Den raskt sluttførte Hvite-hus-seremonien der president Donald Trump undertegnet et dekret som innvilger en offisiell amerikansk anerkjennelse av Israels ulovlige annektering av Syrias Golanhøyder er en handling som på overflaten ser ut til å forandre få fakta på bakken i Midtøsten. Ingen bør imidlertid undervurdere handlingens vidtrekkende globale implikasjoner.
I en kort proklamering overvært av den israelske statsministeren Benjamin Netanyahu erklærte Trump at «USA anerkjenner at Golanhøyene er en del av staten Israel.»
Han hevdet at Israels ulovlige erobring av Golanhøydene i 1967, den ensidige annekteringen av territoriet 14 år senere og landets fortløpende hevding av kontroll sammen med den aggressive oppbyggingen av jødiske bosetninger og israelsk kapitalistutnyttelse av territoriet, var alle berettiget av «Israels behov for å beskytte seg mot Syria og andre regionale trusler,» inkludert Iran.
For noe tull. Trump snur virkeligheten på hodet. Israel har brukt Golanhøydene som startrampe for sine egne uopphørlige angrep mot Syria, som har inkludert israelsk bevæpning og støtte til islamistiske militser, inkludert ISIS, i krigen for regimeendring mot regjeringen til Bashar al-Assad, så vel som for tusenvis av flyangrep, som Israels egen militære stabssjef vedgikk tidligere i år.
Washingtons anerkjenning av «israelsk suverenitet over Golanhøydene» kommer samtidig med rapporter om at det amerikanske militæret konsoliderer sin permanente okkupasjon i Øst-Syria, inkludert av landets største olje- og gassproduserende områder, selv etter Trumps abortive melding fra slutten av fjoråret om at han skulle «bringe troppene hjem» fra Syria. I løpet av de siste ukene har det vært rapporter om at anslagsvis 1 000 soldater – støttet av et større antall over grensa i Irak – vil forbli på syrisk territorium, mens det har blitt oppdaget at det amerikanske militæret har transportere store mengder våpen og materiell inn i den USA-okkuperte sonen.
Med andre ord godkjenner Trump Israels annektering av Golanhøydene samtidig som Washington okkuperer og effektivt sett annekterer syrisk territorium øst for elva Eufrat.
I kortsiktige politiske termer var Trumps handling utvilsomt rettet inn på å støtte opp sin høyreorienterte allierte Netanyahu, som står overfor en rekke korrupsjonsanklager og et potensielt valgnederlag den 9. april, mot en ansamling av generaler trommet sammen av den såkalte Blå-og-hvit-koalisjonen ledet av tidligere stabssjef Benny Gantz.
Netanyahu, som både er Israels statsminister og forsvarsminister, avbrøt sitt besøk til Washington for å komme seg tilbake til Israel for å bli sett som anfører av det hevneriske angrepet mot Gaza for å ha skutt ett enkelt missil som ikke drepte noen, og som både Hamas, som administrerer det okkupert territoriet, og Islamsk jihad, den andre vesentlige væpnede fraksjonen, har benektet ansvar for.
Israelske krigsfly gjennomførte bomberaid på tvers av Gazastripa, inkludert mot tett befolkede Gaza City. I andre handlinger av kollektiv avstraffelse blokkerte de israelske okkupasjonsstyrkene de eneste to eksisterende grensekryssningspunktene inn til det fattige territoriet, som effektivt sett er et friluftsfengsel for 2 millioner palestinere, og tvang tilbake palestinske fiskere som forsøkte å fiske utenfor territoriets kyst.
Hamas-representanter kunngjorde mandag kveld at de hadde oppnådd en våpenhvileavtale meklet av Egypt, men Tel Aviv forble taus om anliggendet. Netanyahus valgmotstandere angriper ham alle fra høyre og beskylder ham for å ikke treffe tilstrekkelig blodige tiltak for å knuse motstanden i Gaza. Arbeiderpartiets leder, i det som går for å være Israels borgerlige «venstre», fordømte Netanyahu som en mann «bare av snakk, og ikke handlinger». IDF, Israels forsvarsstyrker, har i mellomtiden trappet opp sin Gaza-divisjon med ytterligere 1 000 soldater, en ekstra infanteri- og pansret brigade, mens topprepresentanter advarer om at «alle muligheter er på bordet».
Trumps anerkjennelse av Israels annektering av Golanhøydene vil i første omgang tjene til å understøtte israelsk militæraggresjon i de okkuperte områdene, og i hele regionen. Den vil også presse det allerede høyrerettede utviklingsforløpet av Israels kapitalistpolitiske oppsett enda lenger i retning av rett ut fascisme.
Den nåværende valgsyklusen har sett Netanyahu alliere seg med fascistpartiet Otzma Yehudit (Jødisk Makt), en avlegger av Meir Kahanes Kach-parti som det amerikanske utenriksdepartementet definerte som en terroristorganisasjon. Sammen med de religiøse sionistene i partiet Jødisk Hjem står Netanyahus koalisjon for den etniske rensingen av den palestinske befolkningen fra Israel og de okkuperte områdene, i jakten på målet av «Det større Israel», et imperialistisk og kolonialistisk prosjekt som er knyttet opp til underkastelsen av Midtøsten til amerikanske imperialistinteresser og forberedelsene til krig med Iran.
Dreiningen mot åpent fascistisk politikk, som er knyttet opp til veksten av militarisme i Israel såvel som internasjonalt, er umiskjennelig i dagens israelske valg. Kampanjepropagandaen har inkludert en fjernsynsannonse som viser landets ekstremt høyreorienterte justisminister Ayelet Shaked der hun sprayer seg med en flaske parfyme med merkelappet «Fascisme» og hun vender seg til kamera for å erklære: «For meg lukter det som demokrati.» En annen har det høyreorienterte Knesset-medlemmet Oren Hazan, i en parodi av en Clint-Eastwood-film, som skyter til døde Jamal Zahalka, en palestinsk statsborger av Israel og et ledende medlem av partiet Balad i Knesset.
Angående Golanhøydene vil Trumps dekret utvilsomt anspore Israels pådriv for å utrydde det som gjenstår av territoriets opprinnelige befolkning. Anslagsvis 130 000 syrere flyktet for livet da det israelske militæret invaderte Golan i 1967. De resterende 25 000 druseraraberne har med overveldende flertall avvist Tel Avivs forsøk på å påtvinge dem israelsk statsborgerskap og insisterer på at de er syrere.
På lørdag demonstrerte hundrevis i Golanhøyde-byen Majdal Shams i protest mot Trumps forestående dekret. Én sa til media: «Herfra sier vi at Golan er arabisk og syrisk, og hverken Trump eller noen annen person kan bestemme områdets skjebne.» En annen sa: «Han vil gi Israel land, vel han kan gi dem en eller to av sine stater i Amerika.»
USAs utenriksminister Mike Pompeo ble spurt av en reporter under en rundreise i Midtøsten, som i forrige uke tok ham både til Israel og Libanon, om USA fulgte en «dobbelstandard-politikk» ved å anerkjenne israelsk suverenitet over territorier beslaglagt fra Syria, samtidig som Russland blir fordømt for å ha annektert Krim, som var påskudd for påleggingen av sanksjoner og en aggressiv eskalering av militærtrusler fra NATO. Rent bortsett fra at befolkningen på Golanhøydene har avvist den israelske okkupasjonen i over 50 år, mens befolkningen på Krim med overveldende flertall ønsket russisk statsborgerskap velkomment.
«Nei, ikke i det hele tatt,» svarte Pompeo idiotisk. «Hva presidenten gjorde med Golanhøydene er å anerkjenne virkeligheten på bakken og sikkerhetssituasjonen som er nødvendig for å beskytte staten Israel. Det er – det er så enkelt.»
Erkjennelsen av «virkeligheten på bakken» og det som var nødvendig for staters «sikkerhetssituasjon» var nettopp begrunnelsen for annekteringene som førte til hundrevis av millioner av menneskers død i løpet av første halvdel av det 20. århundre.
Det østerriksk-ungarske imperiets annektering av Bosnia-Hercegovina i 1909 ses av historikere som forspillet til Den første verdenskrigen, mens serien av annekteringer naziregimet i Tyskland gjennomførte satte scenen for Den andre verdenskrigen.
Det var i erkjennelsen av disse historiske «realitetene» at stormaktene i etterkant av Andre verdenskrig endret Genèvekonvensjonene og vedtok De forente nasjoners (FN) grunnlagstraktat med det formål å bannlyse slike annekteringer, og avvise trusler mot eksisterende staters territoriale integritet.
I forberedelsene til en tredje verdenskrig blir disse prinsippene, som var formelt akseptert i etterkant av den andre, nå kastet på skrothaugen. Trump-administrasjonens helliggjøring av Israels landerobring på Golan setter scenen for nye og langt blodigere invasjoner, annekteringer og gjenopplivelsen av det som rett ut er det 21. århundres kolonialisme.
Amerikansk imperialisme forsøker å legitimere denne ett-halvt-århundre-gamle kriminaliteten for å bane vei for langt større kriger i Midtøsten. Dens handling skjer imidlertid samtidig med en pågående eskalering av klassekampen over hele regionen, fra masseprotester og streiker som har rystet Algerie, til lærernes og andre arbeideres kamper som utfordrer det monarkiske regimet i Marokko, til arbeiderkamper i Iran, protester mot de elendige sosiale forholdene i Gaza og streiker av jernbanearbeidere i Israel selv, på tross av avtaler utarbeidet mellom staten og den offisielle fagforeningen Histadrut.
Det eneste svaret på trusselen om krig og fascisme ligger i den uavhengige politiske mobiliseringen av arbeiderklassen. Som respons på Washingtons og Tel Avivs høyredreining reiser dette den presserende nødvendighet av å forene jødiske og arabiske arbeidere i kampen for en Midtøstens sosialistiske føderasjon, som del av kampen for å få slutt på kapitalismen på tvers av planeten.