Forrige mandag protesterte journalister i Sudans hovedstad Khartoum med krav om pressefrihet.
Siden en bølge av opposisjonsdemonstrasjoner begynte den 19. desember har regjeringen rutinemessig blokkert tilgangen til internett og sosialmedier, og sensurert mediene. Den har krevd at avisene sender inn sine artikler for gjennomgang før trykking, har beslaglagt hele opplag av aviser og forbudt utenlandske journalister å rapportere om protestene.
Noen aviser, deriblant Al-Maidan, Akhbar al-Watan og Al-Baath har vært utilgjengelige i mer enn 70 dager siden januar. Ifølge Sudanese Journalists’ Network, som organiserte protesten, har anslagsvis 90 regjeringskritiske journalister blitt arrestert. Komitéen til journalisters forsvar (CPJ) sier antallet arrestasjoner er uten sidestykke.
Den 22. februar arresterte myndighetene Othman Mirghani, sjefredaktør for den uavhengige avisa al-Tayar, kort tid etter at han ga et fjernsynsintervju der han kritiserte president Omar al-Bashirs erklæring av unntakstilstand. Han holdes fortsatt i varetekt, uten å ha blitt anklaget.
Protestene finner sted midt under den mest vedvarende utfordringen for al-Bashirs styre siden han grep makten i et kupp i 1989. Protestene, som ble utløst av en regjeringsbeslutning som tredoblet prisen på brød, utviklet seg raskt til antiregjeringsdemonstrasjoner over hele landet, med krav om at al-Bashir må gå av. Protestene har trukket inn stadig bredere deler av befolkningen, med arbeideres landsdekkende streiker den 5. og den 13. mars.
Sitt-inn-aksjoner har funnet sted på universiteter og skoler, og det har vært streiker av arbeidere i både offentlig og privat sektor, inkludert i Port Sudan ved Rødehavet, hovedhavna for Sudans import og eksport, der kravet er at salget av havneanlegget til et filippinsk foretak basert i Dubai må stoppes. Det har også vært arbeidsnedleggelser og protester ved store telekommselskap og andre foretak.
Al-Bashir har respondert med brutale tiltak med sikte på å knuse all motstand, inkludert bruk av snikskyttere med skarp ammunisjon, og sikkerhetsstyrkenes tåregass- og kølleangrep. Embetsrepresentanter sier at 31 personer er døde i protestrelatert vold siden desember, mens Human Rights Watch har satt dødstallet til 57, inkludert barn og helsepersonell, med noen som har dødd i fengsel som resultat av tortur.
Det har vært en rekke arrestasjoner, blant annet av Mariam Sadiq al-Mahdi, nestleder for hovedopposisjonspartiet Umma Party (og datter av statsministeren som al-Bashir styrtet i 1989), og 15 andre som ble pågrepet da de demonstrerte foran Ummas hovedkontor i Omdurman, Sudans nest-største by.
Den 22. februar bekjentgjorde al-Bashir en ett-år-lang unntakstilstand – den første på 20 år – oppløste sitt regjeringskabinett og alle 18 provinsregjeringer, og erstattet guvernørene med offiserer fra militæret og sikkerhetstjenesten. Den nylig omstokkede regjeringen under Mohamed Tahir Eila er den tredje som dannes på mindre enn to år.
Unntakstilstanden gir myndighetene uovertruffne fullmakter til å forby protester, offentlige møter og politiske aktiviteter, og gir politiet og sikkerhetsstyrkene mer makt til vilkårlig å pågripe og fengsle borgere på ubestemt tid, gjennomsøke bygninger og konfiskere eiendeler. Sudans parlament har rett nok godkjent dekretet for seks måneder, og ikke ett år, men det kan forlenges når som helst.
Spesielle unntaksdomstoler, etablert for å rettsforfølge deltakere i protestdemonstrasjoner, påla harde straffer på mer enn 800 demonstranter – noen fengslet for opptil fem år, i tillegg til bøter – i løpet av ei uke. For tre uker siden dømte domstolene ni kvinnelige demonstranter til 20 piskeslag hver – en straff som siden ble omgjort – én dag etter at al-Bashir utstedte et presidentdekret som beordret 150 kvinnelige demonstranters løslatelse fra fengsel, for å markere Den internasjonale kvinnedagen.
Den 27. mars dømte en unntaksdomstol i Omdurman tre demonstranter, inkludert to kvinnelige universitetsstudenter, til seks måneders fengsel for å ha deltatt i en antiregjeringsdemonstrasjon i byen.
Ingenting av denne represjonen har avskrekket demonstrasjonene og streikene. Demonstrasjonene har protestert mot undersysselsetting, svimlende inflasjon, og kontrollene for tilgang til utenlandsk valuta og kontanter, som gjør levevilkårene uutholdelige. Fremfor alt er protestene rettet mot al-Bashirs regime.
Regjeringen insisterer på at problemene er økonomiske og stammer fra 20 år med amerikanske sanksjoner og fra løsrivingen av det oljerike Sør-Sudan i 2011. Regjeringen søker desperat å låne fra Abu Dhabi, jakter på andre internasjonale investeringer, og prøver å få en slutt på svartemarkedsvalutatransaksjoner, og søker ikke minst en overenskomst med Sør-Sudan for at oljeproduksjonen kan gjenopptas med transitt til de oversjøiske markedene gjennom Sudan.
For å dempe opposisjonen har al-Bashir trukket seg som leder av det regjerende National Congress Party (NCP), og utnevnt sin nærtstående støttespiller Ahmad Harun som stedfortredende partileder. Harun har annonsert en nasjonal dialog, i et forsøk på å vinne over noen elementer fra opposisjonen og opprettholde NCP-styret, via iscenesatte valg der Harun eller Bashir ville stille, for dermed å kunne forhindre et forsøk fra deler av de væpnede styrker å velte dem, i «folkets» navn.
Den sudanske arbeiderklassens mektige bevegelse er del av en voksende bølge av arbeideres streiker og demonstrasjoner over hele Nord-Afrika, deriblant i Algerie, Tunisia og Marokko, så vel som rundt om i verden.
Sudans opposisjonsdemonstrasjoner har vært ledet av paraplygruppen Alliansen for frihet og forandring, som inkluderer Sudanese Professional Association (SPA), National Consensus Forces (NCF), Sudan Call, Unionist Gathering og Umma Party, med det sudanesiske Kommunistpartiet (SCP) som spiller en avgjørende rolle.
Ifølge Dr. Fathi Elfad, sekretær for SCPs informasjonsbyrå og en av minst 40 senior partiledere som har blitt arrestert, har SCP forsøkt å «bygge den bredest mulige alliansen av politiske partier, væpnede grupper, demokratiske masseorganisasjoner, faglige foreninger, arbeider- og bondebevegelser, såvel som student- og kvinnefagforeninger».
Alle krever de konstitusjonell endring og at al-Bashir må gå av. Men det ville tjene til å gi regimet, som har undertrykt all opposisjon mot sin politikk de siste 30 årene og som har ført krig mot sin egen befolkning i Darfur og i Sør-Sudan, det som bare utgjør en politisk ansiktsløftning.
Masser av arbeidere og ungdom har gått ut i gatene, ikke for denne politiske omstokkingen, men for fundamentalt å omforme en utålelig sosial orden.
Minst 80 prosent av befolkningen i Sudan lever på mindre enn $ 1 dagen. Anslagsvis 5,5 millioner av landets 40 millioner innbyggere hadde behov for humanitær bistand i 2018, en økning på 700.000 fra 2017. Rundt 2,47 millioner barn lider av akutt underernæring.
I 2018 var det anslått at 1,2 millioner flyktninger og asylsøkere lever i Sudan, deriblant et antall av nesten 500 000 sør-sudanske flyktninger fra borgerkrigen som brøt ut i 2013, og nesten 2 millioner internt fordrevne etter Sudans tiår med interne konflikter og tørker.
Det kritiske spørsmålet er utviklingen av en uavhengig politisk strategi og dannelsen av et nytt revolusjonært lederskap. Det betyr å danne folkelige maktorganer basert på arbeiderklassen, for å slåss for å omvelte og erstatte al-Bashir-regimet med en arbeiderregjering. Fremfor alt avhenger dette av å utvide kampen til utenfor Sudan, og forene sudanske arbeidere med deres klassebrødre og -søstre over hele Midtøsten og i de avanserte kapitalistlandene, under ledelse av Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale.