Perspective

Tjue år siden den amerikanske bombingen av Jugoslavia

Den 24. mars markerte at det var 20 år siden USA og NATO lanserte en ensidig krig mot Jugoslavia, og bombet Serbia og hovedstaden Beograd fortløpende i 78 dager. Fabrikker, skoler og sykehus ble ødelagt, såvel som broer, veier og el-nettet, i et forsøk på å bombe den serbiske befolkningen til underkastelse under amerikansk og vesteuropeisk imperialismes dominans på Balkan.

Luftangrep drepte rundt 2 500 mennesker og skadet ifølge serbiske estimater ytterligere 12 500.

Ett av US-NATO-flyangrepene brukte laserstyrte bomber til å ta ut ei jernbanebro i det sørlige Serbia, og drepte minst 10 personer ombord på et passasjertog. Et annet slaktet 21 personer på et pleiehjem. Og ett bevisst angrep på TV-kringkasteren RTS i Beograd krevde 16 sivile arbeideres liv.

I en av krigens mest provoserende handlinger utførte USA et angrep på den kinesiske ambassaden i Beograd, og drepte tre personer. Washington hevdet at bombingen var en «ulykke», men Beijing og den kinesiske befolkningen så med rette på det som en aggresjonshandling som indikerte en eskalerende amerikansk militæroppbygging mot Kina.

«Operation Noble Anvil» som bombekampanjen ble kalt, ble lansert uten autorisasjon fra De forente nasjoner (FN), etter at Serbias president Slobodan Milosevic nektet å akseptere den såkalte Rambouillet-avtalen, som i virkeligheten var et ultimatum fra USA og NATO med krav om at Beograd tillot NATO-tropper å okkupere provinsen Kosovo, og ble gitt frie tømmer over hele Jugoslavia. Selv veteranimperialisten og krigsforbryteren Henry Kissinger erkjente at den såkalte avtalen «var en provokasjon, en unnskyldning for å starte bombing».

Krigen utgjorde det siste kapitlet i den imperialistiske oppstykkingen av Jugoslavia, et land som hadde eksistert siden 1918. Etter å ha trukket teppet vekk under den jugoslaviske økonomien, oppmuntret de store imperialistmaktene veksten av etnisk nasjonalisme – frontet av eks-jugoslaviske stalinistbyråkrater, forvandlet til kommunalistiske kapitalistpolitikere – og varmet sine hender over ilden der de presset serbere, muslimer og kroater til å slakte hverandre, og anvendte Jugoslavia som prøvefelt for militærintervensjon og en ny generasjon såkalt presisjonsstyrt ammunisjon.

Den essensielle forløperen til krigen var oppløsingen av Sovjetunionen styrt av Moskvas stalinistiske byråkrati. Under Den kalde krigen hadde Washington og deres NATO-allierte støttet Jugoslavias enhet som en motvekt mot Sovjetunionens innflytelse over landene mot sør. Men etter at det stalinistiske byråkratiets pådriv for kapitalistisk restaurering kulminerte i sammenbruddet av Sovjetunionen, lanserte imperialistmaktene et hensynsløst og til slutt katastrofalt stormløp mot Balkan.

Tyskland begynte det hele med sin anerkjennelse av de jugoslaviske republikkene Slovenias og Kroatias uavhengighet, der landet strakk sine nyfunnede muskler som imperialistmakt i Europa etter den tyske gjenforeningen i 1990. Mens Washington først motsatte seg trekket, kastet USA seg senere inn i oppstykkingen ved å anerkjenne Bosnia-Hercegovina som en selvstendig «nasjon» som fortjente sin egen stat. Det satte scenen for en blodig konflikt mellom befolkningen av områdets tre etniske bestanddeler – muslimer, serbere og kroater – og til slutt imperialistisk intervensjon.

Underliggende for krigen mot Kosovo var det imperialistiske imperativet om å få tatt ned Serbia, den sterkeste makten i regionen, for å styrke USA-NATO-hegemoniet.

Krigen ble lansert av den demokratiske administrasjonen til president Bill Clinton under det fullstendig diskrediterte og hyklerske banneret «humanitær intervensjon», og påstanden om at USA og deres allierte intervenerte for å stoppe en massakre utført av serbiske sikkerhetsstyrker mot Kosovos albansketniske befolkning.

Washington og deres europeiske imperialistallierte, støttet av fullstendig føyelige kapitalistmedier, portretterte den serbiske lederen Milosevic som en ny «Hitler» og den serbiske befolkningen i sin helhet som «nazister», og sammenlignet obskønt represjonen i Kosovo med Holocaust.

Påstanden om at 100 000 etniske albanere hadde blitt nedslaktet, som ble luftet i forkant av US-NATO-krigen, ble i ettertid motbevist. Det reelle dødstallet i Kosovo før amerikanske og NATO-bomber begynte å regne ned, ble avklart etter krigen og hadde vært nærmere 2 000, der de fleste av drapene var begått av den væpnede separatistgruppa Kosovos frigjøringsarmé (KLA)

KLA, tidligere klassifisert av Washington som en terroristorganisasjon, ble elevert under opptakten til krigen til den eneste legitime representanten for Kosovos befolkning. Organisasjonens omfattende tilknytninger til organisert kriminalitet over hele Europa og til Al-Qaida, ble feid under teppet da CIA pøste penger og våpen inn til gruppa, som utførte terroristbombeangrep og etniske drap mot den serbiske befolkningen. KLA, som jobbet i nært samarbeid med sine amerikanske sponsorer, forsøkte å skape så mye vold og død og fordervelse som mulig, for å bane vei for vestlig intervensjon.

Tjue år senere har den tidligere KLA-sjefen Hashim Thaçi – proklamert i Washington som «Kosovos George Washington» – ledet en rekke regjeringer, selv om kontrollen med den landlåste ministatens økonomi forblir i hendene på EU-representanter og landets territorium fortsatt er okkupert av 4 000 NATO-soldater, deriblant 600 amerikanske.

Thaçi har blitt avslørt i en rekke kriminaletterforskninger som leder av en kriminell organisasjon involvert i narkotikahandel og prostitusjon, såvel som i den grimme handelen med menneskelige organer «høstet» fra fangede serbere. Washington og EU har flere ganger grepet inn for å forhindre at han blir straffet for krigsforbrytelser og annen kriminell aktivitet.

Den «humanitære» intervensjonen for å stoppe «etnisk rensing» har resultert i massiv etnisk rensing, inkludert utdrivelsen ut av to tredjedeler av de 120 000 av romer- og ashkali-etnisitet som befolker Kosovo, såvel som tusenvis av etniske serbere.

Til tross for at Kosovo er den største mottakeren av utenlandsk bistand per capita på planeten, er den innelåste ministaten det fattigste territoriet i Europa, med en offisiell arbeidsledighet på 30 prosent (55 prosent for ungdom) og et gjennomsnittlig lønnsnivå på $ 410 måneden [NOK 3 500]. Til tross for all sin rikdom og militærmakt har den amerikanske og tyske imperialismen bare klart å skape en mislykket stat og en regjering kontrollert av en mafia.

Ingen av de sårene imperialistisk intervensjon påførte den tidligere staten Jugoslavia er helbredet. Balkan er fortsatt ei krutt-tønne som kan eksplodere igjen når som helst, og med dét, antenne – som regionen allerede gjorde i det 20. århundre – en bredere krig som kan trekke inn større makter.

Blant de politisk mest signifikante karaktertrekkene av Kosovokrigen i 1999 var den skamløse og entusiastiske støtten budt USA-NATO-bombingen av Serbia fra tidligere motstandere av den amerikanske intervensjonen i Vietnam, og til og med fra selvproklamerte sosialister både i Europa og Amerika. Dette fremvoksende pseudo-venstre, med sosial base blant privilegerte sjikt av middelklassen, skulle gå hen til tilby imperialismen avgjørende politisk støtte i lignende blodige «humanitære» regimeendringsoperasjoner som har forødet både Libya og Syria.

World Socialist Web Site og Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale opponerte mot dette reaksjonære perspektivet helt fra begynnelsen, og fordømte angrepet på Jugoslavia som en imperialistisk krig som ble ført for å hevde USAs hegemoni over Balkan, som del av en omfordeling av territoriene i det østlige Europa og Sentral-Asia, etter det politisk vakuumet dannet av oppløsingen av Sovjetunionen.

I juni 1999, etter at den ubarmhjertige bombingen av Serbia tvang Beograd til å trekke tilbake sine sikkerhetsstyrker fra Kosovo og åpne veien for USA-NATO-okkupasjon, advarte World Socialist Web Site i en erklæring fra David North, styreleder for WSWS og Socialist Equality Party (USA), med tittelen «Etter nedslaktingen: Politiske lærdommer av Balkan-krigen», for at «bombingen av Jugoslavia har avslørt de reelle relasjonene som eksisterer mellom imperialismen og små nasjoner.»

Erklæringen fortsatte: «De store anklagene mot imperialismen skrevet i de første årene av det tjuende århundre – de fra Hobson, Lenin, Luxemburg og Hilferding – er å lese idag som moderne samtidige dokumenter. Økonomisk sett lever små nasjoner på de store imperialistmaktenes utlåns- og finansinstitusjoners nåde. På politikkens domene medfører ethvert forsøk på å hevde sine egne uavhengige interesser trusselen om ødeleggende militær gjengjeldelse. Med økende frekvens blir småstater strippet for sin nasjonale suverenitet, tvunget til å akseptere utenlandsk militærokkupasjon, og underkastes regjeringsformer som, når alt er sagt og gjort, i hovedsak er av en kolonialistisk karakter.»

Erklæringen går hen til å varsle om at «kulten om presisjonsstyrt ammunisjon» promotert på grunnlag av USAs offerløse Kosovokrig, ignorerte de mer grunnleggende tendensene i økonomisk utvikling. «Hverken denne fordelen [i våpenteknologi] eller denne våpenindustriens produkter kan garantere verdensdominans,» hevdet dokumentet. «Til tross for raffinementet av sitt våpenarsenal, er det finansielle og industrielle grunnlaget for USAs førende rolle i verdenskapitalismens anliggender langt mindre betydelig nå enn det var for 50 år siden.»

Nesten to tiår senere har denne prognosen vist seg å være rett. I mer enn et kvart århundre har den amerikanske styringseliten forsøkt å opprettholde sin globale dominans gjennom uavbrutt og hensynsløs bruk av militærmakt. Dette har resultert i en rekke nederlag, fra Afghanistan til Irak, til Libya og Syria – så vel som Kosovo – som bare har tjent til å forverre det globale systemets krise, samtidig som det har eksponert den amerikanske militærmaktens begrensninger.

USA-NATO-krigen i Kosovo har blitt etterfulgt av NATOs uopphørlige ekspansjon østover, som har brakt amerikanske tropper helt til Russlands grenser. Mens det «humanitære» kortet tidvis fortsatt spilles, har Washington forkastet «krigen mot terror» som sentralargumentet for global amerikansk militarisme og har adoptert en strategi for «stor makt»-konflikt der de åpent forbereder seg for krig mot atomvåpenbestykkede Russland og Kina, såvel som for mulige utfordringer fra sine tidligere allierte i Europa og Asia.

Den destruktive politikken amerikansk imperialisme fører gir opphav til en enorm vekst av sosiale spenninger og klasskamper rundt om i verden, inkludert i Kosovo, som har sett en streikebølge mot de vanskelige forholdene arbeiderklassen står overfor, såvel som i USA selv. Denne voksende bevegelsen av den internasjonale arbeiderklassen byr det eneste levedyktige svaret på den voksende trusselen for at de mange militærkonfliktene på tvers av verden skal antenne en ny verdenskrig. Den avgjørende lærdommen fra Kosovokrigen og det som har fulgt, er nødvendigheten av å bygge en internasjonal, sosialistisk antikrigbevegelse basert på arbeiderklassen.

Loading