Trump-administrasjonens trussel om å stenge den 3 200-kilometer-lange USA-Mexico-grensa, den travleste internasjonale grensa på planeten, med rundt 350 millioner dokumenterte kryssinger hvert år, er et umiskjennelig symptom på den intense krisen i et globalt kapitalistsystem som raver i retning diktatur og krig.
Påskuddet for denne internasjonale provokasjonen er en angivelig «nasjonal nødssituasjon» skapt av sentralamerikanske flyktninger som flykter fra forferdelige nivå av vold og fattigdom. Disse betingelsene i det såkalte nordlige triangel av El Salvador, Honduras og Guatemala er arven fra et århundre av amerikansk imperialistundertrykking, karakterisert av nær-genocidale kontra-oppstandskriger og brutale militærdiktaturer, installert med Washingtons støtte.
Trump langet ut mot de høyreorienterte og korrupte USA-støttede regjeringene i Sentral-Amerika, der han tvitret at de «har tatt imot våre penger i årevis, og gjør INGENTING». Han fulgte opp sin tweet med en ordre om å kutte all amerikansk bistand til de tre Nord-Triangel-landene.
Han anklaget også Mexico for «ikke å gjøre noen ting for å stoppe flommen av ulovlige innvandrere til vårt land», og meldte trusselen om å stenge grensa mellom USA og Mexico.
Han vil at disse regjeringene skal gjennomføre en politikk med blodig undertrykking tilstrekkelig til å terrorisere potensielle asylsøkere, med andre ord skal de være sikrere på å dø dersom de forsøker å forlate sine hjemland, enn om de forblir der.
Trump, som har utplassert rundt 4 700 amerikanske soldater til grensa og skrøyt av å gjøre den til en krigssone, betrodde seg i fjor til Fox News’ Sean Hannity at beordringen av tropper til å rette sine maskingeværer mot menn, kvinner og barn som søker asyl, ville være «en veldig effektiv måte å gjøre det på,» men, «dét kan vi ikke gjøre». Man trenger bare å legge til den uuttalte tanken: «I hvert fall ikke enda».
Nedstenging av grensa er ment som en straff for Mexico, for manglende forhindring av de sentralamerikanske flyktningenes reise nordover. I virkeligheten har regjeringen til president Andrés Manuel López Obrador (AMLO), som kom på post som et «venstre»-alternativ, kollaborert tett med Washington, der den har militarisert seksjoner av sin egen side av grensa og sperret innvandrere inne i konsentrasjonsleirer.
Den har også gitt etter for US Department of Homeland Securitys såkalte Migrasjonsbeskyttelsesprotokoller [‘Migrant Protection Protocols’], eller «Forbli i Mexico»-politikken, som ble ensidig pålagt, og som tvinger asylsøkere til å forbli i Mexico, på andre siden av grensa, inntil deres saker blir hørt, som er en prosess som kan ta måneder og til og med år. Først implementert ved grenseovergangen San Ysidro-Tijuana, blir den nå utvidet til andre grenseoverganger, og tvinger flyktningefamilier til å leve under fattigslige og farlige forhold i meksikanske grensebyer.
Denne grusomme politikken har blitt implementert samtidig som amerikanske flyktningeinterneringsfasiliteter er overfylte, og mer enn 13 000 barn blir holdt under forferdelige betingelser.
Det er tegn på at nedstengingen blir gradvis gjennomført. Kirstjen Nielsen, minister for departementet hjemlandsikkerhet [Homeland Security], beordrer 750 agenter overført fra grenseovergangene til grensepatruljenheter [Border Patrol units] som jakter ned og anholder flyktningefamilier som forsøker å komme inn i USA i mer avsidesliggende områder. Dette antallet kan utvides til 2 000, og tvinge nedleggelsen av anordnede inngangssluser og en dramatisk oppbremsing for de som prøver å krysse grensa.
Den angivelige «krisen» er resultat av innvandringsmyndighetenes egne handlinger, med innføringen av en gå-sakte-politikk for asylsøkere ved grenseovergangene, kjent som «måling» [‘metering’], som har tvunget dem til å søke å krysse grensa for å melde seg andre steder.
Mens foretaksmedia har behandlet trusselen om stengingen av grensa med sin sedvanlige tåpelighet – den mest kringkastede rapporten er om faren for en mangel av avokado – er de menneskelige og økonomiske kostnadene av en nedstengning ukalkulerbare.
I et land hvor 36 millioner mennesker er av meksikansk herkomst, og om lag én million mennesker og nesten en halv million kjøretøy krysser grensa hver dag, ville separasjonen av familier, av arbeidere fra deres jobber og elever fra deres skoler, påføre enorme vanskeligheter. Hva angår økonomien advarte Det amerikanske handelskammeret om at en lukking av grensa ville fremprovosere «en utilslørt økonomisk katastrofe», som ville påvirke daglig handel mellom de to landene for rundt $ 1,7 milliarder dollar [NOK 15 milliarder].
Trump meldte på tirsdag et ultimatum til demokratene i Kongressen der han sa at bare deres godkjenning av vidtrekkende endringer i immigrasjonslovene kunne forhindre ham fra å beordre grensenedstengingen. «Vi må bli kvitt kjedemigrasjon, vi må bli kvitt fangst og løslatelse, og visumlotteri, og vi må gjøre noe med asyl, og for å være ærlig med dere, vi må kvitte oss med dommere,» sa han. Med andre ord krever Trump et regime for summariske deportasjoner for alle som våger å sette fot på amerikansk grunn, og trår med jernstøvel på internasjonale lover som beskytter flyktninger og asylretten, såvel som konstitusjonelle prinsipper for en juridisk prosess.
Spurt av reportere om han var bekymret for den økonomiske effekten av å stenge grensa svarte Trump: «Sikkerhet er viktigere for meg enn handel. Så vi skal enten ha ei sterk grense, eller vi skal ha ei stengt grense.»
Irrasjonelliteten i denne tilnærmingen er hårreisende. Den globale integreringen av den verdenskapitalistiske økonomien er ingen steder mer åpenbar enn ved USA-Mexico-grensa. En bryting av forsyningskjedene som forbinder lavlønns-maquiladora-fabrikkene som produserer deler på den meksikanske siden av grensa med bilproduksjonsanleggene i USA, ville i kort rekkefølge resultere i en lammelse av produksjonen og fremtvinge anleggsnedleggelser, og med tiden true amerikanske bilprodusenter med konkurs.
Denne irrasjonaliteten ligger imidlertid ikke bare i Donald Trumps forvridde og kriminelle tankegang, men i selve det kapitalistiske systemet og i den uforsonlige motsetningen mellom den globale integreringen av produksjon og det kapitalistiske nasjon-stat-systemet.
Trump er ikke et sinnsforvirret unntak. Europa har effektivt sett forseglet sine egne grenser for desperate innvandrere som søker tilflukt fra konsekvensene av 17 års uavbrutte USA-ledede kriger i Midtøsten og Sentral-Asia. Middelhavet har blitt omgjort til en ‘no-go’-sone, hvor 34 000 har druknet. EU-medlemslandene har bygget mer en 960 kilometer grensemurer siden 1989, og har utplassert ytterligere 10 000 væpnede grensevakter for å holde ute, eller utvise alle som kommer seg til kontinentet.
Forseglingen av grenser, opprettingen av barberbladtoppede barrikader, byggingen av konsentrasjonsleirer for flyktninger og opp-piskingen av ytrehøyreorienterte, xenofobiske fascistkrefter, er alt del av en internasjonal dreining mot reaksjon, som er ekko de mørkeste dagene på 1930-tallet. Oppbyggingen av militariserte grenser og styrker for statsrepresjon er rettet ikke bare mot innvandrere og flyktninger, men mot arbeiderklassen som helhet. I USA, Europa, Mexico, Latin-Amerika, Midtøsten, Nord-Afrika og Asia har arbeidere trådt inn i eksplosive kamper som hovedsakelig har oppstått utenfor de offisielle pro-kapitalistiske partienes og fagforeningenes kontroll.
Denne globale bevegelsen fant mektig uttrykk i streiken til anslagsvis 70 000 maquiladora-arbeidere i Matamoros, bare noen få kilometer fra den amerikanske grensa, som begynte i januar i opposisjon til pro-selskap fagforeninger og det regjerende Morena-partiet til López Obrador. Streiken understreket arbeiderklassens objektive karakter av en internasjonal klasse, forbundet i én enkelt prosess av global integrert produksjon, der arbeidsnedleggelsene i Mexico bremset opp produksjonen i hele den nordamerikanske bilindustrien. Der Matamoros-arbeiderne forsøkte å smi nye grunnplanorganisasjoner for å lede sine kamper, appellerte de til støtte fra arbeidere i USA og uttrykte solidaritet med bilarbeidere som konfronterer anleggsnedleggelser i Nord-Amerika.
Denne bestrebelsen på foreningen av klassekampen over nasjonalgrensene som kapitalistregjeringer forsøker å omdanne til ugjennomtrengelige krigssoner, peker veien fremover for arbeidere i alle land.
Krisen innvandrerarbeidere, og arbeiderklassen som helhet står overfor kan bare løses gjennom kampen for den internasjonale foreningen av arbeiderklassen, basert på det strategiske perspektivet for sosialistisk verdensrevolusjon. Dette krever et ubetinget forsvar for arbeideres rett, fra alle deler av verden, til å leve og jobbe i det landet de selv velger, og en uforsonlig kamp mot ethvert forsøk på å splitte innfødte og innvandrerarbeidere.