Antiopprørspoliti brøt seg med vold gjennom streikevaktene ved tre streikende fabrikker i Matamoros, Mexico på søndag, der fire arbeidere ble påført slagskader og to måtte innlegges på sykehus.
Dette er de tre siste «maquiladora»-fabrikkene som er i streik i byen, etter en bølge av spontanstreiker begynte den 12. januar, i opprør mot fagforeningene. Mer enn 89 fabrikker har imøtekommet kravet om 20 prosent lønnsøkning og en bonus på 32 000 pesos (NOK 14 325), et krav populært kjent som «20/32».
Mens streikene ved disse anleggene ble brennmerket som «ulovlige» av de lokale myndighetene, har nesten 600 arbeidere ved et Coca-Cola-tapperi i byen – det nest-største i Latin-Amerika – vært i spontanstreik for de samme kravene siden den 30. januar.
Før et føderalt arbeidslivsråd hadde fattet sin besluttning om streikens lovlighet sendte Coca Cola på fredag en gjeng bøller for å angripe streikevakta og prøve å trenge seg inn på de okkuperte fasilitetene med tungt utstyr. Det brøt ut slåsskamper og flere arbeidere ble skadet, men overfallet ble avvist med støtte fra dusinvis av arbeidere fra nærliggende maquiladora-anlegg.
Bedrifter over hele byen har gått til represalier mot streikene, med så mange som 6 500 oppsigelser hittil, ifølge Den meksikanske arbeidsgiverforbundet (Coparmex). Arbeidsgiverne forsøker å få klort tilbake disse innrømmelsene, og få gjort et eksempel av Matamoros-arbeiderne for å få begrenset streikebølgen, og har truet med 50 000 oppsigelser. De mest militante arbeiderne er angivelig ført opp på svartelister som brukes av maquiladora-fabrikkene langs grensa.
Maquiladora-foreningen Index sa i helgen at streikene har kostet selskapene opp til $ 600 millioner [NOK 5,147 milliarder] og at «sluttvederlag blir spart opp» for å si opp tusenvis om gangen. Eskaleringen av undertrykkende tiltak mot de resterende streikene markerer en ny fase i responsen fra styringsklassen, som vil innebære enda større represalier og statsvold mot enhver motstand.
De tre maquiladora-fabrikkene lanserte sine streiker den 5. februar da arbeidere ved dusinvis av anlegg tilknyttet fagforeningen Industriforeningen for arbeidere ved maquiladoras og sammenstillingsanlegg (SITPME), som hadde avvist deres krav og sendt bøller mot de streikende, på en massemøte bestemte seg for å gjennomføre en «generalstreik» mot fagforeningen og selskapene. Politiet returnerte på mandag for igjen å rydde fabrikkinngangene, og selskapene planlegger å gjenoppta driften på torsdag.
Etter angrepet erklærte guvernøren i delstaten Tamaulipas, Francisco Javier García Cabeza de Vaca: «Arbeidskonflikten som brøt ut ved begynnelsen av året og holdt noen maquiladora-fabrikker i streik i kommunen Matamoros, tok et avgjørende skritt i retning løsning tidlig på søndag morgen, da statspolitiet i Tamaulipas intervenerte for å gjenvinne fabrikkene Avances Científicos de México, Mecalux Racks Metálicos og Flux Metals, på forespørsel fra selskapene selv.»
Mecalux er et Barcelona-basert metallurgisk foretak; Flux Metals beskriver seg selv som et «amerikansk produksjons- og maskineringsforetak»; og Avances Científicos eies av den USA-baserte ThermoFisher Scientific. De sysselsetter ca. 700 arbeidere i Matamoros.
I kontrast til arbeidernes kampvilje har Susana Prieto, en arbeidslivsadvokat som har hevdet å være leder for streikebevegelsen, respondert med å lede arbeidstakere til kort og godt å sette sin lit og sitt håpe til et søksmål for å få hånd om sluttvederlaget som selskapene nekter dem. Mer generelt jobber Prieto, som er tilknyttet den regjerende Bevegelsen for nasjonal fornyelse (Morena) og «uavhengige» fagforeninger støttet av den amerikanske føderasjonen AFL-CIO, for å kanalisere enhver motstand mot by-dekkende represalier inn i blindgater, som å bli med i disse alternative fagforeningene og presentere arbeidere som lokale valgkandidater. I 2016 la hun samme fella for tusenvis av arbeidere i Ciudad Juárez, som hadde gått til opprør mot de eksisterende fagforeningene.
En bildelarbeider ved maquiladora-fabrikken Inteva snakket på mandag med WSWS Autoworker Newsletter for å fordømme Prietos svik overfor de resterende streikene. «Hun lyver, hun bare lyver. Arbeiderne streiket for 20/32 og nå handler hun som om streiken var på grunn av oppsigelser og arbeidsgiverens nekting av å betale sluttvederlag. Disse mennene kommer til å stå igjen uten noenting, og Susana eksponerer dem som martyrer, til hennes favør.»
Han la til: «Jeg hadde lagt merke til at hun hadde en autoritær atferd, der ingen får gi uttrykk for sine egne oppfatninger. Hun førte folk over til SME [Meksikanske elektrikeres foreninger] uten å spørre. Nå ser jeg at det bare er nok en CTM [pro-foretak Konføderasjonen av meksikanske arbeidere]. Det plager meg at hun har anvendt oss på en så elendig måte. Jeg vil komme med en advarsel om faren vi står overfor, men jeg er redd for å bli angrepet som en forræder.» Han fortalte at hans kone ble sparket fra Autoliv: «Hun var en leder av streiken ved Autoliv og dannet en grunnplankomité, og på onsdagen den 16. januar da komitéene hadde møte med fagforeningen og det lokale arbeidslivsrådet, da bakvasket advokaten [Prieto] alle komitéene opprettet av de streikende.»
Disse komitéene appellerte til arbeidere på tvers av Mexico og internasjonalt, om å støtte og delta i deres kamp. Som WSWS har advart for siden streikens første uke, ble Prieto sendt av det politiske etablissementet for å avspore de uavhengige grunnplankomitéene etablert av arbeiderne, og for å underordne dem til fagforeningsapparatet og skape illusjoner om Morena-administrasjonen, enten det var CTM eller såkalte «uavhengige» fagforeninger, for å isolere streiken og legge til rette for undertrykking og represalier.
Dette skjer i kontekst av amerikansk imperialismes innsats for å stimulere til flytting av viktige næringer i retning av Nord-Amerika, der den forbereder seg på å intensivere sine økonomiske og militære konfrontasjoner med sine globale rivaler. Bloomberg rapporterte i forrige uke at «USAs importer fra Mexico øker mer enn på syv år, der Trumps politikk omdisponerer forsyningskjeder,» med henvisning til USAs handelskrig mot Kina, og den nye regionale handelsavtalen.
Administrasjonen til president Andrés Manuel López Obrador (kjent som AMLO) representerer det meksikansk borgerskapet, som sikler over utsiktene til disse investeringene og inntar posisjon mot det Bloomberg kalte det største hindret for økte investeringer i Mexico: en «mer aggressiv arbeiderbevegelse». Prieto selv har erkjent at utplasseringen av statspolitiet har vært del av den føderale regjeringens innsats for å få knust streikene.
På torsdag advarte Financial Times om at Matamoros-opprøret risikerer Mexicos attraksjon «som en billig lokalisering for amerikanske og kanadiske fabrikker». Med andre ord er eventuelle nye investeringer betinget av lønnsstagnasjon, eller nye angrep på levestandardene. Reallønna i Mexico har falt 80 prosent de siste 30 årene.
Faren for arbeidere ble oppsummert av AMLO den 21. mars, fødselsdagen til Mexicos forhenværende president Benito Juárez, da han uttalte: «Hans berømmelse var så stor, president Juárez’ heder, at han ble beundret i utlandet. Mussolini ble døpt Benito fordi hans far beundret Juárez – det var derfor hans navn var Benito Mussolini, en leder av verdensdimensjoner, en god leder. La hans [Mussolinis] kritikere gjøre sin jobb. Hvorfor skulle jeg?»
Den meksikanske styringsklassen og dens imperialistiske bekyttere i USA og Europa, svarer på den største streiken i Nord-Amerika de tre siste tiårene ved å vende seg skarpt i retning autoritære styreformer. Kapitalister er igjen tvunget til å avvæpne arbeidere politisk ved å knytte deres kamper bak nasjonalistisk og pro-kapitalistisk politikk og innordnede fagforeninger, blant annet ved hjelp av pseudo-venstre politikere som Susana Prieto.
Dette må ikke få lov til å skje. Arbeidere i Matamoros ønsker å slåss, men for dét trenger de å omforme eller konsolidere sine grunnplankomitéer i opposisjon til alle fagforeningene, og organisere en kamp til forsvar for de streikende ved Coca-Cola, Mecalux, Flux Metals og Avances Científicos, såvel som å slåss mot de pågående masseoppsigelsene. Alle fabrikker som bryter sine avtaler med arbeiderne og gjennomfører repressalier, må settes under den demokratiske kontrollen av arbeidernes komitéer.
Denne kampen mot transnasjonale foretak som støttes av den meksikanske og den amerikanske staten, kan bare føres internasjonalt. Arbeiderne i Matamoros trenger å tilslutte seg styringskomitéen for koalisjonen av grunnplankomitéer i USA, for organiseringen av en internasjonal kamp mot masseoppsigelser og innrømmelser, på tvers av hele Nord-Amerika og videre utover.