Følgende erklæring ble distribuert under lørdagens ‘People's Vote March’ i London [‘Folkets stemme’-marsjen].
Hundretusener forventes å marsjere i London i dag med krav om en «folkets avstemming» over enhver avtale som måtte bli truffet om vilkårene for at Storbritannia skal forlate EU, eller før en «no-deal-Brexit» blir pålagt av statsminister Theresa May.
Bare dypfølt frykt og bekymringer for konsekvensene av Brexit kunne bevege et så stort antall til å protestere, så vel som de mer enn tre millioner signaturene på underskriftskampanjen som krever at Artikkel 50, som initierer Brexit, blir opphevet.
En ‘no-deal’-Brexit [ingen-avtale-Brexit; hard-Brexit] kan koste Storbritannia £ 48 milliarder [NOK 539 milliarder] i tapte inntekter per år, eller et gjennomsnitt på £ 750 [NOK 8 420] per innbygger. EU-borgere vil for sin del tape € 40 milliarder [NOK 386 milliarder] i tilfelle Storbritannia skulle krasje ut av EU i en hard-Brexit, uten avtale. Bak disse gjennomsnittstallene er et bilde av økende fabrikknedleggelser og tapte arbeidsplasser. Mange som demonstrerer vil også være dypt fiendtlige mot «Little Englander»-nasjonalismen og antiimmigrant sentimentene pisket opp av de høyreorienterte Konservative, og xenofober som Storbritannias UK Independent Party [UKIP] og Nigel Farages nye Brexit Party.
Ingen ting av dette endrer det faktum at en politisk kampanje basert på støtte for EU ikke har noe genuint å tilby arbeidere og unge mennesker, som søker en slutt på innstramminger og høyreorientert reaksjon.
‘People's Vote’-kampanjen [‘Folkets avstemming’] er ledet av pro-kapitalistpolitikere og partier med en lang historikk for støtte for sosiale nedskjæringer, antiinnvandrertiltak og militarisme. De ikke-tiltalte krigsforbryterne Tony Blair og Alastair Campbell begynte den antiarbeiderklassepolitikken som har blitt videreført under «innstrammingsepoken» som ble proklamert av David Cameron, og har blitt videreført av Theresa May. Michael Heseltine, Oliver Letwin og andre pro-Remain Tory-er er alle skjønt enige med deres Brexiteer-kolleger om at disse angrepene må styrkes, for å kunne sikre britisk imperialismes evne til å konkurrere mot sine rivaler. De vil bare at dette skal være innenfra og ikke utenfor den europeiske handelsblokken.
Salget av løgnen om at disse skurkene representerer «tilregnelighet» og «fremgang» er fremfor alt avhengig av deres bevisste taushet om realitetene om de sosiale og politiske forholdene innen EU selv.
Brexit-avstemmingen i 2016 ble vunnet, ikke på grunn av en endemisk rasisme blant arbeidere, men fordi Leave-kampanjen utnyttet den legitime fiendtligheten mot EU for den brutale innsparingen unionen påla i Hellas, Spania, Portugal og over hele kontinentet. Dersom EU var det sosiale paradis som det ble portrettert som av sine forsvarere, da ville Brexiteer-enes appell til nasjonalisme ha falt på døve ører.
Europa i dag er i grepet av innstramminger ikke mindre rå og brutale enn de som gjelder i Storbritannia. Offisielt er 118 millioner (23,5 prosent) av EU-befolkningen i risiko for å falle ut i fattigdom eller sosial ekskludering, med 43 millioner som ikke har råd til et kvalitetsmåltid annenhver dag. Italia har størst befolkningsandel i risiko for å falle ut i fattigdom i Europa (18 millioner), med over 4 millioner i absolutt fattigdom i dag. Kategorien barn under 18 år som opplever sosial nød omfatter det svimlende antallet av 27 prosent av total beolkningen, eller 26 millioner mennesker på tvers av Europa. Tankesmia Social Europe [Det Sosiale Europa] mener at disse tallene er en massiv underestimering, med nesten 142 millioner europeerere utsatt for å falle ut i fattigdom, basert på ei fattigdomsgrense på bare € 10.000 per år [NOK 112 790].
«Fortress Europe»-antiflyktningepolitikken har krevd mer enn 34 000 liv på Middelhavet, med EU-medlemsland som har bygd over 1 000 kilometer grensemurer siden 1989 – tilsvarende lengden av seks Berlinmurer. Det er bare to millioner flyktninger i Europa, av en befolkning på 500 millioner. Likevel er EU i gang med å bygge barberbladgjerder, konsentrasjonsleirer og utplassering av ytterligere 10 000 væpnede grensevakter for å holde ute, eller utvise alle de som klarer å nå frem til kontinentet.
Overalt er ytrehøyre de politiske begunstigede av denne pro-innsparing- og antiimmigrant-agendaen som fremmes av alle Europas hovedstrømspartier. Det ytrehøyre er enten i regjering, eller er en stor opposisjonstendens i Østerrike, Italia, Ungarn, Polen, Sveits, Sverige og Finland. I Tyskland sitter nynazister i Bundestag – som hovedopposisjonspartiet – for første gang siden 1945. En nylig meningsmåling tyder på at høyrepartier sannsynligvis vil fordoble sin representasjon etter valgene til Europa-parlamentet.
EUs svar på voksende sosial og politisk misnøye er å fordoble innsatsen for innstramminger, samtidig med en opptrapping av statsundertrykkingen. Mange på dagens demonstrasjon vil vite om regjeringens intensjon om å implementere «Operation Yellowhammer» fra mandag, inkludert utplasseringen av tusenvis av tropper for å håndtere sosial uro og streiker i tilfelle en ‘no-deal’-Brexit. Men begivenhetene på den andre siden av Kanalen beviser at dreiningen til politi-stat-tiltak ikke er betinget av Brexit, men derimot er knyttet opp til den akutte sosiale polariseringen mellom et superrikt oligarki og massen av arbeidende mennesker. I dag utplasserer president Macron hæren på gatene i Frankrike mot «Gul Vest»-antiinnstrammingsprotester, for første gang på et halvt århundre. En kilde fra innenriksdepartementet sa til Le Parisien at alle måtte «venne seg til tanken på at sikkerhetsstyrkene kunne skade mennesker,» og det som verre er, selv om det skulle «ende opp med noen krøplinger».
Brexit er produkt av nedgangen av den britiske, europeiske og hele verdenskapitalismen i en enda dypere krise. Som under den første halvdelen av 1900-tallet kan konflikten mellom de imperialistiske stormaktene ikke lenger innrammes og kontrolleres av internasjonale avtaler – hvilket forespeiler en skarp nedstigning til handelskrig og økt fare for væpnet konflikt. Det er dette globale skiftet som har brakt prosjektet om en fredelig integrering av det europeiske kontinentet til en ende, og som øker spenningene til bristepunktet mellom Europa og USA og Storbritannia, Tyskland, Frankrike, Italia og andre vesentlige europeiske makter.
Den største politiske faren er at Brexit blir bevisst anvendt av styringsklassen og dens medier til å drive en kile dypt inn i arbeiderklassen, for å underordne arbeidere til de innbydes stridende høyreorienterte kapitalistfraksjonene, og for å forhindre den nødvendige enhetlige kampen mot den felles klassefienden.
Socialist Equality Party (SEP) oppfordrer til en bevisst politisk avvisning av slike velkjente forsøk på å splitte og herske. Men dét kan bare gjøres ved å avvise alle perspektivene basert på kapitalismen, og ved å ta opp kampen for sosialisme.
Arbeiderne og ungdommen må adoptere klassekampens metoder mot alle den britiske styringselitens partier og fraksjoner. I stedet for å feste lit for sine skjebner til Merkel, Macron, Juncker og Tusk, må de alliere seg med den europeiske arbeiderklassen som nå trer inn i politiske og sosiale kamper mot EU og regjeringene i alle unionens medlemsland. Perspektivet må være: Hverken Leave eller Remain, men kampen for å erstatte det kapitalistiske Europa av nedskjæringer, militarisme og krig med De forente sosialistiske stater av Europa, basert på produksjon for sosiale behov og ikke for privatprofitt.
En slik forent klasseoffensiv kan ikke mønstres under ledelse av Labour Party og fagforeningene. Faktisk er den eneste konsistente egenskapen til Jeremy Corbyns vekslinger på Brexit, hans benektelse av å kjempe for arbeiderklassens uavhengige interesser.
Corbyn nekter å bryte med Blair, Tom Watson og deres høyreorienterte likesinnede, og tilbyr om hverandre en alternativ «myk-Brexit»-plan og en mulig støtte til en ny folkeavstemming, avhengig av hva big business og City of London i siste instans bestemmer seg for å være den beste handlingsplanen. Skulle den nåværende krisen bringe Labour Party til makten ville Corbyn fortsatt være lydhør for sine politiske mesteres befalinger.
En ny type parti er nødvendig, et sosialistisk og internasjonalistisk parti som fører kampen mot den globalt organiserte kapitalen ved å mobilisere den mektigste sosiale karften på planeten – den internasjonale arbeiderklassen. SEP, den britiske seksjonen av Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale [ICFI], og våre søsterpartier i Tyskland, Frankrike og over hele verden, tilbyr en ny vei for revolusjonær kamp for de mest politisk tenksomme arbeiderne og ungdommene.