To måneder etter at arbeidere lanserte spontanstreiker i den meksikanske grensebyen Matamoros, har 89 «maquiladora»-fabrikker, hovedsakelig i bransjene bildeler, elektriske apparater og metallurgi, innvilget arbeidernes «20/32»-krav, om en 20 prosent lønnsøkning og en bonus på 32 000 pesos (NOK 14 115) – halvparten av en gjennomsnittlig årslønn. Streikebølgen har blitt kjent over hele Mexico som «20/32-bevegelsen».
Den meksikanske og den amerikanske styringsklassen har forsøkt å klore tilbake innrømmelsene og omramme og isolere opprøret ved hittil å si opp 4 700 arbeidere. Styringsklassen har også truet med å si opp 50 000 av de 85 000 maquiladora-arbeiderne i byen, og støtter frenetisk opp fagforeningsapparatet for å blokkere ytterligere kamper. De akselererer angrepene mot demokratiske rettigheter og vender seg i retning autoritære og militaristiske former for styre.
Den 1. mars delte en Matamoros-arbeider en artikkel fra World Socialist Web Site på nettet, om de lammende konsekvensene som streikene hadde for den nordamerikanske bilindustrien og den økende støtten til meksikanske arbeidere på tvers av det nordamerikanske kontinentet. Arbeideren kommenterte: «Hei, endelig leser jeg noe sammenhengende om arbeiderne og deres bevegelse.» Da artikkelen begynte å få stor sirkulering på Facebook, intervenerte den 52 år gamle arbeidslivsadvokaten Susana Prieto Terrazas for å fordømme WSWS.
«Men denne nettsiden publiserer også dumheter,» skrev hun. «De er også del av mine motspillere. Den venstresiden som selger forestillingen om at arbeidere kan organisere seg selv, naturlig og uten bistand. De er patetiske.»
Det hun kaller «patetisk» – arbeideres uavhengige initiativ for selvorganisering – er nettopp kilden til arbeidernes makt. Arbeidere i Matamoros tok det historiske og avgjørende skrittet om å danne grunnplankomitéer for å forbigå fagforeningene, slik at de kunne kommunisere demokratisk, uten appeller til den meksikanske regjeringen, men til arbeidere over hele byen og internasjonalt, og de organiserte den største streiken over Nord-Amerika på minst tre tiår. Konsolideringen av disse gevinstene og det å føre kampen frem under et internasjonalistisk og sosialistisk program, det er den eneste veien videre mot massegjengjeldelser.
For alt Prietos «venstre»-snakk er sannheten den at hun er en lengetidig partner av den amerikanske fagforeningsføderasjonen AFL-CIO, som får de meksikanske foretaksfagforeningene, eller det såkalte charrismo, nesten til å virke militante.
Den selvproklamerte «kapitalisten» Prieto ankom Matamoros, der hun uærlig benektet sine bånd til noen som helst fagforening eller til det regjerende borgerlige partiet Bevegelsen for nasjonal fornying (Morena), for politisk å avvæpne arbeiderne og finne den beste måten for å få slått ned streiken. Hun tilbød det juridiske «rådet» at arbeiderne måtte forbli bundet til fagforeningen og stole på den meksikanske presidenten Andrés Manuel López Obrador (kjent som AMLO) for å kunne «vinne» gjennom med sine krav. Hun forsøkte å overbevise arbeiderne om å sende delegasjoner – den 5. mars til Monterrey, León, og den 13. til den 15. mars til Mexico City – for å diskutere tilslutning til «uavhengige» fagforeninger bundet opp til Morena-regjeringen og amerikansk og europeisk imperialisme.
Wall Street Journal, som historisk har fremhevet de mest høyreorienterte kreftene, presenterte fortellende nok Prieto i sin utgave den 14. mars. Avisa sendte en fotograf til Matamoros for å skildre Prieto som superhero-figuren Marvel, der de feirende proklamerte: «Hennes innsatser har gjort henne til en folkehelt i Matamoros. Arbeidere har tilbudt henne kaker, blomster og T-skjorter med hennes navn på, og legenden: ‘Gud sendte en engel til Matamoros for å hjelpe arbeiderklassen.’ Noen har komponert ballader til hennes ære.»
Men dog, hyllesten til Prieto fra det amerikanske finansaristokratiets øverste mediautløp eksponerer bare ytterligere en løgn. Avisa indikerte at «hun gjør sin inntekt som advokat for uavhengige fagforeninger.»
Det er kritisk nødvendig å motbevise Prietos bakvaskelser av WSWS, fordi de ligger ved sentrum for dette politiske bedrageriet mot arbeiderklassen, som nå må trekke sine lærdommer fra streiken og sette opp et regnskap over rollene som hovedaktørene har spilt. Dette krever en edruelig granskning av hvordan denne strategiske erfaringen utviklet seg innen dens historiske og internasjonale kontekst.
Hva produserte spontanstreikene, og hvorfor i Matamoros?
I løpet av 1980-tallet satte ny shipping- og informasjonsteknologi scenen for globaliseringen av kapitalistproduksjonen. Én av denne teknologiens effekter var å gjøre den isolerte sovjetøkonomien ikke lenger levedyktig, der den fremskyndet oppløsingen av Sovjetunionen, den første arbeiderstaten, i det stalinistiske byråkratiets hender. Den tettere integreringen av produksjonen globalt og sammenbruddet av Sovjetunionen, utdypet bare det kapitalistiske systemets krise. Japansk og europeisk imperialisme hadde blitt delvis gjenopprettet siden Andre verdenskrig, for igjen å bli amerikanske imperialismes konkurrerende rivaler. Fornyet global konkurranse om kildene til billig arbeidskraft, markeder og naturressurser – intensivert av datastyringen av handel og finansiell kapital – ble ledsaget av dannelsen av rivaliserende handelsblokker.
Det autonome universitetet i Mexico (UNAM) publiserte i 1992 en studie om forhandlingene om Den nordamerikanske frihandelsavtalen (NAFTA), som bemerket: «Det europeiske fellesmarkedet (EEC, som ble til EU) og potensialet for en angivelig europeisk selvforsyning fordrer en integrering av de regionale markedene i størrelsorden av det såkalte nordamerikanske fellesmarkedet.»
Utviklingen av denne økonomiske bastionen for amerikansk og kanadisk imperialisme hvilte på utnyttelsen av de meksikanske «maquiladoras»-fabrikkene som en billigarbeidsplattform. Rapporten advarte imidlertid: «Dersom kostnaden for manuelt arbeid øker og tiden renner ut for at Mexico fortsatt kan nyte en konkurransedyktig verdensomspennende fordel ... vil tendensen være mot opphør av maquiladora-industrien i Mexico, som sådan.»
Industrielle sentre sprang opp langs grensa mellom USA og Mexico og i Bajío-regionen i Nord-Sentral-Mexico, og økte arbeidsstyrken på maquiladora-sweatshops fra 400 000, til i dag 3 millioner, med millioner flere ansatt i relaterte aktiviteter. Til tross for den voldsomt ekspanderende etterspørselen etter meksikansk arbeidskraft, falt levestandardene.
En studie fra Fakultetet for økonomi ved UNAM, med tittelen «Mexico 2018: ytterligere et sosialt og politisk nederlag for arbeiderklassen» fant at den reelle kjøpekraften for meksikanere har falt 80 prosent i løpet av de siste 30 årene, og indikerer at mer enn 24 timers arbeid i dag er nødvendig for å ha råd til grunnforbruksvarene man kjøpte i 1987 med kompensasjonen for omlag fem timers arbeid. «I dag er industrilønninger i Mexico 50 prosent av industrilønningene i Kina. Forholdet var motsatt for to tiår siden,» rapporterte banken HSBC i fjor.
Da de så sin rikdom og makt øke med tilstrømningen av utenlandsk kapital forankret det meksikanske borgerskapet og fagforeningene sine relasjoner til amerikansk imperialisme strammere, og var mer enn villige til å påtvinge en avtagende kompensasjon for meksikansk arbeidskraft, for å imøtekomme finanselitens globaliserte profittkrav.
I Matamoros hadde streiker på 1980-tallet vunnet maquiladora-arbeidere unike betingelser i regionen, som en 40-timers uke kompensert som 56 timer i 1983, sammen med en relativt mer militant tradisjon. Konfrontert med et slikt press nedenfra var Agapito González Cavazos, etter fire tiår som leder av ‘Union of Laborers og Industrial Workers of the Maquiladora Industry’ (SJOIIM), én av de få fagforeningslederne som fortsatt kalte streiker, for å motsette seg det nedadvirkende presset fra den kommende NAFTA-avtalen.
Den 31. januar 1992 ble imidlertid González anholdt i flere uker av føderale myndigheter, midt under forhandlinger med 42 selskaper, deriblant General Motors, på anklager om budsjettsvindel.
Under González hadde fagforeningen konsolidert sin betydelige formue, sin finansielle tåkelegging, sin prominens innen CTM og styrende kretser, og sin korporatistiske rolle som en arbeidskontraktør underlagt foretaksledelsene. [Williams, Edward J. og Passé-Smith, John T., 1992. «Fagorganiseringen av Maquiladora-Industrien: Tamaulipas-saken i et Nasjonalt Kontekst.» San Diego State University] Arrestasjonen var for González signalet for at det var umulig å fortsett å sjonglere noe som helst forsvar for arbeidernes interesser og fagforeningsbyråkratiets komfortable sosiale posisjon, som hvilte på forsvaret av de kapitalistiske relasjonene og deres nasjonalistiske rammeverk. I parallell med hver eneste fagforening over hele verden reagerte SJOIIM på denne nye konteksten under globaliseringen, med å droppe enhver seriøs motstand, opp til Gonzalez’ bortgang i 2001 og siden.
48-timers uka ble pålagt igjen, og ifølge en nylig artikkel fra SomosMass99 tilsvarte begynnerlønna som ble fremforhandlet av SJOIIM i 1992, $ 19,50 per dag [NOK 166], sammenlignet med dagens begynnerlønn på $ 10,86 [NOK 94], som inkluderer den siste 20 prosent hevingen.
Innen utgangen av 2018 var prosentandelen av den arbeidende befolkningen med en inntekt som ligger under prisen for kurva av grunnvarer som regjeringen definerer som den ekstreme fattigdom, 40 prosent. I mellomtiden har de topp 10 prosentene tilegnet seg 67 prosent av landets nettoformue og mer enn 80 prosent av finanseiendelene. Antallet dollarmillionærer økte bare i 2017 med 27 prosent til 88 000, samtidig som embetsrepresentanter rapporterte at 57 prosent av den arbeidende befolkningen hadde ingen tilgang til pensjonsordninger, inkludert helsetjenester.
Presset for å overføre stadig større mengder penger inn til finansmarkedene bare intensiverte etter 2008-krasjet, på et tidspunkt da Kina ble en ny økonomisk konkurrent på verdensplan. Konfrontert med en vedvarende nedgang for sin relative økonomiske makt har den amerikanske imperialismen vært tvunget til å konsolidere sin egen økonomiske, politiske og militære kontrollsfære, som forberedelse for økonomiske og militære konfrontasjoner med sine globale rivaler.
Disse strategiske overveielsene lå bak Trumps reforhandling av NAFTA, som inkluderte flere innrømmelser fra de meksikanske og kanadiske borgerskapene til fordel for amerikansk kapital, deriblant et forbud mot å smi noen frihandelsavtale med Kina. Trumps proteksjonisme baserer seg i utgangspunktet på ytterligere nedadgående press på lønningene og betingelsene, for å stimulere til omstokking av produksjon fra Kina, Europa og Asia tilbake til Nord-Amerika og, i en mindre grad, også til resten av den amerikanske imperialismens bakgård, Latin-Amerika.
Det amerikanske handelsdepartementet oppførte nylig importer for amerikanske bilprodusenter, og antagelig også for andre viktige næringer, som en «nasjonal sikkerhets»-bekymring. Den nye NAFTA-traktaten krever at 75 prosent av bil- og lastebilkomponentene blir produsert innen Nord-Amerika, en økning fra 62,5 prosent.
Allerede kommer 45 prosent av bildelene importert til USA fra Mexico, mens 40 prosent av meksikanskproduserte kjøretøy eksportert til USA består av bildeler laget i USA. «Bilindustriene i USA og Mexico er som siamesiske tvillinger, uadskillelige og svært sammenflettet,» skriver bransjemagasinet Mexico Now. Åtti prosent av meksikanske eksporter, hovedsakelig industriprodukter produsert i maquiladora-fabrikker, går til USA.
Billig arbeidskraft, skattelettelser, grunn og andre insentiver for investeringer i den meksikanske maquiladora-industrien, ligger ved hjertet av den amerikanske kapitalismens strategi for handelskrig og militærkonfrontasjon med sine globale rivaler.
AMLO-administrasjonen, som representerer interessene til rente-jegere eller juniorpartnere for amerikansk og utenlandsk kapital innen den meksikanske styringseliten og den øvre middelklassen, inkludert fraksjoner av fagforeningsbyråkratiet, kom opp med en ordning for ytterligere å redusere prisen for arbeidskraft og for videre skattekutt for å tiltrekke seg amerikanske investeringer, spesielt etter at Trump-administrasjonen hadde redusert foretakskattesatsen fra 34 til 21 prosent.
Samtidig reflekterte de overveldende majoritetene som Morena vant i president- og parlamentsvalget i juli 2018 dype, folkelige aspirasjoner om at dette partiet, promotert som «venstre», skulle implementere en politikk for massivt å forbedre de sosiale betingelsene for de slitende massene.
Disse betraktningene førte til AMLOs signaturkampanjeløfte: han skulle omdanne den 29 kilometer brede stripa langs den 3 200 kilometer lange grensa med USA, til en frihandelssone. Planen, som trådte i kraft den 1. januar, inkluderte en reduksjon av merverdiavgiften fra 16 til 8 prosent og av inntektsskattene fra 30 til 20 prosent, innen denne nye frihandelssonen. Planen økte også minimumslønna 16 prosent nasjonalt til en skarve dagslønn på 102 pesos (NOK 43) og med 100 prosent innen frihandelssonen til 176 pesos dagen (NOK 78).
Flertallet av arbeidere langs grensa har allerede tjent litt mer enn 176 pesos. I Matamoros tjente kun 20 prosent mindre, ifølge maquiladora-foreningen Index. Nøkkelpunktet for AMLOs frihandelssone var at foretakene skulle være fristilt til å eliminere bonuser for å «kompensere» for den nye minimumslønna, selv for arbeidere som ikke fikk noen fordel av hevingen.
Mens AMLO og Morena tok arbeiderne for tåper ble det så tidlig som den 13. november rapportert om arbeidere i grensebyer som fordømte elimineringen av deres bonuser.
I Matamoros var situasjonen enda mer eksplosiv. En gammel bestemmelse i SJOIIM-kontrakten fastsatte at lønna tvers over hele linja måtte øke proporsjonalt med en minimumslønnsvekst for å beskytte kjøpekraften, og at bonusene måtte kompensere arbeidere for denne endringen.
Gjennom hele desember holdt fagforeningslederen Juan Villafuerte Morales og fagforeningsdelegasjoner fra 48 fabrikkanlegg – der flertallet eies av USA-baserte foretak – bakromsamtaler med lokalregjeringen under den nye Morena-ordføreren Mario López (med kallenavnet «La Borrega» eller «Sauen»).
Under disse forhandlingene fortalte borgermester López reportere fra Central TV at lønnsøkningen var «ikke økonomisk bærbar for maquiladoras-selskapene», så han «intervenerte» i en «prat» mellom fagforeningen og selskapene. I stedet for å betale lønnsøkningen på 100 prosent og den korresponderende bonusen på 32 000 pesos viste det seg at planen til SJOIIM, Morena og Index var helt i det stille å overse lønnsøkningen og bonusen, til og med den årlige standardbonusen på 3 000 pesos.
En kort spontanstreik av hundrevis av arbeidere ved maquiladora-fabrikken Seisa Medical i Ciudad Juárez den 28. desember, mot halveringen av deres bonus, var et skudd for bauen.
Med en sosial eksplosjon gryende kom Susana Prieto tilbake fra ferie i Patagonia, og intervenerte så tidlig som den 5. januar med en videomelding til AMLO, der hun hevdet at hun mottok klager fra arbeidere i grenseområdet og kanaliserte denne motstanden bak en appell til den nye regjeringen om å forby de bredt anlagte bonuskuttene.
Prieto – som har kontor i Ciudad Juárez, og bor over grensa i El Paso, Texas – oppnådde lokal prominens i 2015 og 2016, da hun representerte 56 arbeidere oppsagt fra en Lexmark maquiladora-fabrikk for å ha protestert for å ville bytte til en «uavhengig» fagforening for å slåss for bedre betingelser.
I 2016 vokste protestene mot fagforeningene, fattigdomslønninger og sweatshop-betingelser som snart ble til massemarkeringer av tusenvis av arbeidere fra Eaton, Lear, Foxconn, Lexmark og andre fabrikkanlegg.
Prieto grunnla raskt en promoteringsorganisasjon kalt Obrer@s Maquiler@s de Ciudad Juarez A.C. [Maquiladora-arbeidere fra Ciudad Juárez]. Mens den hevdet en ledende rolle, tjente den til å forhindre spontanstreiker, isolere arbeiderne i Ciudad Juárez og kanalisere dem inn i ei blindgate: formelle klager til den korrupte instansen Voldgiftsrådet for arbeidsforlik og megling, lån, mislykkede krav om å bytte til en av de selvutnevnte «uavhengige» fagforeningene, og et mislykket uavhengig-bud for borgermestervalget av en av arbeiderne, Antonia Hinojosa Hernández.
Hennes organisasjon og representasjon for de 56 arbeiderne ble åpent støttet i mars 2016 av AFL-CIO, den største fagforbundsføderasjonen i USA, sammen med den meksikanske New Workers Central (NCT), IndustriAll og flere andre lokale og internasjonale organisasjoner. Et brev fra AFL-CIO oppfordret Lexmark til «offentlig å anerkjenne arbeidernes rettigheter til å danne en uavhengig fagforening», som var underskrevet av Catherine Feingold, direktøren av den amerikanske føderasjonens Internasjonale avdeling, som hadde steget opp gjennom rekkene av føderasjonens CIA -sponsende Solidaritetssenter.
Prieto fortsatte å utvikle sine relasjoner med AFL-CIO. I desember 2017 var hun en av hovedtalerne, sammen med flere AFL-CIO-representanter, på en «Binasjonal konferanse for opphevelsen av NAFTA» i Carson, California. Arrangementet var medsponset av AFL-CIO og Den meksikanske fagforeningen for elektrikere (SME). Ifølge Mexico Webcast deltok Prieto på en annen Binasjonal konferanse i Tuxtla Gutiérrez, Chiapas, i mars 2018, der «det ble oppnådd en avtale mellom flere meksikanske og amerikanske fagforeninger om å gjøre kampene over grensa synlige».
Prietos Obrer@s Maquiler@s de Ciudad Juarez AC arrangerte så en marsj over grensa den 24. og 26. april med Alliansen av nasjonale, statlige og kommunale organisasjoner av San Quintín-arbeidernes bevegelse, som også var medstiftet av AFL-CIO under et lignende grunnplanopprør mot den eksisterende fagforeningen i 2015, av landbruksarbeidere i Baja California. Den «viktigste seieren», ifølge en Allianse-erklæring, var grunnleggingen av den uavhengige, nasjonale og demokratiske fagforeningen av arbeidere i San Quintín (SINDJA), som umiddelbart var tilknyttet Den nasjonale arbeiderforeningen (UNT). Marsjen samorganisert av Prieto skulle kulminere i en ytterligere Binasjonal konferanse i Ciudad Juárez fra den 27. til den 28. januar 2018.
Innen Mexico støttet Prietos Obrer@s Maquiler@s de Ciudad Juarez A.C. offentlig kandidaturet til AMLO. Ifølge rapporter på El Paso Inc., fra 20. august 2018, var Prieto også «bak et forsøk på å organisere en marsj i Downtown Juárez» til støtte for Morena-borgermesterkandidaten Javier González Mocken, som offentlig hadde spurt det lokale Index om å «bli med meg, og ta del i den lokale regjeringen.»
Så, den 7. januar 2019, kunngjorde Prieto starten av «kampen for å forsvare lønningene i dette landet» i en video der hun uttrykte bekymringer for voksende opposisjon mot AMLO og takket Morena kongresskvinnen Letty Ochoa Martínez for å ha delt hennes videoer med Morena-presidenten Yeidckol Polevnksy. Til slutt kalte hun for en demonstrasjon i Ciudad Juárez for den 19. januar.
Fortsettelse følger.