratene ikke var «et revolusjonerende» parti, og at «Det er ikke del av vårt arbeid å starte en revolusjon eller berede veien for den», som hadde en viss berettigelse på 1890-tallet, var nå et hinder for revolusjonen og en fullstendig feilaktig vurdering.

Stiftelseskongressen for Den kommunistiske internasjonale i 1919

Den tredje internasjonale sto for en annen oppfatning av revolusjonært lederskap. Dens oppgaver besto ikke kun av å forutsi revolusjonens uunngåelighet, men å forberede og lede den. Dette oppstod av den imperialistiske epokens karakter, der alle de økonomiske forutsetningene for den sosialistiske revolusjonen var modne. Konflikten mellom privateiendom og sosialisert produksjon, mellom verdensøkonomien og nasjonalstaten, skapte skarpe sosiale spenninger. Men disse spenningenes uunngåelige eksplosjon kunne bare føre til en sosialistisk revolusjon såfremt et revolusjonært marxistisk parti intervenerte bevisst.

«Hvis Den første internasjonale forutså det fremtidige utviklingsforløpet og antydet dette forløpets veier; hvis Den andre internasjonale samlet og organiserte millioner av arbeidere; da er Den tredje internasjonale Internasjonalen for åpen massehandling, Internasjonalen for revolusjonær realisering, gjerningens Internasjonale,» erklærte manifestet for Den tredje internasjonales stiftelseskongress, som Trotskij forfattet.

Og for det tredje, Den tredje internasjonale var ikke en føderasjon av nasjonale seksjoner, men et verdensparti som forfulgte en global strategi. Dette betydde ikke at forholdene i alle land var de samme, at revolusjonen ville finne sted overalt til samme tid, eller at det ikke var nødvendig med spesifikke taktikker for et gitt land. Det betydde at en korrekt nasjonal politikk bare kunne utvikles på grunnlag av en global analyse, at hver seksjon «må ta direkte utgangspunkt i en analyse av forholdene og tendensene i verdensøkonomien og det verdenspolitiske systemet som helhet,» som bemerket av Trotskij, som i 1928 skrev: «I den nåværende epoken, i mye større grad enn tidligere, kan og må proletariatets nasjonale orientering bare flyte fra en verdensorientering, og ikke omvendt. Heri ligger den grunnleggende og primære forskjellen mellom kommunistisk internasjonalisme og alle varianter av nasjonal sosialisme.»

Dette står for den utrolige politiske og teoretiske rikdommen i Den tredje internasjonales arbeid i de første årene av dens eksistens. Det var en skole for internasjonal strategi som konsentrerte seg om problemene og oppgavene for kommunistiske partier rundt om i verden. Gjennom denne skolen kunne arbeiderklassen følge teorien og praksisen til den internasjonale arbeiderbevegelsen som helhet, involvere seg i dens komplekse politiske problemer, og lære av dem. Resolusjonene og protokollene fra de fire første kongressene, som fyller flere bind, gir en uutømmelig veiledning for revolusjonær strategi og taktikk.

Oktoberrevolusjonen i 1917

Byggingen av Den tredje internasjonale var den viktigste konklusjonen Lenin trakk av sviket i 1914. Dette var ikke et abstrakt, akademisk spørsmål. Det bestemte Bolsjevikpartiets perspektiv og program i det revolusjonære året 1917. Sammen med Trotskijs teori om permanent revolusjon dannet det grunnlaget for Oktoberrevolusjonens seier.

Etter krigsutbruddet talte Lenin for et fullstendig brudd med opportunistene, og oppfordret til en forvandling av krigen til en borgerkrig, dvs. til en sosialistisk revolusjon. Men til og med på den første internasjonale antikrigkonferansen, som ble avholdt i den sveitsiske landsbyen Zimmerwald i september 1915, forble han med denne posisjonen i minoritet. Flertallet av antikrigsosialistene krevde fred uten anneksjoner, dvs. en retur til status quo før krigsutbruddet. Men Lenins perspektiv skulle få en dramatisk bekreftelse bare to år senere.

Mensjevikene og de sosialrevolusjonære [o. anm.: et reformistisk parti, med vesentlig støtte utenfor byene], som kom til makten i Russland i februar 1917 etter et revolusjonært masseopprør mot tsaristregimet, nektet å oppfylle et eneste av massenes revolusjonære krav, og viste med dét at det ikke var noen vei ut av krigen på et kapitalistisk grunnlag. De fortsatte den imperialistiske krigen, opponerte mot landreformen, og slapp løs et hensynsløst tilslag mot revolusjonære arbeidere. Arbeiderklassen flyttet seg til venstre og vendte seg til bolsjevikene. Under ledelse av Lenin og Trotskij grep de makten i oktober 1917 og etablerte historiens første arbeiderstat.

Den kommunistiske internasjonalens andre kongress (Trotskij er tredje fra venstre, ved siden av Paul Levi og Zinovjev

Lenin og Trotskij var av den klare oppfatning at arbeidernes makt i det økonomisk tilbakestående Russland på lang sikt bare kunne konsolideres dersom makterobringen tjente som forspillet til en sosialistisk verdensrevolusjon. Dette perspektivet var realistisk. De påfølgende årene ble dominert av masseklassekamper over hele Europa, og antikolonialistiske kamper i Kina, India og andre land. Disse bevegelsene klarte ikke å produsere seierende revolusjoner, utelukkende på grunn av mangelen av et erfarent revolusjonært lederskap, eller på grunn av de angjeldende lederskapenes utilstrekkelige tilknytning til massene.

I november 1918 spredte den tyske revolusjonen seg som en ildebrann over hele landet, tvang keiseren til å abdisere og førte til fremveksten av arbeider- og soldatråd overalt. Sosialdemokratene kom til makten og undertrykte revolusjonen ved å danne en allianse med hærens øverstekommando og myrde de revolusjonære lederne Rosa Luxemburg og Karl Liebknecht. Sovjetrepublikker eksisterte i Bayern i flere dager og i Ungarn i flere måneder, men ble begge steder brutalt slått ned av kontrarevolusjonære tropper. Mot dette bakteppet kom Den kommunistiske internasjonale raskt frem som sentrum for verdensrevolusjonen.

Stalinistisk degenerering

Den subjektive faktorens sentrale rolle i den imperialistiske epoken var også hovedproblemet Den tredje internasjonale måtte løse. Den måtte bygge bro over gapet mellom den politiske situasjonens modenhet og det revolusjonære lederskapets umodenhet. Dette problemet, som var arven fra tidligere utviklinger, kunne ha blitt overvunnet over tid. Men, en politisk degenereringsprosess i det russiske kommunistpartiet motvirket imidlertid slike bestrebelser.

Innen den fjerde kongressen av Den kommunistiske internasjonale ble avholdt i november 1922, hadde Lenin allerede hatt sitt første hjerneslag. Kort tid etterpå, i mars 1923, forhindret ytterligere et slag ham fra å gjennomføre videre politisk arbeid. Trotskij, den ledende teoretikeren for sosialistisk verdensrevolusjon, kom under press fra et nasjonalt orientert parti og statsbyråkrati under ledelse av Stalin.

I 1924 proklamerte Stalin teorien om «sosialisme i ett land», som hevdet at det var mulig å bygge sosialisme uavhengig av verdensøkonomien, og innenfor Sovjetunionens nasjonale rammeverk. Dét ble det stalinistiske regimets statsdoktrine. Teoretisk sett betydde dette en tilbakevending til den nasjonale sosialismen prediket av sosialdemokratenes høyrefløy, og det sovjetiske byråkratiets politiske underordning av Den kommunistiske internasjonale til deres nasjonale interesser.

Trotskij og Venstreopposisjonen førte en årelang kamp mot denne degenereringen. I 1928 skrev Trotskij, som ett år tidligere ble utvist fra Den kommunistiske internasjonale, en skoldende kritikk av Internasjonalens programutkast. Han viste at teorien om «sosialisme i ett land» hadde forødende konsekvenser for Sovjetunionens økonomiske politikk. Proletariatets makterobring «har på ingen måte ekskludert sovjetrepublikken fra den internasjonale arbeidsdelingens system», skrev Trotskij. Han understreket også at «sosialisme i ett land» var årsaken til katastrofale nederlag for den internasjonale arbeiderklassen, som kulminerte med ødeleggelsen av Det kinesiske kommunistpartiet i 1927.

Trotskij og alle andre som forsvarte perspektivet for sosialistisk verdensrevolusjon, ble først ekskludert fra de kommunistiske partiene, deretter fengslet, sendt i eksil, og til slutt myrdet i titusentall under Den store terroren i årene 1937 og 1938. Trotskij ble drept av en agent for det stalinistiske hemmelige politi i august 1940.

Den fjerde internasjonale

Frem til 1933 forsøkte Trotskij og Den internasjonale venstreopposisjonen å korrigere Den kommunistiske internasjonales politikk. Men etter at Det tyske kommunistpartiet (KPD), under påvirkning fra Stalin, nektet å danne en forent front med sosialdemokratene mot nazistene og dermed banet vei for Hitlers makterobring uten en kamp, og etter at ingen seksjoner av Den kommunistiske internasjonale protesterte mot dette, kalte Trotskij for byggingen av Den fjerde internasjonale.

Den fjerde internasjonale baserte seg på Den tredje internasjonales fire første kongresser. I en periode hvor verden sank ned i barbari, fascisme og krig, opprettholdt Den fjerde internasjonale marxismens kontinuitet og forberedte en ny epoke av revolusjonære kamper. Men den fortsatte ikke utelukkende sin forgjengers arbeid. For det første hadde de sosiale motsetningene blitt skjerpet siden stiftelsen av Den tredje internasjonale. Verden sto på randen av Andre verdenskrig. Trotskij snakket om «kapitalismens dødskramper». Samtidig vanskeliggjorde stalinismens fremvekst en løsning av krisen med proletarisk lederskap.

Etter den tyske katastrofen fremsto Den kommunistiske internasjonale som en åpent kontrarevolusjonær kraft. I «Folkefrontens» navn dannet den allianser med borgerlige partier og undertrykte enhver av arbeiderklassens revolusjonære bestrebelser på å utfordre borgerlig styre. I Frankrike undertrykte Folkefronten generalstreiken i 1936, og banet dermed vei for marskalk Petain, som etablerte et pro-nazi autoritært regime fire år senere. I Spania myrdet det sovjetiske hemmelige politiet revolusjonære kjempere bak frontlinjen i borgerkrigen, og muliggjorde fascisten Francos seier. I Sovjetunionen utryddet det stalinistiske regimet nesten hele lederskapet for Oktoberrevolusjonen innen rammeverket av Moskvaprosessene. Stalin oppløste til slutt Den kommunistiske internasjonale i 1943, fordi den hadde blitt et hinder for hans allianse med amerikansk og britisk imperialisme.

Leo Trotskij i Mexico

Siden 1939 har Den fjerde internasjonale også måttet bekjempe opportunistiske tendenser innen sine egne rekker, som under trykket av krig og fascisme tilpasset seg de «demokratisk imperialistiske» eller stalinistiske leirene. Dette trykket ble intensivert etter Andre verdenskrig, da stalinismens kontrarevolusjonære rolle og den amerikanske imperialismens enorme økonomiske makt sikret kapitalismen pusterom.

Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI) ble grunnlagt i 1953, for å forhindre Den fjerde internasjonales oppløsing inn i det stalinistiske byråkratiet og ulike borgerlig-nasjonalistiske frigjøringsbevegelser, av en revisjonistisk tendens ledet av Michel Pablo og Ernest Mandel. Hele tiden siden har ICFI standhaftig opprettholdt perspektivet for sosialistisk verdensrevolusjon, under ekstremt vanskelige betingelser, og mot ulike opportunistiske tendenser som i etterkrigsperioden falskt forsøkte å portrettere seg som trotskister.

Denne kampen nådde sitt høydepunkt i 1985. I konflikten med renegatene fra det britiske Workers’ Revolutionary Party [Arbeidernes revolusjonære parti] bekreftet ICFI sin kontinuitet med hele Den fjerde internasjonales historie, og kampen mot stalinisme, borgerlig nasjonalisme og småborgerlig opportunisme.

I et perspektivdokument fra 1988, som oppsummerte betydningen av organisasjonens historie, påpekte Den internasjonale komitéen (ICFI) globaliseringen av produksjon, fremveksten av transnasjonale foretak, og hvilke konsekvenser dette ville få for den sosialistiske revolusjonen. ICFI forutså at neste fase av klassekampen ville bli preget av en uforlignelig internasjonalisering, som ville gjøre klassekampen ikke bare internasjonal av innhold, men også i formen. Basert på denne vurderingen omdannet ICFI sine seksjoner til Socialist Equality Parties [Sosialistisk Likhetspartier], og utviklet World Socialist Web Site, et internasjonalt organ som blir publisert på 20 språk, leses over hele verden, og som på daglig basis gir arbeidere politisk orientering.

Mens de tallrike pseudo-venstre-tendensene alle har integrert seg inn i byråkratiene og statsapparatet, støttet borgerlige regjeringer og støttet imperialistkriger, er ICFI i dag den eneste tendensen som står for et sosialistisk og internasjonalistisk program basert på tradisjonene fra de fire første kongressene av Den tredje internasjonale, og fra Den fjerde internasjonale.

Ett hundre år etter grunnleggelsen av Den tredje internasjonale er ingen av motsetningene som gjorde det 20. århundre til det mest voldelige i menneskehetens historie løst. Skrikende sosial ulikhet, skarpe globale økonomiske kriser, imperialistmaktenes underordning av hele land, sammenbruddet av parlamentarisk demokrati, fremveksten av fascistbevegelser, de bitre konfliktene mellom stormaktene, og den umiddelbare faren for verdenskrig truer igjen menneskeheten.

Etter tiår der klasskampen ble undertrykt av de byråkratiske organisasjonene, trer arbeiderklassen nok en gang inn i kampen, og reiser sine egne uavhengige krav. Utbruddet av sosiale massekamper i Frankrike, Algerie, USA og mange andre land, markerer begynnelsen av en ny revolusjonær periode.

Arbeiderklassen konfronterer de samme oppgavene som Den tredje internasjonale forsøkte å løse for ett århundre siden: kapitalismens omveltning, overvinningen av nasjonalstaten, og omorganiseringen av verdensøkonomiens enorme ressurser for samfunnets interesser som en helhet, heller enn profittpådrivet til et minimalt, velstående mindretall. De objektive forutsetningene for løsningen for disse oppgavene eksisterer. Arbeiderklassens rekker er mange ganger større, verdensøkonomien er langt mer integrert og de tekniske ressursene er langt mer utviklede enn de var for ett århundre siden.

Alt avhenger nå av byggingen av et revolusjonært lederskap som er i stand til å mestre disse oppgavene. På grunn av sin historie, sine tradisjoner og sitt program, kan dette bare være Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI) og dens seksjoner, Socialist Equality Parties [Sosialistiske Likhetspartier].