Kinas president Xi Jinping avsluttet på tirsdag en seks-dagers rundtur i Europa hvor de vesentlige eurosonemaktene sluttet forretningsavtaler med Kina og signaliserte støtte til Belt og Vei Initiativet (BRI) for infrastruktur på tvers av Eurasia. Samtidig som Washington truer både Kina og landets nominelle EU-allierte med handelskrigssanksjoner oppstår det dype forskjeller mellom Washington og EU over relasjonene til Kina.
Som del av sin «vippe til Asia» for diplomatisk å isolere og militært true Kina har Washington motsatt seg BRI, som den amerikanske visepresidenten Mike Pence i fjor hånet som et «strammende belte og en énveiskjøring» som gir Kina anledning til å lokke verden i ei gjeldsfelle. I 2015 trosset EU-maktene amerikanske krav om å boikotte Den asiatisk investeringsbanken for infrastruktur (AIIB), finansieringsanordningen for BRI. Nå ignorerer de igjen Washington.
Financial Times rapporterte den 5. mars at Italia ville undertegne et MoU [Memorandum of Understanding] for påtegning av BRI, som gjør landet til den første vesentlige EU-makten til å ta skrittet. FT sa at dette ville «undergrave USAs press på Kina over handel og ville undergrave Brüssels innsats for å overvinne splittelser innen EU over den beste tilnærmingen for håndteringen av kinesiske investeringer». Det hvite hus fortalte FT at påtegning for BRI ville «ende opp med å skade Italias globale renomé».
Det amerikanske nasjonale sikkerhetsrådet tvitret at ved å påtegne for BRI, ville Italia legitimere Kinas «rovgriske tilnærming til investeringer og ikke by det italienske folket noen fordeler».
Xi ble imidlertid mottatt i Roma med fulle æresbevisninger, deriblant en kavalerivakt for sin bil, statsmiddager og en konsert av tenoren Andrea Bocelli. Roma undertegnet deretter MOU-dokumentet som godkjenner og støtter BRI, sammen med forretningsavtaler verdt € 2,5 milliarder [NOK 24 milliarder] for bygging av oljerørledninger og stålverk, og promotering av italiensk landbrukseksport. Italia vil også få anledning til å finansiere sin enorme € 2,3 billioner statsgjeld ved å utstede såkalte «panda obligasjoner» direkte til kinesiske statsborgere.
På forrige fredags EU-toppmøte kritiserte den franske presidenten Emmanuel Macron Romas ensidige avtale med Beijing, og insisterte angående Kina på at «perioden for europeisk naivitet er over». Tysklands kansler Angela Merkel sa imidlertid at hun var fornøyd med den italienske statsministeren Giuseppe Contes forsikringer om at Romas BRI-avtaler overholdt EU-loven: «Så langt som han forklarte det, har jeg foreløpig ingenting å kritisere, men vi har allerede diskutert at det er enda bedre hvis vi handler sammen.»
Italias viseutenriksminister Michele Geraci avviste Macrons kommentarer og uttalte til South China Morning Post: «Alle de andre [europeiske] landene vil følge etter Italia og undertegne en MoU, og jeg kunne gi deg to navn, men det vil jeg ikke – de er på beddingen. I virkeligheten vil alle europeiske land gjerne bli del av Beltet og Veien.» Han avviste kritikk av Romas initiativer i Europa: «Hvis Italia ønsker å være terminalen for Kinas Silkevei, da påvirker det selvfølgelig Hamburg, Rotterdam, Marseille. ... Det er en konkurranse, så jeg forstår deres sjalusi.»
Geraci innrømmet at «USA ikke var særlig fornøyd» med Italias beslutning. Men han avviste amerikanske advarsler om at Italia vil falle inn i ei kinesisk «gjeldsfelle», og pekte på den amerikanske statsgjelden på $ 1,13 billioner [NOK 9,81 billioner] holdt av Kina: «USA burde bekymre seg for å ha gjeld på kinesiske hender. De er i en situasjon der de trenger å være bekymret, kanskje er det derfor de bryr seg.»
Etter at Xi fremmet landbrukseksport til Kina mens han var på Sicilia, og deretter besøkte Monaco som vil sette opp 5G Internett-tjeneste ved hjelp av produkter fra det kinesiske foretaket Huawei – og trosser amerikanske krav om en boikott av Huaweiprodukter som truende for NATO-sikkerhet – fortsatte Xi til Paris. Der droppet Macron sin kritikk av Xi og Italia for å ha brutt den angivelige europeisk enheten på Kina, og bød Xi fulle statsæresbevisninger, og signerte sin egen rekke av avtaler med Xi.
I Paris signerte kinesiske statseide foretak multi-milliarder-euro kontrakter med franske foretak for containertransport på kjøl, vindkraft- og byggeprosjekter. Macron og Xi signerte en € 30 milliarder [NOK 260 milliarder] avtale mellom det fransk-tyske selskapet Airbus og China Aviation Supplies Holding for 10 stk. A350 og 290 stk. mellomdistanse A320neo passasjerjetfly.
Airbus ser ut til å ha gjort denne avtalen på Boeings bekostning, etter den nylige parkeringen av deres 737 maks jetmaskiner etter to store ulykker som kostet hundrevis av menneskeliv. Frankrikes Le Point skrev: «Det var vanlig å høre diskusjon om en bestilling av totalt 180 stk. jetmaskiner, siden president Macrons siste besøk i Beijing for litt mer enn ett år siden. Nå er det ytterligere 120 stk. A320neo. Skal vi ta dette som en konsekvens av B737MAX og avvisningen av Boeings mellomdistanse passasjerjetfly etter to styrter, med Lion Air og Ethiopian Airlines? Det ville være en veldig rask reaksjon.»
Som avslutning inviterte Macron kansler Merkel og Jean-Claude Juncker, EU-kommisjonens president, til Paris for samtaler med Xi. Macron og Xi publiserte en fellesuttalelse som krevde en «rask konkludering av en ambisiøs global investeringsavtale mellom EU og Kina», og Merkel sa at hun så «ingenting å kritisere» i Italias avtale med Xi.
«Beltet og Veien, eller Silkeveien, er et viktig prosjekt, og vi europeere vil gjerne spille en viktig rolle her,» la Merkel til, mens hun krevde «gjensidighet» og innrømmelser for europeiske foretak i Kina.
Dette peker på dype motsetninger i verdenskapitalismen og et sammenbrudd av lengestående allianser, som peker på en voksende krigsfare.
På den ene siden forblir de europeiske imperialistmaktene sammen med Washington i NATO-alliansen, mens amerikansk imperialisme pålegger handelskrigstarifferer og gjennomfører en global militæroppbygging rettet mot både Russland og Kina. Etter flere år med proxykrig med Russland i Syria og marineprovokasjoner i Sør-Kinahavet, forkastet Washington til og med INF-traktaten om nuleære mellomdistansemissiler (Intermediate Range Nuclear Force), for å kunne utplassere atomvåpenmissiler i Europa og Stillehavet, rettet mot Russland og Kina.
På den annen side, mens Kinas økonomi vokser, og mens de europeiske maktenes relasjoner til Washington blir stadig mer spente, orienterer de seg i retning tettere økonomiske bånd til Beijing. Guardian kalte Xis Paris-møte «et show av enhet, konfrontert med Trumps tariffer rettet både over Atlanterhavet og Stillehavet.»
I denne situasjonen stålsetter hver eneste kapitalistmakt eller maktblokk seg for konflikt mot alle potensielle motstandere. I fjor annonserte den franske presidenten Macron offentlig at Europa måtte være forberedt på militært å konfrontere Russland, Kina eller USA.
I inneværende år, der de europeiske maktene har ignorert amerikanske fordømmelser av BRI adopterer de samtidig resolusjoner som brennmerker Kina som en potensiell fiende. På et nylig toppmøte om Kina bestemte EU seg for å slutte å kalle landet en «strategisk partner», og identifiserte det i stedet som en «systemisk rival som fremmer alternative styringsmodeller» og «en økonomisk konkurrent i jakt på teknologisk lederskap».