I et desperat forsøk på å forsvare Algeries militærstøttede regime, president Bouteflikas Nasjonale frigjøringsfront (FLN), krevde stabssjefen for de væpnede styrker, generalløytnant Ahmed Gaid Salah, på tirsdag at symbolpresidenten Abdelaziz Bouteflika måtte erklæres «uegnet til å regjere».
I en fjernsynskringkastet tale holdt mot bakteppet av en fortsatt eskalering av den mer enn én-måned-lange bølgen av folkelige protester og streiker, erklærte general Salah: «I denne sammenheng blir det nødvendig, og til og med et imperativ, å få vedtatt en løsning for å komme ut av denne krisen, som responderer på det legitime krav fra det algeriske folket, og som garanterer respekt for konstitusjonens bestemmelser og ivaretakelsen av statens suverenitet.»
Salah oppfordret til påkalling av Artikkel 102 i Den algeriske grunnloven, som gir Det konstitusjonelle råd, det øverste kammer i landets parlament, fullmakt til å erklære Bouteflika «uegnet til å regjere», og som ville sette scenen for at han blir fjernet fra embetet med et to-tredjedels-flertall av parlamentets stemmer.
Bouteflika, en veteran fra frigjøringskrigen mot fransk kolonistyre (fra 1954 til 1962), har vært ved makten siden 1999. Den 82 år gamle presidenten fikk i 2013 et hjerneslag og ble henvist til rullestol, og han har siden heller ikke talt offentlig.
Massedemonstrasjonene, som har ført millioner av arbeidere og ungdommer ut på gatene tvers over hele Algerie, brøt ut etter at det ble annonsert at Bouteflika hadde tenkt å stille for en femte presidentperiode. Konfrontert med masseprotestene endret regjeringen sin taktikk og erklærte den 11. mars at presidenten ikke ville stille til valg en femte gang, men at valget ville bli utsatt inntil en ny forfatning var utarbeidet, men med en forlengelse av hans styre på ubestemt tid. Hans nåværende mandatsperiode utløper den 29. april.
Trekket ble besvart av demonstranter som ropte slagordet: «Vi ønsket et valg uten Bouteflika, nå har vi fått Bouteflika uten et valg.»
Talen til den 79-år-gamle generalen Salah markerer en ydmykende retrett for regimet, og ble møtt med jubel og tutende bilhorn i Alger på tirsdag. Ved starten av masseprotestene fordømte militærets stabssjef demonstrantene som «eventyrere». Siden endret han tone, som mange av landets korrupte styringselite, og spilte en angivelig sympati for demonstrantene, mens han fortsatt støttet Bouteflikas ivaretakelse av makten.
Salahs handling er fullstendig forfatningsstridig. Det er opp til Det konstitusjonelle råd å påkalle Artikkel 102, og ikke militærsjefen. Hans intervensjon uttrykker imidlertid virkeligheten av den borgerlige statsstrukturen i Algerie, der militæret fungerer som regimets ryggrad og gjentatte ganger har grepet inn og meglet i konflikter innen staten.
Det konstitusjonelle råd reagerte lydhørt på generalens krav og annonserte at det ville beramme en ekstraordinær sesjon, for å vurdere å frata Bouteflika makten siden han er uegnet til å regjere.
Generalens fjernsynstale kom mens masseprotestene fortsatte i sentrum av Alger, og samtidig som arbeidernes streiker bredte seg ut over landet.
I Arzew, en stor algerisk havneby og et industriområde som inkluderer et raffineri som eksporterer LNG (flytende naturgass), gikk arbeidere på tirsdag morgen som respons på en oppfordring på sosialmedier, uavhengig av og i opposisjon til landets fagforeninger, ut i en tre-dager-streik. I tillegg til å kreve en slutt for regimet og dype endringer i landets sosiale system, bar de streikende et banner der det sto «Skammens forening» og de krevde fjerningen av Abdelmadjid Sidi-Saïd, generalsekretæren for Generalforbundet av algeriske arbeidere (UGTA) de 20 siste årene, som har støttet Bouteflika mot masseprotestene.
Postkontorer og offentlige tjenester ble også nedstengt i mange deler av landet.
Mandag marsjerte tusenvis av arbeidere, sammen med familiemedlemmer og pensjonister, i Tizi Ouzou, en av Algeries største byer i den nordlige delen av landet. Marsjen ble kalt for å protestere både mot regimet og den støtten det får fra UGTA-sjefen Sidi-Saïd. På bannere sto det å lese: «For systemets og Sidi-Saïds umiddelbare avgang.» Andre fordømte fagforeningslederen som Bouteflikas «hoffnarr».
Selv om deler av UGTA-byråkratiet har etterplapret regimet, med forsøk på å presentere fjerningen av Sidi-Saïd – og Bouteflika – som løsningen på arbeidernes misnøye, er arbeiderklassens fiendtlighet rettet mot et helt system av offisielle fagforeninger, som fungerer som regjeringens og arbeidsgivernes korporatistiske partnere, og som tjener til å undertrykke klassekampen.
I Alger så tirsdagen i mellomtiden det som har blitt tusenvis av studenters ukentlige demonstrasjon, og de fikk tilslutning av protesterende arkitekter, ansatte i rettsvesenet og andre arbeidere i offentligsektor.
Og i havnebyen Béjaïa ved Middelhavet demonstrerte flere hundre studenter, sammen med bønder som kjørte sine traktorer til sentrum av byen, som fikk tilslutning fra ansatte i det statsdrevne skogbruksdepartementet.
Mens den plutselige helomvendingen for Bouteflikas status har blitt påtvunget regimet av det stigende tidevannet av arbeiderklassemotstand, vil general Salahs pseudo-konstitusjonelle løsning ikke svare på noen av de politiske, og langt mindre de sosiale kravene som har ført millioner av algeriere ut på gatene.
Hvis Det konstitusjonelle råd følger militærkommandantens ordre, som det sannsynligvis vil gjøre, vil Bouteflika bli erstattet av det lovgivende organets styreformann Abdelkader Bensalah, som ville tjene som en varetakerpresident i minst 45 dager, og opptil 90 dager. Den 76-år-gamle Bensalah er en av grunnleggerne av Den demokratiske nasjonalsamlingen (DNR), en koalisjonspartner av Bouteflikas Nasjonale frigjøringsfront (FLN), og en tett alliert av den skrantende presidenten.
I henhold til forfatningens bestemmelser ville valg bli holdt innen 90 dager under tilsyn av Bensalahs varetakerregjering, for å sikre fortsatt styring og dominans av de styrende partiene og styringsklassen av velstående forretningsmenn de representerer, administrert av korrupte embetsrepresentanter og militærkommandantene.
Deler av opposisjonen har fordømt Salahs manøver. Mustapha Bouchachi, en advokat og ledende figur i Fronten for sosialistiske krefter (FFS), uttalte på tirsdag at «Algeries folk aksepterer ikke at regjeringen, eller et symbol for dette systemets makt, styrer overgangsperioden.»
Disse elementene, som inkluderer alle de borgerlige opposisjonspartiene, samt pseudo-venstre-grupper som Arbeiderpartiet og det pabloistiske Sosialistisk arbeiderparti – som er alliert med det franske Nytt antikapitalistisk parti (NPA) – krever bare at de blir tatt med i denne «overgangen», og de tilbyr seg for å gi det militærdominerte regimet en politisk ansiktsløftning.
Det som har brakt masser av arbeidere og ungdommer ut i gatene er imidlertid ikke ønsket om en slik politisk omrokkering på toppen, men snarere kravet om en fundamental forvandling av en sosial orden der 80 prosent av landets rikdom forvaltes av de topp-10-prosentene, mens den offisielle ungdomsarbeidsløsheten er på 30 prosent, og rundt 14 millioner mennesker er fordømt til å leve i ytterste fattigdom på mindre enn $ 1,50 dollar dagen [NOK 13].
Like betydningsfullt som regimets tilsynelatende oppgivelse av Bouteflika hva angår konsekvensen av massekampene som har rystet Algerie, er at det kun markerer begynnelsen av den algeriske arbeiderklassens kamp for å forandre disse forholdene. Uansett den aldrende presidentens skjebne vil makten forbli i hendene på militærmessingen, som gjennom tiår har tjent som knutepunkt for det kapitalistiske oppsettet i Algerie.
Sikkerhetsstyrken har hittil vært overveldet av den enorme karakteren av demonstrasjonene som krever Bouteflikas avgang, og har for det meste reagert med tåregass og arrestasjon av demonstranter som har blitt sluppet løs allerede neste dag. Militærkommandoens engasjement for et skifte innen statsapparatet kan imidlertid bli ledsaget av en dreining til langt mer repressive tiltak, som kunne etterligne metodene anvendt av deres motstykker i Egypt.
Mens Bouteflikas fjerning uten tvil vil bli møtt med jubel over hele Algerie er det kritiske spørsmålet utviklingen av en uavhengig politisk strategi, og dannelsen av et nytt revolusjonært lederskap i arbeiderklassen.
Den sentrale oppgaven algeriske arbeidere står overfor er dannelsen av folkelige maktorganer, basert på arbeiderklassen, for å slåss for å omvelte og erstatte restene av Bouteflikas regime med en arbeiderregjering. Denne revolusjonens seier avhenger av dens utbredelse forbi Algerie, der den forener de algeriske arbeiderne med deres klassebrødre og -søstre på tvers av hele Midtøsten og i de avanserte kapitalistlandene.