På fredag fortalte guvernøren for militærområdet Paris til France Info at soldater fra Opération Sentinelle bemyndiget med antiterrorbekjempelse, hadde blitt autorisert til å skyte på «de gule vestene». Spurt om om soldatene var i stand til å utføre oppgaver for rettshåndhevelse svarte general Bruno Le Ray: «Våre ordre er tilstrekkelig klare til at vi ikke i det hele tatt trenger å bekymre oss. Soldatenes engasjeringsreglement vil bli fastlagt veldig rigorøst.»

«De vil ha forskjellige handlingsvirkemidler konfrontert med alle typer trusler,» fortsatte han. «Det kan gå så langt som til å åpne ild.»

Le Ray la til at soldatene vil ha samme engasjeringsreglement for å skyte på protesterende som de har for å skyte ned terrorismemistenkt i Frankrike: «De vil gi advarsler. Dette har skjedd tidligere, som ved (angrepene ved) Louvre eller Orly. De er helt i stand til å vurdere truslenes karakter og til å reagere proporsjonalt.»

Disse truslene mot en protestbevegelse mot sosial ulikhet som i vesentlig grad er fredelig, må tas som en advarsel av arbeidere og ungdommer, ikke bare i Frankrike, men internasjonalt. Samtidig som masseprotester og streiker bryter ut utenfor fagforeningsbyråkratienes kontroll og sprer seg over hele verden, forbereder finansaristokratiets militær- og sikkerhetsorganer seg på å gjennomføre en hensynsløs undertrykking. Til og med i et land som Frankrike, med lange borgerlig-demokratiske tradisjoner, forflytter de seg raskt i retning militær-politi-diktatur.

Siden innføringen av en unntakstilstand i 2015, som suspenderte grunnleggende demokratiske rettigheter etter angrepene i Paris, har hærens ‘Opération Sentinelle’ utplassert soldattropper som marsjerer i Frankrikes gater, kledd i skuddsikre vester og utrustet med angrepsgeværer. Den nåværende krisen bekrefter WSWS’ langtidige advarsler. I alle land har styringsklassen anvendt «krigen mot terror» som et påskudd for å styrke statsrepresjonen, som fremfor alt er rettet mot opposisjon fra arbeiderklassen.

Midt under forleden dags EU-toppmøte i Brüssel, uttalte den franske presidenten Emmanuel Macron seg for å nedtone betydningen av å sende hæren mot «de gule vestene». Hæren er «på ingen måte ansvarlig for å opprettholde ro og offentlig orden» hevdet han, og spottet kritikk av hans anvendelse av hæren som en «falsk debatt» drevet frem av «de som spiller på å skremme seg selv, og andre».

Den franske forsvarsministeren Florence Parly etterfulgte Le Ray på France Info, og hun trivialiserte også beslutningen om å utplassere tropper for å kontrollere protestene. Uten ekplisitt å motsi Le Rays rapport om ordrene gitt ‘Opération Sentinelle’-styrkene, sa hun: «Den franske hærens soldater skyter aldri på protesterende. ... Alle de som leker seg med fantasier, som snakker om å åpne ild, sår bare forvirring.»

Det er umulig på forhånd å vite om, eller hvor mange liv som kan gå tapt under hærens operasjoner mot «de gule vestene» på lørdag. Men Macrons og Parlys sløve og historisk unøyaktige uttalelser blir motsagt av noen soldater, som bryter den militære disiplinen for å fortelle media om deres raseri og bekymringer over de ordrene de mottar.

«Det er ikke vårt anliggende å blande oss inn i denne ‘gul vest’-businessen,» meldte en soldat anonymt til France Info. «Vi har ikke nødvendig utstyr, vi har bare køller og små peppersprayflasker, sånne som jenter har i veskene sine. Etter dét er det neste vi har våre angrepsgeværer. ... Så, hvis vi går opp mot for mange demonstranter, da vil vi dessverre trolig se dødsfall.»

En annen soldat understreket sitt raseri da han mottok ordrer fra Macron om å målrette den franske befolkningen: «Det er absurd, det er vilkårlig. Vi er ikke forberedt for dette. Teknisk sett bekjemper vi militære fiender. Og fienden kan ikke være hele befolkningen, det er ikke mulig. Dét er den situasjonen de prøver å sette soldater i, i dag.»

General Vincent Desportes, tidligere leder av Krigsakademiet, klargjorde sin skepsis om påstander innenfra Macron-regjeringen om at opprørspolitiet alltid vil klare å plassere seg mellom protesterende og soldatene, for å sikre at de sistnevnte ikke skyter på de førstnevnte.

Han sa: «Hittil har sikkerhetsstyrkene ikke vist seg helt i stand til å kontrollere store folkemengder av protesterende. Hvis voldige protesterende kommer i kontakt med soldatene, da er det en alvorlig risiko for at blod kan flyte. ... Den siste gangen soldater ble brukt for rettshåndhevelse, var i Algerie for mer enn 50 år siden. Som dere vel vet, fløt det den gangen blod, det fløt mye blod.»

Resultatet av hærens siste intervensjon mot arbeidere på det som er nåværende fransk jord, i de opprørske streikene i 1947 og 1948 mot den borgerlige republikken etablert av gaullister og stalinister etter Andre verdenskrig og den europeiske fascismens fall, var en massakre. Da 350 000 gruvearbeidere gikk til streik okkuperte hæren gruvene med en autorisasjon til å skyte på de streikende. De resulterende sammenstøtene førte til seks døde, tusenvis av sårede og oppsigelse for 3 000 gruvearbeidere, en beslutning som i 2011 ble juridisk anerkjent som diskriminerende.

I Algerie etterlot bruken av hæren for tortur og drap av algeriere som reiste seg mot fransk kolonistyre, knapt mer enn et tiår etter at de samme metodene ble brukt i Frankrike selv av nazistene og det nazi-kollaborerende Vichy-regimet, mer enn 300 000 døde i krigen som varte fra 1954 til 1962.

Disse historiske hendelsene er en advarsel om implikasjonene av å mobilisere hæren mot arbeiderklassen. De berettiger strategien foreslått av Parti de l'égalité socialiste (PES) [Sosialistisk Likhetsparti] for den «gule vest»-bevegelsen. Samtidig med arbeideres utbredte fiendtlighet internasjonalt mot fagforeningsbyråkratiene og etablissementets politiske partier, oppfordret PES til å bygge uavhengige aksjonskomitéer, og understreket nødvendigheten av å overføre statsmakten i Frankrike og i hele Europa til slike arbeiderklasseorganisasjoner.

Dette krever også å bygge PES som det politiske alternativet til de småborgerlige politiske partiene, avvist av et stort flertall av «de gule vestene». Disse partiene forsøker å knytte arbeiderne til Macron ved å foreslå å forhandle med ham og fagforeningene om en demokratisering av samfunnet.

Mange av disse partiene – deriblant Det franske kommunistpartiet (PCF), Det nye antikapitalistpartiet (NPA), De grønne (Les Verts), Jean-Luc Mélenchons parti Ukuelige Frankrike (La France insoumise) og Det uavhengige demokratiske arbeiderpartiet (Parti ouvrier indépendant démocratique) – kom sammen på fredag for å publisere en patetisk «forent» appell til Macron.

Der de kritiserte «regjeringens autoritære overdrivelser», bønnfalt de Macron om å slutte å ignorere dem og forhandle mer med dem, for å forsøke å roe ned situasjonen: «Tilsidesettelsen av de sosiale, økologiske og fagforeningsbevegelsene, forakten for de som taler sannhet til makten, er en måte å forhindre all dialog på, for alle positive utveier for kriser i vår tid. ... Den beroligelsen av spenninger som også vi ønsker, krever at statsmakten reagerer konkret på aspirasjonene om sosial rettferdighet som blir bredt uttrykt i vårt land.»

Men det er ingenting å forhandle med Macron om. Ved å sende hæren inn mot «de gule vestene», sender han et klart signal om at finansaristokratiet og statsmyndighetene ikke har til hensikt å realisere arbeiderklassens sosiale aspirasjoner. De vil knuse disse aspirasjonene, og om nødvendig drukne dem i blod.

Den nåværende krisen eksponerer den fullstendige fallitten for deres strategi om å knytte arbeiderne til kapitalistpolitikere og kapitaliststaten. Under 2017-valget innordnet alle disse partiene seg til den offisielle propagandaen som presenterte Macron som et mindre onde enn den nyfascistiske kandidaten Marine Le Pen. Nå som Macron har erklært sin beundring for fascistdiktatoren Philippe Pétain og sendt hæren mot «de gule vestene», er denne propagandaen eksponert som et fullstendig bedrageri.

Konfrontert med Macrons historiske trussel mot arbeiderne er tiden kommet for å bygge uavhengige organisasjoner av arbeiderklassen, og seksjoner av Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI) som disse grunnplankomitéenes revolusjonære forankringspunkter og avantgarde.