På onsdag meddelte den franske regjeringstalsmannen Benjamin Griveaux at president Emmanuel Macron ville mobilisere enheter fra hæren under denne helgens «gul vest»-protester mot innstramming og ulikhet.
Mobiliseringen av den franske hæren mot demonstranter, for første gang siden det franske militæret utførte massetortur og -drap for mer enn 60 år siden, under Algeries krig for uavhengighet fra Frankrike fra 1954 til 1962, markerer et historisk vannskille og en advarsel til arbeidere internasjonalt. I møte med stadig mer militant opposisjon flytter finansaristokratiet seg raskt mot militær-politi-styre.
Det offisielle påskuddet gitt av president Emmanuel Macrons regjering for denne utplasseringen lukter av en politiprovokasjon. Regjeringen hevder at etter plynderingen av butikker på avenyen Champs-Élysées under forrige lørdagens «gul vest»-marsj i Paris, har bare soldater fra terrorbekjempingsstyrken Operasjon Sentinel det tilstrekkelige antall til å bevokte bygninger for derved å kunne frigjøre opprørspolitiet til å slå ned på voldelige «gul vest»-protesterende.
Det som skjedde sist lørdag i Paris er fortsatt helt uklart. Ulike embetsrepresentanter har hevdet at hundrevis av herdede plyndrere angivelig angrep Champs-Élysées – men de har identifisert dem forskjellig, som ultra-venstre, «svart blokk», eller til og med nyfascister. Ingen organisasjoner har blitt identifisert som ansvarlige, og plyndrerne var heller ikke blant de 250 protesterende som sist lørdag ble arrestert. L'Express rapporterte at av disse arresterte var bare tre tidligere-kjente av sikkerhetstjenestene, og de fleste «hadde allerede deltatt i tidligere protester, uten å ha begått noen voldshandlinger».
Én av de få personene som faktisk har blitt identifisert for plyndringen av en butikk, der han stjal merchandise fra fotballklubben Paris Saint Germains utsalg, var en opprørspolitimann videofilmet av en journalist, som deretter ble angrepet av politiet.
Basert på disse tvers igjennom tvilsomme begivenhetene kaller Macron-regjeringen nå inn hæren og melder blodfrysende trusler mot dagens «gul vest»-protester. Macron har fordømt alle de som melder seg med på eller støtter «gul vest»-protestene, hvilket inkluderer 70 prosent av franskmennene, for «medskyldige» i forrige lørdagens voldsutøvelse. Innenriksdepartementets kilder fortalte Le Parisien at alle måtte «venne seg til ideen om at sikkerhetsstyrkene skader folk, eller det som verre er,» selv om det «skulle ende med at noen blir lammet».
Slike uttalelser minner om Macrons uttalte beundring for fascistdiktatoren Philippe Pétain og politikeren Georges Clemenceau. Sistnevnte, en av de siste innenriksministre til å utplassere hæren i Frankrike før dét opphørte med Oktoberrevolusjonen i Russland i 1917, hadde tilsynsmyndighet med hærens drap på 18 personer – i en tid da hæren jevnlig skjøt og drepte arbeidere i streik, og på 1.-mai-samlinger.
Regjeringen, som er forvirret og rådvill over opposisjonen mot «de rikes president» i Frankrike, og over den siste månedens utbrudd av masseprotester med krav om det algeriske militærregimets fall, forsøker å terrorisere befolkningen, og om nødvendig, å returnere til forhold der den kan prøve å drukne protester i blod. Dette er ikke et spesielt fransk fenomen, men derimot det konsentrerte uttrykket for finansaristokratiets voksende internasjonale henfallenhet til militæret og promoteringen av autoritært styre mot økende folkelig opposisjon.
Samtidig som Macron utplasserer hæren i Frankrike har Trump-administrasjonen erklært en nødssituasjon i USA, der den sender tropper mot innvandrere på grensa mellom USA og Mexico. Lignende prosesser pågår i Europa. Mens ekstremistiske høyreorienterte professorer i Tyskland hvitvasker Hitlers forbrytelser, og medlemmer av det fascistiske partiet Vox oppfordrer til å forby marxisme i Spania, forbereder britiske embetsrepresentanter seg på å utplassere hæren i Storbritannia under Brexit.
Finansaristokratiets pådriv i retning av ytrehøyre-styreformer har akselerert, som respons på et voksende internasjonalt oppsving av klassekampen. For fire måneder siden lanserte hundretusenvis av mennesker «gul vest»-protestene, på sosialmedier og utenfor de franske statsfinansierte fagforeningsbyråkratienes kontroll, mot regressive drivstoffskatter, skattekutt for de rike, lave lønninger, militærutlegg og innstramminger. Over samme periode brøt det ut massestreiker organisert uavhengig av fagforeningene, som strakk seg fra amerikanske lærere til portugisiske sykepleiere, fra meksikanske bilarbeidere til srilankiske plantasjearbeidere.
Etter tiår der klassekampen ble undertrykt, og etter den stalinistiske oppløsningen av Sovjetunionen i 1991, gjenoppstår den rundt om i verden samtidig med økende politisk motstand mot kapitalismen. Le Monde diplomatique skrev at finansaristokratiet nå frykter «ikke for å tape et valg, eller ikke å få ‘reformert’, eller for å ta tap i aksjemarkedet. Men for opprør, en reisning av nødstilte.» Men dette finansaristokratiet har ikke til hensikt å dele med noen, de billioner av euro i skattekutt og offentlig finansierte utkasjoneringer de har mottatt siden 2008-krasjet, midler som er betalt med arbeidernes blod og svette.
Med Macrons mobilisering av hæren mot «gul vest»-bevegelsen, avsluttes en innledende fase av denne gjenoppblussingen av klassekampen. I flere måneder håpet deltakerne i demonstrasjonene at en eller annen taktikk, som en Sveits-type borgerinitierte folkeavstemminger (RIC), ville gi dem anledning til å tvinge Macron til å inngå en avtale med dem, gjennom de eksisterende institusjonene på grunnlag av en nasjonal, demokratisk reform. Macrons beslutning om å sette inn hæren er en advarsel til arbeidere internasjonalt: alternativene de står overfor, er ikke reform eller revolusjon, men revolusjon eller kontrarevolusjon.
De kritiske spørsmålene som reises av trusselene om militær-politi-diktatur er en dreining til den internasjonale arbeiderklassen, og innen den, etableringen av handlingskomitéer uavhengige av fagforeningene og allierte pro-kapitalist-partier, organisert på grunnlag av et sosialistisk program.
Truselen reist for arbeidere av professionelle hærer og horder av opprørspoliti, er ekte og veldig alvorlig. Dog har gjennom hele historien reaksjonære regimer håpet at deres henfallenhet til naken undertrykking og intimidering skulle overvinne komplekse sosiale problemer de ikke hadde noen løsning på; men igjen og igjen har det vist seg å være en fatal feilberegning.
Til tross for det store våpenarsenalet tilgjengelig for hæren og opprørspolitiet i Frankrike og andre steder, står de fortsatt overfor regjeringens og finansaristokratiets dype isolasjon og upopularitet. Kampen for uavhengige komitéer for mobiliseringen og koordineringen av opposisjonen blant arbeidere og ungdom, mot truslene om eller statens faktiske represjonshandlinger, vil spille en kritisk rolle i kampen mot Macrons tiltak i retning av en politi-stat.
Macrons trekk med å sette inn hæren mot antiinnstrammingsdemonstranter gjør visse grunnleggende realiteter klare. Arbeidere i Frankrike og over hele verden er engasjert i en politisk kamp mot styringseliten, og mot staten, som med sine «enheter av bevæpnede menn» gjør deres bud og forsvarer det kapitalistiske systemets fortrinnsrett.
Kampen mot Macrons innstrammingstiltak fordrer at arbeidere tar opp kampen for et sosialistisk program, og bygger Parti de l'égalité socialiste (PES), den franske seksjonen av Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI).