På onsdag erklærte den føderale voldgiftsdomstolen den pågående streiken av 700 Coca-Cola-arbeidere i Matamoros for «ulovlig», og åpnet døra for søksmål og massearrestasjoner dersom arbeiderne opprettholder sin streikevakt ved byens tappeanlegg. Den føderale regjeringen, ledet av den «venstreorienterte» Andrés Manuel López Obrador (AMLO), hevder at Fagforeningen av arbeidere og Maquiladora-industriansatte (SJOIIM) aldri presenterte de nødvendige dokumentene for å iverksette streikeaksjoner ved Coca-Cola.
Føderale myndigheters intervensjon signaliserer en markert eskalering i angrepet mot arbeiderklassen. Denne handlingen viser åpent at de lokale, statlige, føderale og rettssystemene opererer i fellesskap på vegne av foretakene og mot arbeiderne. Mer enn 4 700 arbeidere har nå blitt sparket, med fagforeningenes og regjeringens velsignelse, som gjengjeldelse for streikebølgen i Matamoros.
«Dette var en teknisk arbeidsstans, det var aldri en streik, det har vi meldt alle parter og fagforeningslederen. Denne arbeidsstansen eksisterte ikke. Det ble aldri iverksatt noen streik,» sa María Eugenia Navarrete, sjef for Det føderale rådet for overensstemmelse og megling (JFCA).
Etter at de fikk vite at fagforeningen hadde forrådt streiken forsøkte ei gruppe Coca-Cola-arbeidere å komme seg inn på SJOIIMs hovedkontor på onsdag kveld for å snakke med fagforeningslederen Juan Villafuerte. Det oppsto en fysisk konfrontasjon der fagforeningsbøller voldelig nektet arbeiderne tilgang til bygningen.
På torsdag innvilget lokale domstoler en midlertidig juridisk beskyttelse mot den føderale avgjørelser. Selv om fagforeningen hevder å ha meldt inn nødvendig papirarbeid er det helt troverdig at SJOIIM forsinket denne registreringen for å sabotere streiken, og sikre sitt eget skinn i sjefenes øyne.
I en enorm demonstrasjon av militans og mot holdt grunnplanarbeidere uavhengige massemøter på onsdag og torsdag og stemte for å fortsette sin streik, til tross for deres usikre juridiske situasjon og de økonomiske vanskelighetene etter uker uten lønn.
Coca-Cola-arbeidernes beslutning om å iverksette spontanaksjoner den 30. januar var en betydelig utvikling i streikebølgen, som siden har ført til at over 80 fabrikker vant en 20 prosent lønnsøkning og en bonus på 32 000 peso [NOK 14 500], eller «20/32» som kravet er populært kalt. Coca-Cola-anlegget er ett av de få gjenværende anleggene som har nektet å gi etter for arbeidernes krav.
Streikernes resolutte holdning har vunnet arbeideres beundring internasjonalt. Innbyggerne i Matamoros har deltatt i innsamlingsarrangement, blant annet ved bilvaskeanlegg og grillparties, for å hjelpe Coca-Cola-arbeiderne å betale deres regninger og støtte deres familier. Fagforeningen, som har plukket 4 prosent av alle arbeideres lønn over tiår, har meldt seg med selskapets repressive tiltak ved å nekte å frigjøre medlemsavgiftsfond for arbeiderne mens de fortsatt er i streik.
Matamoros-arbeiderne er satt opp mot et av de rikeste og mektigste foretakene i verden. Påstanden om at Coca-Cola, med en nettoverdsetting på $ 194 milliarder [NOK 1,655 billioner], ikke kan gi arbeidere en lønnsøkning på rundt $ 2 hver [NOK 17], kan ikke forklares med «grådigheten» til ett enkeltforetak eller én enkelt leder. Denne foretakskontraoffensiven er fremfor alt en politisk respons på gjenkomsten av klassekampen internasjonalt, med siktemål å bruke statens fulle kraft mot arbeidere som tør å reise spørsmål om deres utbyttende arbeidsbetingelser og fattigdomslønninger.
Coca-Cola har truet med å anmelde arbeiderne for kidnapping dersom de fortsetter å forhindre lastebiler fra å forlate tappeanlegget. Selskapsrepresentanter har også erklært at de 700 streikende ikke vil få tilbakebetalt for de tapte arbeidsdagene, og burde allerede vurdere seg som avskjediget fra anlegget.
Tre andre selskap i Matamoros – bilrattprodusenten Joyson Safety Systems og stålprodusentene Siderúrgica del Golfo og Flux Metals – har annonsert at de vil forlate byen som resultat av streiken. Fabrikknedleggelser vil stryke ut ytterligere 1 500 jobber i området.
Mange avskjedigede arbeidere rapporterer å være svartelistet fra andre Matamoros-maquiladoras, og potensielt fra fabrikker over hele USA-Mexico grenseregionen. Gitt at mer enn 4 700 arbeidere har blitt sagt opp vil følgeskadene av disse gjengjeldelsene treffe titusenvis, med hele familier som bli skadelidenede av forlengede inntekststap.
Eksemplet som Matamoros-arbeiderne har satt ved å gjøre opprør mot fagforeningene og lansere sine spontanaksjoner, er bare ett uttrykk for en verdensomspennende radikalisering etter flere tiår med ulikhet, innstramming og angrep på sosiale tjenester. Ca. 80 000 lærere i staten Tamaulipas krever lønnsøkninger på minst 7 prosent i år, og melder seg med lærere som har lansert kamper for å forsvare offentlig utdanning på alle kontinenter. Forrige uke reiste lærere til Mexico City for å holde en sitt-ned-aksjon foran Kongressens nedre kammer for å kreve opphevingen av lovgivning som utvidet standardisert testing og skoleprivatisering.
I forrige uke ble en nasjonalstreik av 90 000 Walmart-arbeidere sveket av fagforeningen Den revolusjonære konføderasjonen av arbeidere og landbruksarbeidere (CROC). Langt fra arbeidernes lønnskrav om en økning på 20 prosent, aksepterte fagforeningen 5,5 prosent med bonuser knyttet til selskapets resultater. Fagforeningen brakte ikke kontrakten til en medlemsavstemming, og kalte heller ikke arbeiderne ut i streik en eneste dag. En slik aksjon ville ha lammet den største matvarekjeden i Mexico og raskt brakt selskapet på knærne. Som erfaringen fra Matamoros-streikene så kraftig formidler, må arbeidere organisere seg selvstendig og mot de nasjonalistiske og pro-kapitalistiske fagforeningene i deres kamp for sosial likhet.
Bare World Socialist Web Site har fortalt arbeidere sannheten om AMLO-administrasjonens og fagforeningenes klassekarakter. WSWS har kjempet for å forene amerikanske, kanadiske og meksikanske arbeidere til forsvar for Matamoros-arbeidere [engelsk tekst]. Bare arbeiderklassens internasjonale motoffensiv, forent av uavhengige grunnplankomitéer, er i stand til å stå opp mot de transnasjonale foretakene og kan omorganisere samfunnet for å møte menneskelige behov, ikke privatprofitt.