Skjebnen til Julian Assange og Chelsea Manning, politiske fanger som blir trakassert av amerikansk imperialisme og av verdensimperialismen for å ha avslørt imperialistiske forbrytelser og konspirasjoner, må bli et fokus for hele arbeiderklassen og for alle de som forsvarer demokratiske rettigheter.

På onsdag var det ett helt år siden WikiLeaks-utgiveren Julian Assange fikk kuttet sin internett-tilgang og sin evne til å kommunisere med omverden. Assange forblir innesperret i den ekvadorianske ambassaden i London, hvor han ble innvilget politisk asyl i 2012. Der er han utsatt for konstant og påtrengende overvåkning.

Assange konfronterer det forferdelige valget å forbi innesperret under forhold der han ikke kan formidle sine synspunkter eller protestere mot behandlingen han utsettes for, eller å forlate ambassaden for å bli pågrepet av britisk politi og konfrontere utlevering til USA, der han står overfor oppdiktede spionasjeanklager.

Som en understrekning av faren Assange står overfor gjorde WikiLeaks i forrige uke oppmerksom på at et fly administrert av det amerikanske justisdepartementet som tidligere ble brukt for «overføring [‘rendering’] av den påståtte russiske hackeren Jevgenij Nikulin til USA i fjor», hadde ankommet London, for å returnere først på lørdag. Forsendelsen av flyet var ledsaget av en ikke-forklart økning av sivilkledde politibetjenters nærvær rundt den ekvadorianske ambassaden i London.

Fredag vil også markere at det er tre uker siden Chelsea Manning, som i 2010 forskynte WikiLeaks med dokumenter som avslørte amerikanske krigsforbrytelser, ble fengslet for forakt for retten av en føderal dommer. Mannings påståtte «forbrytelse» er å nekte å vitne i en hemmelig storjuryhøring mot Assange. Hun holdes i isolat, innesperret i sin celle 22 timer av døgnet.

Manning står overfor en ytterligere runde med fristløs frihetsberøvelse etter å ha vært fengselet i syv år under Obama-administrasjonen, under betingelser FNs spesialrapportør for tortur kalte «grusome, umenneskelige og nedverdigende».

Skjebnen til Manning og Assange har gått nesten udekket av de vesentlige nyhetsformidlerne. Det har ikke foranlediget noen protester fra det amerikanske politiske etablissementet. Ikke et eneste demokratisk medlem av Kongressen, inkludert Bernie Sanders og Alexandria Ocasio-Cortez, har ytreret seg om Mannings fengsling, langt mindre motsatt seg det. Redaksjonsrådet for New York Times og avisas hyklerske spaltister, som griper til påståtte menneskerettighetsbrudd når det tjener amerikansk imperialismes interesser, er tause.

Trump-administrasjonen leder forfølgelsen av Assange og Manning. Men denne hevngjerrige og forfatningsstridige vendettaen støttes og forankres av Det demokratiske partiet og deres assosierte medier.

I mer enn to år promoterte demokratene, New York Times og Washington Post løgnen om at WikiLeaks samspilte med Trump-kampanjen og Russland for å stjele presidentskapet for Donald Trump. Mediene, basert på ikke-beviste påstander fra amerikanske etterretningsorganer, erklærte at WikiLeaks bevisst mottok hackede e-postmeldinger fra den russiske regjeringen og konspirerte med Trump-kampanjen for å «gjøre våpen» av denne informasjonen mot Trumps motstander, Hillary Clinton.

Mueller-granskningens konklusjon har avslørt hele konstruksjonen av medieløgner som dannet grunnlaget for antiRusslandheksejakta. Ikke bare anklagene om «samspill», men hele rammeverket for antiRusslandkampanjen (og antiWikiLeakskampanjen) står eksponert som svindel.

I mellomtiden blir ekte journalister som Assange, som gjør hva journalister er ment å gjøre – informere publikum og avsløre regjeringens hemmeligheter, løgner og forbrytelser – trakassert og forfulgt.

Med sammenbruddet av samspillnarrativet er det en økende konvergens mellom Trump-administrasjonen, som har erklært krig mot sosialisme, og dens politiske motstandere i Det demokratiske partiet, som søker å skildre veksten av venstreorientert og sosialistisk sentiment i USA som resultat av russisk «innblanding».

Deres felles agenda er et angrep på demokratiske rettigheter, inkludert ytringsfriheten, som finner sitt høyeste – eller mest kriminelle – uttrykk i forfølgelsen av Assange og Manning.

Medskyldigheten til Det demokratiske partiet, New York Times og resten av foretaksmediene i forfølgelsen av Manning og Assange er ikke overraskende. Mindre kan man ikke forvente fra disse forsvarerne av amerikansk imperialisme og transmisjonsreimene for CIA og Pentagon.

Så også med middelklassens pseudo-venstre-organisasjoner som kretser rundt Det demokratiske partiet, som har opprettholdt sin taushet om Assanges innesperring etter å ha krevd at han «konfronterer justisen og loven» over de oppdiktede beskyldningene om seksuelle misgjerninger som til slutt ble droppet av anklagerne.

World Socialist Web Site fører en kampanje for å vinne Assanges og Mannings frihet. Tidligere denne måneden holdt Socialist Equality Party (Australia) protestmøter i Sydney og Melbourne, som hver samlet hundrevis av demonstranter. Sydney-demonstrasjonen presenterte de ledende journalistene John Pilger og Joe Lauria, såvel som borgerrettighetslederen professor Stuart Rees, for å kreve Assanges umiddelbare og sikre retur til Australia.

I løpet av de siste to ukene har SEP i USA avholdt samlinger og møter som opponerer mot fengslingen av Manning.

James Cogan, nasjonalsekretær for SEP (Australia) talte til demonstrasjonssamlingen i Sydney, og sa: «Julian er en klassekrigsfange. Hans forfølgelse er fremfor alt et angrep på arbeiderklassen.» Han la til: «Trotskistbevegelsen, WSWS og SEP, er forpliktet til å mobilisere arbeiderklassen til forsvar for ikke bare Julian, men for alle demokratiske rettigheter, en essensiell komponent i kampen for å oppnå ekte sosial likhet, for å motsette seg krig og for å motsette seg kapitalisme.»

Mens arbeidernes opposisjon vokser over hele verden, fra massene i Nord-Afrika til Uber-sjåfører i Los Angeles og til bilarbeidere i USA og Europa, tåler Cogans sluttbemerkning gjentakelse: «Vi sender i dag en klar melding til Julian Assange, og han vil hør den: Du er ikke alene, du har ikke blitt forlatt, du har ikke blitt glemt. Du skal bli satt fri.»