Tyrkia-USA-relasjonene har forverret seg de siste ukene med Washington som har truet med repressalier dersom Ankara skulle videreføre anskaffelsen av det russiskproduserte luftforsvarssystemet S-400.

Relasjonene mellom de to landene har vært i en nedadgående spiral over en tid – særlig siden Washington gjorde De kurdiske folkevernsenhetene (YPG), som Ankara anser å være en «terroristorganisasjon» og en trussel mot den tyrkiske staten, til sin viktigste proxyhær i sin regimeendringskrig i Syria, og støttet det mislykkede kuppforsøket mot den tyrkiske presidenten Recep Tayyip Erdogan i juli 2016.

Meningsforskjellene har siden utvidet seg til å omfatte en rekke anliggender i Midtøsten og til og med globalt. Washington er spesielt alarmert over Ankaras forsøk på å kompensere presset fra sine tradisjonelle vestlige allierte ved å smi tettere bånd med Russland og Iran.

Washington er fast bestemt på at Tyrkia ikke må sluttføre anskaffelsen av S-400, et langdistanse luft- og missilforsvarssystem, for $ 2,5 milliarder [NOK 22 milliarder], og har hevdet at en eventuell utplassering ville forpurre USA-Tyrkia- og Tyrkia-NATO-militært-sikkerhetssamarbeid.

I sitt vitnesbyrd for en Kongresskomité på tirsdag signaliserte den fungerende amerikanske forsvarsministeren Patrick Shanahan at dersom Ankara viderefører S-400-anskaffelsen vil Washington blokkere ytterligere overføringer av F-35-jagerfly til Ankara og kutte tyrkiske foretak ut av F-35 prosjektet.

Spurt om Pentagon ønsker Tyrkia som F-35-partner svarte Shanahan at «det gjør vi absolutt», og la til: «Vi trenger at Tyrkia anskaffer Patriot.» Dette var en referanse til Washingtons tilbud om å selge Ankara amerikanske Patriot-missilbatterier, for en pris av $ 3,5 milliarder [NOK 30 milliarder], i stedet for det russiske S-400-systemet.

Hvis Tyrkia sluttfører anskaffelsen og utplasserer S-400 vil det bryte med de amerikanske sanksjonene mot Russland. Den amerikanske sansksjonsloven fra 2017 [Countering America’s Adversaries Act] gir presidenten fullmakt til å pålegge vidtrekkende sanksjoner på enhver person, organisasjon eller stat som inngår en «betydelig transaksjon» med forsvars- eller etterretningssektoren i Russland. Washington kunne også forsøke å intensivere presset på Ankara ved å nekte å gi Tyrkia en forlengelse av «unntakelsen» som unntar landet det fra den ensidige og patentert ulovlige amerikanske embargoen på iransk energieksport. Tyrkia er høyst avhengig av iransk naturgass.

Seniorrepresentanter i Trump-administrasjonen har reist muligheten for at Tyrkia blir ekskludert fra NATO-aktiviteter, og referert interoperabilitetsproblemer med det russiskproduserte missilsystemet.

Erdogan har imidlertid gjentatte ganger lovet at Tyrkia vil kjøpe og utplassere S-400. I sine siste kommentarer på emnet, i et intervju sist søndag med tv-kringkasteren TGRT Haber, erklærte Erdogan at uansett hva USA sier så vil Tyrkia ikke reversere sin posisjon på avtalen.

Erdogans trossing av Washington kom bare to dager etter at han meldte en kritisk protestuttalelse mot Trump-administrasjonens beslutning om å anerkjenne Israels ulovlige annektering av Golanhøydene. En påfølgende uttalelse fra det tyrkiske utenriksdepartementet var: «Denne uheldige beslutningen ... demonstrerer at den amerikanske administrasjonen fortsetter sin tilnærming med å være en del av problemet, snarere enn en del av løsningen i Midtøsten.»

Tvisten over S-400 er et brennpunkt for dypere konflikter knyttet an til tyrkisk geopolitisk og militær-strategisk orientering. Tyrkia var et grunnleggermedlem av NATO og en sentral vestlig alliert under Den kalde krigen, men har blitt sterkt destabilisert av amerikansk imperialismes mer enn et-kvart-århundre av uavbrutt krig. Med grenser til Syria og Irak i sør og med betydelige økonomiske og politiske interesser i de nærliggende områdene på Balkan og Nord-Afrika, ble Ankara direkte påvirket av Den første gulfkrigen, den vestlig-støttede oppstykkingen av Jugoslavia og NATOs bombing av Serbia, Irak-invasjonen i 2003, 2011-luftangrepene på Libya for å velte Gaddafi, og av det pågående blodbadet i Syria.

Den tyrkiske styringseliten, inkludert under Erdogan og hans AKP i løpet av partiets første tiår ved makten, støttet de fortløpende amerikanske krigene og forsøkte å fremme sine egne interesser gjennom dem. Men de mange skiftene i den amerikanske politikken skar ofte på tvers av deres interesser og ambisjoner.

Med Syria kom sakene til en spiss. Innledningsvis støttet Erdogan entusiastisk den USA-oppmuntrede regimeendringskrigen i Syria, og Ankara var en stor medsponsor for de islamistiske militsene som frontet pådrivet for å styrte Bashar al-Assad og hans Baathist-regime. Men Tyrkia ble rasende da USA så snart disse milisiene var skjøvet tilbake smidde seg en allianse med YPG, en syrisk avgreining av Det kurdiske arbeiderpartiet (PKK), som Ankara har ført til en brutal antiopprørskrig mot i mer enn tre tiår. Det var innen denne konteksten at Tyrkia orkestrerte en tilnærming til Russland og intensiverte sitt samarbeid med Iran.

For Tyrkia er fortsatt en tilbakerulling av proto-staten YPG har etablert i Nord-Syria det overordnede målet for landets Syria-politikk. For dette formålet har landet flere ganger sendt sine styrker inn i Syria, samtidig som de opprettholder en skjør bekvemmelighetsallianse med Moskva og Teheran, og samarbeider med dem i den såkalte Astana Syria-«fredsprosessen».

Pentagonen viderefører samtidig sin basering på YPG som sitt grunnlag for sine rovgriske operasjoner i Syria, som blant annet omfatter å nekte Assad-regimet tilgang til landets viktigste oljefelt.

Det amerikanske nasjonal-sikkerhetsetablissementet har i økende grad kommet til å se Tyrkia som et hinder for sitt mål om å sikre ubehindret hegemoni over det energirike og strategisk kritiske Midtøsten. I en nylig analyse publisert av den Washington-baserte tankesmia Arab Gulf States Institute, argumenterte forfatterne for at Midtøsten i stadig større grad er delt inn i tre blokker: Sunni-Gulf-statene ledet av Saudi-Arabia, en Iran-ledet allianse som inkluderer Hizbollah, og en Tyrkia-ledet blokk. «Tyrkias rolle ved episenteret for en ny Midtøsten-allianse ble konsolidert med Qatar-boikotten i 2017, gjennomført av Saudi-Arabia, UAE, Bahrain og Egypt. Qatar har stolt på Tyrkia, som opprettholder en militærbase i landet, for støtte mot boikotten,» la de til.

Innen denne konteksten er Tyrkias beslutning om å satse på missilforsvarssystemet S-400 sett som å ha vidtrekkende konsekvenser. I en redaksjonell leder publisert tidligere denne måneden hevdet Financial Times, et av de viktigste talerørene for de amerikanske og europeiske finanselitene, at «Tyrkia kan fortsatt resette sitt forhold til Vesten.» Etter å ha bemerket at Erdogan «tok makten i Tyrkia i 2003, og tilbød stabilt sivilt lederskap, et nytt pådriv for EU-medlemskap og en businessvennlig tilnærming,» fortsatte Financial Times: «I de senere år har herr Erdogan beveget seg mot autoritært styre, fremmedgjort landets vestlige allierte og adoptert en tvilsom forvaltning av økonomien. Valget om å anskaffe russisk militærutstyr har reist ytterligere bekymringer.»

Erdogan har brukt tvisten med Washington over S-400 for å utnytte den folkelige fiendtligheten mot amerikansk imperialisme før Tyrkias landsdekkende lokalvalg den 31. mars. Han har imidlertid gitt liten indikasjon på at han planlegger å endre sin holdning til Washington etter valget. Den 8. april skal den tyrkiske presidenten reise til Moskva for én-til-én samtaler med Vladimir Putin.

Samtidig har Erdogan kunngjort, klart med det siktemål å utnytte den voksende splittelsen mellom Europa og Amerika, at Tyrkia neste måned vil fornye sitt bud om å bli med i EU.

Kommentarer i tyrkiske pro-regjeringsmedier indikerer sinnet innen elitekretser over Washingtons mangel på å imøtekomme det de oppfatter som deres vitale interesser, og deres frykt for at landet som har vært Ankaras viktigste militær-sikkerhetspartner gjennom tiår, ikke lenger kan stoles på. En vanlig vurdering er at dersom Tyrkia opphever anskaffelsen av S-400 og aksepterer Washingtons tilbud av Patriot-missiler, kunne landet snart stå overfor andre amerikanske betingelser, blant annet innømmelser på Israel eller Syria.

Tyrkiske styringskretser reagerte også med harme på USAs utenriksminister Mike Pompeos tilstedeværelse på et energitoppmøte som involverte Israel, Hellas og Kypros i Jerusalem den 20. mars. Lengestående territoriale tvister i det østlige Middelhavet bundet opp til Kypros-konflikten, som setter et tyrkisk-anerkjent regime på den nordlige delen av øya opp mot den internasjonalt anerkjente gresk-kypriotiske regjeringen i Nikosia, har blitt forsterket med oppdagelsen av store naturgassressurser under havbunnen innen territorialfarvannene.

Med det nevnt, Washington vil utvilsomt legge stort press på Ankara, ikke minst på den økonomisk fronten. Like før Erdogan besøker Moskva skal utenriksminister Mevlut Cavusoglu reise til et NATO-utenriksministermøte hvor han vil møte Pompeo.

Ethvert forsøk fra Tyrkias side på å tilnærme seg Russland, eller for den del Kina, som har investert tungt i Tyrkia de siste årene og som har forsøkt å vinne Ankara over til sitt Belte og Vei Initiativ, ville innbære store konflikter. Til tross for Ankaras tvister med vestmaktene så stoler det tyrkiske borgerskapet fortsatt overveldende på kapital fra Europa for investeringer i innenlandprosjekter, og EU forblir i vesentlig grad Tyrkias viktigste eksportdestinasjon.

Som det ble vist av forrige fredags 5-prosent-nedskriving av den tyrkiske lira etter at Erdogan fordømte Trumps Golan-beslutning, og krasjen av den tyrkiske valutaen sist august etter at Trump-administrasjonen doblet sine tariffer på Tyrkias stål- og aluminiumeksport, er den tyrkiske styringseliten svært utsatt for press fra de største imperialistmaktene.