Økende advarsler om en global resesjon

Av Nick Beams
30 March 2019

Verdensøkonomien viser tegn til betydelig lavere vekst, om ikke en direkte resesjon, med blinkende varsellamper både i finansmarkedene og realøkonomien.

I løpet av den siste uka har avkastningen på amerikanske 10-år-statsobligasjoner [Treasury bonds] falt kraftig, og ved noen anledninger har den gått under avkastningen på statsobligasjoner med kortere løpetid. Dette er signifikant fordi under normale forhold er renten på langsiktige obligasjoner høyere enn de som oppnås for kortsiktig gjeld. «Inversjon av rentekurven» peker på økt finansiell usikkerhet der investorene søker større sikkerhet, og det betraktes som en indikator for lavkonjunktur.

Andre rentenivåer, mest bemerkelsesverdig for tyske obligasjoner som i likhet med amerikanske statsobligasjoner betraktes som en nødhavn, har også falt og er i noen tilfeller i negativt terreng. På onsdag utstedte den tyske regjeringen € 2,4 milliarder i 10-årige obligasjoner [NOK 23 milliarder] med en avkastning på minus 0,05 prosent. Utstedelsen ble overbestilt 2,6 ganger, som betyr at de kunne ha reist € 6,3 milliarder [NOK 61 milliarder].

Den voksende nervøsiteten i finansmarkedene er også indikert i en rapport fra Bloomberg tidligere denne uka som sa at mengden globale obligasjoner med negativ avkastning nå hadde toppet mer enn $ 10 billioner [NOK 86 billioner].

Negativt avkastning oppstår når prisen på obligasjonen stiger så høyt på grunn av den store etterspørselen fra investorer som søker sikkerhet, at hvis de ble beholdt til forfallsdato ville det gi et tap på investeringen.

Det umiddelbare utgangspunktet for dette skiftet var indikasjonen fra US Federal Reserve etter møtet i Federal Open Market Committee (FOMC) tidligere denne måneden, om at de vurderte ikke å øke renten i år – en kraftig reversering fra posisjonen inntatt på slutten av fjoråret, da det var forventet minst to rentehevinger for 2019.

Feds skifte startet i januar med utstedelsen av en «imøtekommende» uttalelse om rentene, som følge av en kraftig nedgang i det amerikanske aksjemarkeder for desember, da det opplevde det verste resultatet for en desembermåned siden 1931.

Erklæringen etter denne månedens FOMC-møte gjorde det klart at Fed ikke bare var engasjert i en midlertidig reversering av sin tidligere agenda. Det var så godt som en innrømmelse av at det ikke ville bli noen nedtrapping av deres massive verdipapiroppkjøp under programmet for kvantitativ lettelse [Quantitative Easing] som så Feds balanseregnskap ekpandere fra rundt $ 800 milliarder [NOK 6,945 billioner] før finanskrisen, til $ 4,5 billioner [NOK 39 billioner].

Fed hadde begynt å trappe ned sine verdipapirbeholdninger med $ 50 milliarder i måneden [NOK 434 milliarder], og Fed-styreleder Jerome Powell indikerte på slutten av fjoråret at denne politikken skulle fortsett videre inn i fremtiden, som om på «auto pilot». Dette førte til rasende opposisjon fra viktige deler av finansmarkedene, som mente at Feds politikk hadde meget negativ innvirkning på deres operasjoner.

Ved forrige ukes møte ble nedtrappingen effektivt sett satt på hylla. Powell sa at Fed ville redusere hastigheten på reduksjonen av beholdningen av statsobligasjoner, til $ 15 milliarder i måneden [NOK 129 milliarder] fra mai av, og at det er forventet å konkludere nedtrappingen ved slutten av september. Dette betyr at Feds balanseregnskap ville være rundt $ 3,5 billioner [NOK 30 billioner], eller 17 prosent av BNP, sammenlignet med rundt 6 prosent før nedsmeltingen i 2008.

Det mest signifikanste trekket ved Feds beslutning er hva det indikerer om fremtiden for USAs og den globale økonomien. Det understreker det faktum at mer enn 10 år etter den globale økonomiske krasjet, er noen som helst tilbakevending til det som en gang ble ansett som «normal» pengepolitikk nå lenger unna enn noensinne, og den globale økonomien og finanssystemet er helt avhengige av tilførselen av ultra-billige penger fra de vesentlige sentralbankene.

Wall Street Journal-skribenten Greg Ip kommenterer FOMCs siste trekk med å bemerke at den amerikanske økonomien var forventet å vokse i år, og at den offisielle arbeidsledigheten fortsatt er lav. «Det som er bekymringsfullt er at å opprettholde disse forventningene krever en slik ekspansiv pengepolitikk. Det antyder at mektige underliggende krefter, som langsomt voksende befolkninger og reduserte investeringsmuligheter, fortsetter å tynge ned økonomisk vekst og inflasjon rundt om i verden.»

Han påpekte at hvis USAs økonomi snubler igjen, da ville ikke Fed ha mye ammunisjon å responere med, fordi de i beste fall kunne kutte renten litt mer enn to prosentpoeng, og det er «mindre enn halvparten det som kreves i de fleste resesjoner».

Nylige rapporter tyder på at neste Fed-trekk på renter heller vil bli ned, enn opp.

Kort etter Fed-avgjørelsen kom et annet sjokk, i form av data fra Europa om den underliggende tilstanden for økonomien i eurosonen. Innkjøpssjefsindeksen (PMI) for produksjonsbransjene i eurosonen falt til 47,7 i mars, fra 49,4 i februar, der et nivå under 50 indikerer en sammentrekning. I Tyskland, eurosonens nøkkeløkonomi, falt indeksen for fabrikksektoren ned til 44,7 i mars, ned fra 47,6 i februar, for å nå den laveste registreringen på 79 måneder.

På en ECB-konferanse i Frankfurt på onsdag ga Mario Draghi, president for Den europeiske sentralbanken, en oppdatering om status for økonomien i eurosonen, etter at ECB denne måneden vedtok å reversere sin politikk med svak pengeinnstramming, og han sa at de nå ville gjennomføre nye stimuleringstiltak.

Han sa at fjoråret så et «tap av vekstmomentum» som hadde strakt seg inn i 2019. Hovedfaktoren som spiller seg ut er den svekkede etterspørselen fra eksterne markeder, som indikerer en oppbremsing av verdensøkonomien. Svakhet i verdenshandelen hadde fortsatt, og «globale vekst av vareimport nådde i januar sitt laveste nivå siden Den store resesjonen, samtidig med økende usikkerhet om handelstvister, og en oppbremsing i fremvoksende markedsøkonomier, særlig Kina.»

Industriproduksjonen falt med 4,2 prosent i desember, før den tok seg litt opp igjen i januar, mens indikatorer som eksempelvis nye eksportordrer, som historisk har vært nært assosiert med industriproduksjonen, forblir i «negativt terreng».

Draghi bemerket at både eksternt og internt i eurosonen var det en kraftig oppbremsning i fjor, og at en slik parallell nedtur «ikke har skjedd siden begynnelsen av den globale finanskrisen».

Draghi forsøkte å fremheve den beste siden av en stadig forverrende situasjon, ved å si at hittil hadde ikke nedgangen i den eksterne etterspørselen slått over i den innenlandske etterspørselen, men at risikoene hadde steget de siste par månedene.

Han konkluderte sine bemerkninger med forsikringen om at ECB var beredt til å reagere på fremtidige risikoer, og at «vi mangler ikke instrumenter for å kunne levere på vårt mandat».

Denne påstanden ble gjenstand for en skoldende respons fra Ashoka Mody, en tidligere visedirektør for Det internasjonale pengefondets (IMF) Forskning og Europa-avdelinger, og for tiden professor ved Princeton University, som ble rapportert i Storbritannia-baserte Telegraph.

«Hvilke instrumenter?» spurte han. «Bortsett fra ordsalaten sin, har ikke ECB noe annet å tilby.»

Mody sa at ECB var ridd av «nasjonale konflikter», den handlet alltid for sent, og med forsinkelser og halvhjertede tiltak, og at det var antitesen av risikostyring.

Så langt er den offisielle posisjonen i USA at økonomien vil fortsette å vokse for inneværende år. Fed har revidert sin prognose ned fra 2,3 prosent i desember, nå til 2,1 prosent, men ifølge Powell befinne den seg fortsatt på «et bra sted», selv om veksten hadde bremset opp fra «en solid rate» i det fjerde kvartal 2018.

Tidligere denne måneden bød New York Times-spaltisten David Leonhardt noen innblikk inn i den langsiktige situasjonen, der han pekte på at styrken av den amerikanske økonomiske ekspansjonen var overdrevet.

«Her er sannheten: Det er ingen boom. Økonomien har vært nedsyltet i en forlenget ‘funk’ [‘skrekk og gru’] siden finanskrisen ble avsluttet i 2010. BNP-veksten har fortsatt ikke nådd 3 prosent for et eneste år, og 3 prosent er ikke en veldig høy terskel.»

Han skrev at dersom ekspertenes spådommer om den amerikanske økonomiens veksten faktisk hadde materialisert seg, da ville økonomien ha vært 6 prosent større enn den er i dag, og den hadde produsert $ 1,3 billioner mer av varer og tjenester.

En av årsakene han bemerket var at storforetak holdt igjen, til tross for alle pengene som er tilgjengelige. En rapport utgitt tidligere denne uka pekte på én av grunnene hvorfor. Selskaper i S&P-500-indeksen brukte rekordbeløpet $ 806 milliarder [NOK 6,997 billioner] på tilbakekjøp av egne aksjer i 2018, og slo dermed 2017-tallet med nesten 56 prosent, og knuste dermed den forrige rekorden fra 2007 på $ 589 milliarder [NOK 5,113 billioner].

Disse tallene understreker det faktum at hovedvirkningen av de ulike stimulanstiltakene sentralbanker og regjeringer innførte – programmet med kvantitativ lettelse [Quantitative Easing] og Trumps foretaksskattereduksjoner – har vært ytterligere å fyre opp under parasittismen og spekulasjonen, mens tegn på resesjon og tilbakeslag viser at en ny krise er i emning.