På fredag konkluderte spesialrådgiver Robert Mueller sin nesten to år lange granskning uten å finne noe bevis for samspill mellom Trump-valgkampanjen og den russiske regjeringen.

«Etterforskningen viste ikke at medlemmer av Trump-kampanjen samspilte eller koordinerte med den russiske regjeringen i dens valginterferensaktiviteter,» lyder en del av rapporten, som i utdrag ble presentert av Justisdepartementet.

Påstander om at Trump «samspilte» med Russland har vært i sentrum for demokratenes opposisjon mot Trump-administrasjonen. Det som begynte med Paul Krugmans erklæring i en gjestekronikk i New York Times den 22. juli 2016 der han påsto at Trump var en «Sibirsk kandidat» [en henspilling på 1960-tallsfilmen ‘The Manchurian Candidate’], har siden ført til at Times, Washington Post og andre nyhetsmedier har publisert hundrevis av artikler som angivelig beviste at Trump vant valget ved hjelp av en skandaløs konspirasjon med Vladimir Putin.

Men den tidligere FBI-direktøren Mueller kunne ikke, med sin granskning som tok over 600 dager, og som ifølge justisdepartementet utstedte «2 800 rettsstevninger, utførte nesten 500 rettsbelagte gjennomsøkninger, fikk innvilget mer enn 230 beordringer om kommunikasjonshistorikk ... og utspurte anslagsvis 500 vitner», finne noe bevis for disse påstandene.

Resultatet av etterforskningen er en fiasko for demokratene og deres tilhørende medieutløp, og etterlater fascisten Trump i en styrket politisk posisjon. «Ikke noe samspill, Ingen juridiske forhindringer, Komplett og Total FRIKJENNELSE,» erklærte Trump på Twitter. Der Trump nå intensiverer sitt frontalangrep mot arbeiderklassens sosiale og demokratiske rettigheter, vil han ha fått den politiske vinden i sine seil.

I løpet av de mer enn to åren siden Trumps valg har faren denne administrasjonen utgjør for arbeiderklassen blitt rikelig klarlagt. Trump har brukt nødssituasjonsfullmakter for å allokere midler ikke bevilget av Kongressen for sin grensemur mellom USA og Mexico, som er en enorm utvidelse av den utøvende maktinstansen rettet mot undertrykking av all opposisjon. Administrasjonen har fenglet titusenvis av innvandrerbarn i konsentrasjonsleirer, i det som representanter for menneskerettighetsorganisasjoner har kalt tortur.

I de senere månedene har Trump erklært krig mot sosialisme, som del av sin appell til fascistiske krefter i USA og internasjonalt. Hans fascistiske retorikk har inspirert nynazistiske terrorister, som Brenton Tarrant som massakrerte 50 mennesker på New Zealand denne måneden; Robert Bowers som drepte 11 mennesker i en synagoge i fjor; og James Alex Fields som kjørte bilen sin inn i en demonstrasjon av antifascister i Charlottesville i 2017.

Det er én klar og uunngåelig konklusjon fra den forferdelige erfaringen av de siste to årene: Kampen mot Trump-administrasjonen kan ikke baseres på Det demokratiske partiet, den amerikansk liberalismens råtnende lik.

Helt fra starten av har demokratenes opposisjon mot Trump vært sentrert på forskjeller over utenrikspolitikk, og hvordan best å kunne sikre amerikansk imperialismes rovgriske interesser. Trumps fiender innen styringsklassen krevde at presidenten måtte innta en mer konfronterende holdning mot Russland og investere større militærressurser i destabiliseringen og styrtingen av den syriske regjeringen.

Spliden har med andre ord vært begrenset til en «intramural scrimmage» [‘internkrangel’] (som Obama formulerte det etter Trumps valgseier) mellom styringselitens høyreorienterte fraksjoner. Et hovedmål for antiRussland-hysteriet fremmet av demokratene har vært å avlede det bredt anlagte og dypfølte folkelige hatet og fiendtligheten mot Trump, inn i et høyreorientert, pro-krig rammeverk, samtidig som det har tjent til å rettferdiggjøre angrep på demokratiske rettigheter.

Kampanjen rundt beskyldningene om russisk «innblanding» har blitt brukt til å legitimere internettsensur, som førte til en massiv søketrafikknedgang til venstreorienterte nettsteder. Det har også blitt brukt til å demonisere WikiLeaks og skape betingelsene for fengslingen av varsleren Chelsea Manning og eskalere rettsforfølgelsen av Julian Assange.

Samtidig har demokratene, på mange grunnleggende saksanliggender, dannet hva som utgjør en nasjonal enhetsregjering med Trump. De har banket igjennom to massive årlige økninger av det amerikanske militærbudsjettet, og fullt ut godkjent Trumps plan om enormt å utvide størrelsen på det amerikanske militæret, i forberedelse på «stor maktkonkurranse» med Russland og Kina.

I løpet av de siste månedene har demokratene ikke bare omfavnet Trumps handelskrig mot Kina, men de har kritisert Det hvite hus for å være utilstrekkelig aggressivt i USAs kampanje mot kinesiske telekommselskaper. Og de har, nesten uten unntak, støttet Trumps krav om regimeendring i Venezuela.

Demokratenes hovedbekymring har vært å unngå alt som kunne mobilisere bredere deler av befolkningen. Følgelig har de konsekvent motsatt seg impeachment-prosedyrer [riksrettstiltale], og insistert på at alt måtte underordnes Muellers etterforskning. Demokratene er langt mer redde for veksten av klassekampen enn de er bekymret for hvilke som helst fraksjonelle forskjeller de måtte ha med den nåværende innehaveren av Det hvite hus.

Alt dette var bestemt av klasseinteressene til de sosiale kreftene representert av demokratene, som taler for mektige deler av finansoligarkiet og militær-etterretningsapparatet, sammen med sjikt i den velstående øvre middelklassen.

Trump er ikke et avvik. Snarere uttrykker hans administrasjon kapitalistsystemets mest essensielle egenskaper. Den er ett symptom på en langt dypere sykdom, der hans motstandere innen det politiske etablissementet er et annet.

Den eneste sosiale kraften som er i stand til å lede en reell kamp mot Trump-administrasjonen er den internasjonale arbeiderklassen. Som World Socialist Web Site skrev i juni 2017:

Arbeiderklassen er i Trump og hans administrasjon konfrontert med en ondsinnet fiende, dedikert til opphevelse av klassens demokratiske rettigheter og til en ytterligere reduksjon av dens levestandard. Det er en regjering som forfølger en internasjonal agenda basert på «America First»-sjåvinisme. Arbeiderklassen må motsette seg denne regjeringen og søke å få den fjernet. Men denne oppgaven må ikke overlates til Trumps fraksjonsmotstandere innen den herskende klassen. Arbeiderklassen kan ikke stå på sidelinja i kampen mellom Trump og demokratene. Tvert i mot må den utvikle sin kamp mot Trump under sitt eget banner og med sitt eget program.

De nesten to årene siden publiseringen av denne uttalelsen har vært preget av veksten av en internasjonal streikebevegelse som spenner over nesten alle land og bransjer. I fjor gikk mer enn en halv million amerikanske arbeidere ut i streik, en økning med en faktor av 20 fra i 2017. Ti år etter finanskrisen i 2008 og etter flere tiår med sosial ulikhet, har arbeiderklassen kommet frem på den global politikkens scene. De initielle uttrykkene for arbeiderklassens kamp vil utvikles og utvides i løpet av det inneværende året.

Veksten av klassekampen på verdensplan må forvandles til en bevisst, internasjonal og revolusjonær bevegelse mot det kapitalistiske systemet. Dette er den essensielle og presserende politiske oppgaven.