Macron skal utplassere den franske hæren mot «gul vest»-protester

Av Anthony Torres
22 March 2019

Etter onsdagens møte i ministerrådet annonserte den franske regjeringstalsmannen Benjamin Griveaux at president Emmanuel Macron ville aktivere enheter fra hæren under helgens «gul vest»-protester. Dette er første gang siden Algeriekrigen fra 1954 til 1962 at hæren mobiliseres i politioperasjoner på fransk jord mot befolkningen.

Griveaux kunngjorde at operasjonen ville ha til oppgave å «sikre faste og statiske punkter i samsvar med deres oppdrag, det vil si i hovedsak beskyttelse av offisielle bygninger». Han berettiget presidentens bruk av de væpnede styrkene ved å hevde at dette var nødvendig for å tillate politistyrkene å «konsentrere seg om protestbevegelser og opprettholdelsen og gjenopprettelsen av den offentlige orden».

Forsvarsminister Florence Parly skulle møte representanter for politistyrkene sent på ettermiddagen onsdag, for å diskutere operasjonelle detaljer for utplasseringen kommende lørdag.

Mobiliseringen av enheter av hæren kommer på toppen av en rekke repressive tiltak regjeringen annonserte på tirsdag. Disse omfatter blant annet at staten kan forby protester dersom «radikalere» deltar i dem, en heving av bøtene for å delta i forbudte protester fra € 38 til 135 [NOK 324 til 1152], opprettelsen av politiets «antihooligan brigader», bruk av droner, skyting med kjemiske stoffer som tillater politiet å spore demonstranter, og politiets bruk av kontrollpunkter for å stoppe og identifisere demonstranter.

Bruken av den franske hæren for å true protester mot sosial ulikhet markerer et historisk vendepunkt av internasjonal betydning. En bølge av streiker og protester sprer seg over hele verden drevet frem av økt politisk harme over flere tiår med innstramminger og militarisme. Disse spenner fra de «gule vestenes» protester til streiker mot tiår-lang lønnsfrys over hele Europa, til masseprotestene mot det algeriske militærdiktaturet, til amerikanske læreres og meksikanske maquiladora-arbeideres streiker og til massestreiker på Sri Lanka og i India.

Macrons beslutning om å utplassere hæren mot de «gule vestene» er del av styringsklassens stadig mer desperate tiltak internasjonalt, for å intimidere den voksende politiske opposisjonen blant arbeidere og, når ikke det er tilstrekkelig, å skape betingelser for å prøve å undertrykke den med våpenmakt.

Regjeringen utplasserer hæren samtidig med mediehysteriet som etterfulgte plyndringen langs Paris-avenyen Champs-Élysées under siste lørdagens «gul vest»-protester. Det er imidlertid ingen håndfaste bevis for at «gule vest»-protesterende utførte denne plyndringen. Topp embetsrepresentanter, deriblant borgermester Anne Hidalgo i Paris, har sagt at disse handlingene ble begått av ytrehøyregrupper som utnyttet et sammenbrudd i politistyrkenes kommandokjede, samtidig som politi også ble filmet der de tok del i plyndring av butikker på Champs Élysées.

Til tross for alt uavklart relatert til sist lørdags hendelser, responderer regjeringen med raskt å steppe opp truslene mot de protesterende. Innenriksminister Christophe Castaner erklærte glatt at på lørdag var politiet konfrontert med «10 000 hooligans», og impliserte dermed at de fleste fredelige «gul vest»-protesterende var voldelige kriminelle som politiet kunne behandle som sådanne. Macron for sin del, da han uttalte seg om volden på lørdag, sa provokativt at «gul vest»-bevegelsens støttespillere «har gjort seg til medskyldige i ugjerningene».

Plyndringen på lørdagen er bare et påskudd for gjennomføringen av planer som lenge har vært forberedt. Et mulig anvendelse av hæren innen Frankrike har vært diskutert i offentligheten i flere år, og helt siden den gangen regjerende Sosialistpartiet (PS) under president François Hollande begynte å kreve at hæren måtte utplasseres til arbeiderklassedistriktene i Marseille og andre byer.

Bruken av tropper for å slå ned på den innenlandske politiske opposisjonen understreker riktigheten av WSWS’ langtidige opposisjon mot de falske påstandene om at «krigen mot terror», som ble lansert av Washington og deres europeiske allierte, har som mål å beskytte befolkningen. PS begynte Operasjon Sentinel under unntakstilstanden partiet erklærte etter terrorangrep i Paris den 13. november 2015, begått av islamistiske nettverk som NATO-makter brukte i den syriske krigen. Nå anvender Macron, en tidligere minister i PS-regjeringen, disse angivelige «antiterror»-troppene for å styrke de mobile politienhetene han setter inn mot de «gule vestene».

Finansaristokratiet har til hensikt å føre hensynsløs klassekrig, der de føler seg dypt isolert og foraktet av arbeidere internasjonalt, og skrekkslagent av de voksende protestene både i Frankrike og i Algerie. En artikkel i februarutgaven av månedsavisa Le Monde diplomatique, med tittelen «Klassekamper i Frankrike», pekte på panikken som griper store deler av styringsklassen, samtidig med den voksende politiske opposisjonen som for tiden stort sett er fredelig, men også meget dypt forankret i den franske og internasjonale arbeiderklassen.

Le Monde diplomatique skrev: «Frykten, ikke for å tape et valg, eller ikke å få ‘reformert’, eller for å ta tap i aksjemarkedet. Men for opprør, en reisning av nødstilte. En sånn fornemmelse har ikke de franske elitene opplevd på et halvt århundre. ... Direktøren for et meningsmålingsinstitutt nevnte for sin del ‘store administrerende direktører som såvisst var veldig bekymret’, og en atmosfære som ‘ligner det jeg har lest om fra 1936 eller fra 1968’ (de to franske generalstreikene). Det kommer til et punkt hvor de sier seg selv, vi må kunne bruke mye penger for å unngå å tape det som er essensielt.»

Og derfor pøser finansaristokratiet ut ressurser til undertrykking og bryter med de lengestående garantiene for at hæren ikke skulle bli satt inn for å skyte på befolkningen. Etter at tidligere PS-presidentkandidat Ségolène Royal kalte for å sende hæren til Marseille i 2013, vurderte historieprofessor Jean-Marc Berlière den franske hærens historikk for anvedelse i politioperasjoner, i et intervju i Le Monde.

Berlière forklarte at på 1800-tallet fremprovoserte hærens gjentatte drap av arbeidere, også kvinner og barn, under streiker og 1.-mai-samlinger, et enormt klasseraseri: «Massakrer som disse, som fant sted periodisk – i Fourmies, Narbonne, og så videre – skadet seriøst hærens image, som allerede var svært svekket av mistanken om sosialt og politisk samspill, på grunn av dens engasjement på arbeidsgivernes side under streiker.»

Etter Oktoberrevolusjonen i 1917 i Russland under Første verdenskrig, som så massemyterier i den franske hæren, bestemte regjeringen at den ikke lenger kunne stole på hæren for politioperasjoner innenlands. «Etter krigsseieren og ofrene fra 1914 til 1918 var det ikke lenger mulig å anvende den seirende hæren for interne operasjoner,» sa Berlière. På spørsmål om den franske hæren var aktiv i politioperasjoner etter Første verdenskrig, innenfor grensene av dagens Frankrike, la han til: «I utgangspunktet nei. Den politiske risikoen var for stor: Hva ville de utskrevnes holdning være?»

Etter hærens beryktede anvendelse av massetortur og -drap i et mislykket forsøk på å holde Algerie under fransk styre under uavhengighetskrigen fra 1954 til 1962, vender Macron seg igjen til hæren. Hans hylling av den nazi-kollaborerende diktatoren Philippe Pétain i fjor, såvel som av Georges Clemenceau – som i posisjon av innenriksminister før Første verdenskrig hadde tilsyn med hæroperasjoner som førte til drap på 18 arbeidere – gjenspeiler kontinuerlige offisielle forsøk på å legitimere undertrykking.

Dette understreker den reaksjonære karakteren av de kontinuerlige proklamasjonene fra det politiske etablissementet om at venstreorientert, sosialistisk og arbeiderklassepolitikk er irrelevant og død. De skaper forutsetninger der en utplassering av hæren mot arbeidende mennesker, uten et fnugg av legitimitet, går for seg uten noen meningsfull motstand innen det offisielle franske samfunnsliv. Den sentrale oppgaven, hvor «gul vest»-protestene markerer et første skritt, er å mobilisere uavhengig den voksende politiske opposisjonen i arbeiderklassen mot dette pådrivet i retning av et militær-politi-diktatur.