Støtten til Spanias pseudo-venstre-parti Podemos [‘Vi kan’] har stupt i forkant av generalvalget den 28. april, som følge av patiets pro-innstramming og pro-PSOE-politikk.
Meningsmålinger tyder på at stemmeandelen for valgkoalisjonen Podemos-UI [Forent venstre] har falt fra 21,1 prosent ved forrige valg til 12,3 prosent, og at partiet kan tape opptil halvparten av sine 71 plasser i Kongressen i Madrid.
Noe av støtten har gått over til PSOE, som i meningsmålingene ligger på litt over 27 prosent, opp fra 22,7 prosent ved det siste valget i 2016. Partido Popular (PP) [Folkepartiet] ligger på 19 prosent, ned fra 33 prosent.
Fascistpartiet Vox kunne komme inn i Kongressen for første gang, med 10 prosent av plassene – for det meste på bekostning av PP og det høyreorienterte antiseparatistpartiet Ciudadanos [Borgere], som nå ligger på 17,7 prosent. Det er mulig at en høyreorientert koalisjonsregjering som omfatter PP, Ciudadanos og Vox kan komme til makten.
En vesentlig årsak til fallet i valgstøtte for Podemos er et massivt valgfravær, særlig blant ungdommen, som ikke lenger identifiserer partiet som et radikalt alternativ. Ifølge meningsmålinger vil bare 49,5 prosent av befolkningen under 25 stemme den 28. april.
Podemos dukket opp da det tiår-lange to-parti-oppsettet som involverte PP og PSOE, smuldret etter det globale finanskrasjet i 2008 og ble ytterligere diskreditert av år med innstramminger. Styrt av stalinist-influerte akademikere, og teoretisk forankret i en postmodernistisk avvisning av marxismen og arbeiderklassens revolusjonære rolle, artikulkerte Podemos interessene til velstående sjikt av middelklassen.
Partiet forsøkte å kanalisere motstanden mot den sosiale kontrarevolusjonen mot arbeiderklassen inn bak kritikk av kameraderiet og korrupsjonen til PP/PSOE-«kasten», påstander om å motsette seg innstramminger og snakk om nasjonalisering av toppforetakene og bankene.
Innen et år etter stiftelsen i 2014 utfordret Podemos PSOE og PP som Spanias mest støttede parti (med en oppslutning på meningsmålingene av over 25 prosent av velgerne). Arbeiderklassen har imidlertid nå førstehånds erfaring for hvordan Podemos regjerer i de lokale «Endringsbyene» – med pålegging av innstramminger og kutt anslått til € 2,3 milliarder [NOK 22 milliarder], streikebryteri og angrep på innvandrere. Ett av partiets viktigste løfter – å stoppe den raske økningen av husleiene (Barcelona har opplevd 48 prosent stigning fra 2013 til 2017, og Madrid 30 prosent) – har ikke materialisert seg.
Siden etableringen har Podemos fungert som et vedheng til Det spanske sosialistpartiet PSOE. Det bidro til å bringe en PSOE-regjering til makten i juni 2018, under den angivelige «venstre»-statsministeren Pedro Sánchez.
I løpet av sine åtte måneder ved makten viste PSOE seg ikke å kunne skilles fra den foregående PP-regjeringen, der den gjennomførte innstrammingstiltak, overøste militæret med milliarder av euro, støttet USA-ledede regimeendringsoperasjoner i Venezuela, intensiverer tilslaget mot innvandrere og fortsetter undertrykkingen av de katalanske nasjonalistene.
Podemos ville fortsatt ha støttet denne administrasjonen hadde det ikke vært for at de katalanske nasjonalistene trakk sin støtte til 2019-budsjettet, som i februar tvang Sánchez til å kalle et nyvalg.
Podemos imploderer internt, revet av fraksjonskonflikter, desertasjoner og et sammenbrudd av medlemskapet. I desember gjenvalgte partiet, som hevder å ha 507 250 medlemmer, Pablo Iglesias som generalsekretær med bare 60 000 medlemmer som stemte. Det var mindre enn en tredjedel av deltakelsen fra den forrige avstemmingen om Iglesias lederskap noen måneder tidligere, da 190 000 stemte.
Det stalinist-ledede Forente Venstre (IU) og de regionale nasjonalistpartiene som ilte til for å alliere seg med Podemos da partiet hadde vind i seilene, forlater det nå. IU, samtidig som de fortsetter å forplikte seg til Podemos på nasjonalt nivå i Unidos Podemos (omdøpt i grammatikalsk form til hunkjønnsformen Unidas Podemos, i tide for valget), har bestemt seg for at de ikke vil stille med Podemos i lokal- og regionalvalgene den 26. mai.
IUs Kongress-representant Manuel Monereo, en stalinist som står Iglesias svært nært, annonserte at Podemos-prosjektet var «ferdig» og oppfordret til å etablere noe nytt, for å skape nødvendig «håp og friskhet».
Den «venstre-nasjonalistiske» alliansen En Marea i Galicia har avvist Podemos’ deltakelse, der en av deres representanter erklærte: «Jeg er rasende over at vi har den største representasjonen i Galicias historie, men vi mister innflytelse.» En Marea er forventet å gå fra fem plasser fra det siste valget, til tre plasser.
Valencias nasjonalister i Compromís kunngjorde at de ikke vil gjenta sin allianse med Podemos. Compromís’ leder Mónica Oltra sa: «Det er ikke intelligent å gjenta samme formel som reduserer våre valgmuligheter.» Compromís er forventet å tape tre av sine fire plasser.
De siste månedene har også sett deserteringer av Podemos’ toppledere. Iñigo Errejón, lenge nummer to i Podemos, har stiftet det nye partiet Más Madrid [Mer Madrid] med Madrids borgermester Manuela Carmena, med det eksplisitte mål å smi allianser med høyreorienterte partier. Ramón Espinar, grunnleggende medlem og generalsekretær i Podemos for Madrid-regionen, har trukket seg, og sa: «Når du ikke får noe rom til å lede, og ikke deler kursen, da må du gå.»
Sist uke trakk Pablo Bustinduy seg, Podemos’ Kongress-representant som fungerte som talsmann for partiet i utenrikskomitéen, som kandidat for Unidas Podemos i EU-valgene i mai.
Iglesias innrømmet under et valgmøte den 23. mars, da han returnerte til politisk aktivitet etter en tre måneders pappaperm: «Jeg vet at jeg har skuffet mange mennesker. ... Vi har beskjemmet oss med vår internslåssing om plasser, stillinger [i statsmaskina] og synlighet. Vi har opptrådt akkurat som alle de andre partiene.»
«Vi har ikke vært i stand til å endre reglene for fiendens spill. Vi har støttet tiltak som kan lindre problemene, men de løser dem ikke. Vi har ikke kommet for å anvende bøtelapper.»
Iglesias appell om at Podemos slutter å bruke «bøtelapper» signaliserer selvfølgelig ikke en ekte kursendring. Podemos vil fortsette å spille «fiendens spill». Han vil at Podemos skal innta ministerposter i en PSOE-ledet regjering, heller enn å støtte den opp fra utsiden, og hevder at dette ville gjøre det mulig for ham å utøve press mer direkte, og på en eller annen måte snu PSOE til venstre.
Podemos-talsperson Irene Montero insisterte på at Iglesias var «den eneste kandidaten» som forsvarte arbeiderklassen og den eneste «som kan sitte foran de ved makten og si til dem at det er over for deres privilegier.» Montero påsto at uten Podemos ville PSOE «aldri ha sett seg til venstre» og hun sa at «vi har aldri vært nærmere installeringen av Pablo Iglesias i ministerrådet», og at hvis partiet får nok stemmer, vil de forsøke å reforhandle en regjering med PSOE.
PSOE, som forsøker å overgå høyrefløypartiene i en lov-og-orden-kampanje rettet mot de katalanske nasjonalistene, besvarte Podemos innen mindre enn 24 timer. José Luis Ábalos, PSOEs organisasjonssekretær gjorde det klart at partiet søker en allianse med Ciudadanos, som «var å foretrekke fremfor [de katalanske] separatistene, for å bringe Sánchez til makten». Cidadanos’ støtte er «alltid å foretrekke for de som stiller spørsmålstegn ved Spanias enhet og det konstitusjonelle rammeverket.»
Mens PSOE forbereder en høyreorientert regjering med Ciudadanos, som åpent taler for innstramminger og politi-stat-styre i Catalonia, hevder Podemos at bare de kan presse PSOE til venstre.
Det store unevnelige i disse valgene er de voksende nivåene av fattigdom, usikkerhet og forberedelsene til ytterligere innstramminger og politi-stat-tiltak, for å respondere på det internasjonale oppsvinget i arbeiderklassen.
Den spanske nasjonalbanken har allerede varslet om at den neste regjeringen må gjennomføre kutt på € 25 milliarder [NOK 241 milliarder] for å tilfredsstille Spanias forpliktelser til EU, redusere det nåværende budsjettunderskuddet estimert til 2,5 prosent ned til 1,3 prosent innen utgangen av året, og ned til 0,5 prosent for 2020. Samtidig forventes den økonomiske veksten å bremse opp fra 2,2 prosent til 1,7 prosent i 2021.