Statsminister Benjamin Netanyahu har erklært at han har til hensikt å utvide israelsk suverenitet over Vestbredden, erobret i den arabisk-israelske krigen i 1967, dersom han gjenvelges som statsminister i tirsdagens generalvalg.
Med det har han effektivt sett forkastet hele den internasjonale orden i etterkrigsperioden og signalisert at erobringkriger og territorialutvidelse er på dagens agenda. Slike annekteringer ble erklært ulovlige i henhold til Genèvekonvensjonene, vedtatt i etterdønningene av Andre verdenskrig for å forhindre gjentakelsen av lignende handlinger utført av Tysklands nazi-regime, som satte scenen for krigsutbruddet i 1939.
Netanyahus kunngjøring vil oppildne hans støttebase blant fascistiske sjikt av bosetterne og religiøse nasjonalister, og drive Israels kapitalistiske politiske oppsett enda lenger mot direkte apartheid, fascisme og militærdiktatur. Det er et forspill til intensivert israelsk militæraggresjon på den okkuperte Vestbredden, i Gaza og det bredere Midtøsten.
Netanyahu fortalte en intervjuer fra fjernsynets Kanal 12 på lørdag at han ikke skulle «evakuere noe samfunn». Han skulle heller ikke dele Jerusalem, en referanse til palestinske krav på Øst-Jerusalem som hovedstad i en fremtidig palestinsk stat. Han sa: «Jeg vil ikke dele Jerusalem, jeg vil ikke evakuere noe samfunn, og jeg vil sørge for at vi kontrollerer territoriet vest for Jordan.»
Han la til: «En palestinsk stat vil true vår eksistens og jeg har motstått enormt press de siste åtte årene. Ingen statsminister har motstått et slikt press. Vi må kontrollere vår skjebne.»
Netanyahu gjorde det klart at han så på president Donald Trumps anerkjennelse av Israels ulovlige annektering av de syriske Golanhøyder, erobret i 1967, som et grønt lys for å presse på med Likuds ekspansjonistpolitikk for et Større Israel. Han sa: «Vil vi gå videre til neste stadium? Ja. Jeg vil utvide suvereniteten, men jeg skiller ikke mellom bosetningsblokkene og de isolerte enhetene, fordi hver bosetning er israelsk, og jeg vil ikke overlevere dem til palestinsk suverenitet.»
Da han uttalte seg om Bedouin-samfunnet Khan al-Ahmar, som han har lovet å evakuere til tross for et internasjonalt ramaskrik, lovet Netanyahu at «det vil skje». Han la til: «Jeg lovet det, og det vil skje ved den aller første anledning.»
Netanyahus bekjentgjøring var rettet inn på å styrke hans stilling i valget, som han kalte før utløpet av den regulære valgperioden for å kunne vinne politisk støtte for å sikre sin immunitet mot rettsforfølgelse for en rekke korrupsjonsanklager. Konfrontert med uventet sterk motstand fra en rekke generaler samlet i den såkalte Blå-og-Hvit-koalisjonen ledet av tidligere stabssjef Benny Gantz, har han utnyttet Trumps støtte for å appellere til sin høyreorienterte støttebase.
Inn i sin valgkoalisjon, og som en mulig del av regjeringsmakten om han skulle han vinne, har han hentet rett ut fascistelementer tilknyttet til det forbudte Kach-partiet til avdøde Meir Kahane, et parti utpekt som en terroristorganisasjon av USA, Canada, EU, Japan og Israel selv.
Trumps utilslørte innblanding i det israelske valget er knyttet til amerikansk imperialismes bredere mål om å eskalere militærintervensjonen i Midtøsten for å rulle tilbake veksten av iransk innflytelse i kjølvannet av de påfølgende fiaskoene Washington har gått på i Irak, Libya og Syria.
Netanyahus voksende allianse med ‘House of Saud’, styringsklikken i monarkiet Saudi-Arabia, og med petro-monarkene i Gulfen, har tjent til å sikre deres samtykke – med proforma fordømmelser – til dette siste angrepet mot palestinerne.
Men bortsett fra Netanyahus kortsiktige politiske kalkyler avledes hans kunngjøring fra sionismens fundament om eksklusivistiske betaktninger om rasebasert, religiøst og språklig hegemoni for å rettferdiggjøre etableringen av en jødisk stat gjennom voldelig plyndring av den innfødte arabiske befolkningen, som utgjorde det overveldende flertallet av befolkningen, med bruk av Holocaust-uhyrlighetene som rasjonale for undertrykkingen av et annet folk.
De politiske forløperne til Netanyahus Likud-parti, Vladimir Jabotinskijs Revisionister, som skulle forbli en minoritetstendens frem til 1970-tallet, formulerte denne posisjonen tydeligst. Deres mål var etableringen av en jødisk stat på hele territoriet av Det bibelske Palestina, inkludert Transjordan. Med jødene som en minoritet i Palestina, ville en slik stat nødvendigvis bety utestengingen av den arabiske befolkningen for å sikre dens jødiske karakter.
I 1923 forklarte Jabotinskij, i en artikkel med tittelen «Jernmuren», at det sionistiske prosjektet bare kunne oppnås mot den innfødte befolkningens ønsker. Han forutså behovet for en jernmur for å beskytte jødene mot den innfødte befolkningen. Han sa: «En frivillig forsoning med araberne er ute av bildet, nå eller i den nære fremtid.» Uten en garnison, ville den sionistiske koloniseringen av Palestina være umulig, og «derfor står eller faller det på spørsmålet om væpnet makt.»
Etableringen av en jødisk stat ble sett på med sympati av millioner av mennesker over hele verden, som var forferdet over katastrofen som hadde rammet jødene. Men alle stormaktene unntatt Storbritannia, men inkludert Sovjetunionen, støttet etableringen av en jødisk stat som et middel til å blokkere Storbritannias posisjon i Midtøsten. Som resultat stemte FN i 1947 for partisjonen av Palestina, og hyllet den nye staten som en progressiv enhet dedikert til å bygge et demokratisk og egalitært samfunn for Europas mest grusomt undertrykte folk.
Så snart staten Israel ble erklært i 1948 brøt det ut krig mellom araberne og jødene, som var i stand til å erobre mer territorium enn det som var inkludert i 1947-partisjonen, og tvang ut 750 000 palestinere fra deres hjem. Israels Arbeiderparti-regjering forsøkte ikke å slutte fred etter krigen, men iverksatte derimot en politikk for å «bestrebe seg for fred» – men ikke for raskt – som ble malen for fremtidige regjeringer. Jo mer Israel ble vant til situasjonen om hverken fred eller krig, jo høyere vokste stemmene som kalte for videreføringen av status quo.
Etter 1967-krigen, da Israel erobret Øst-Jerusalem og Vestbredden fra Jordan, Gaza fra Egypt og Golanhøydene fra Syria, flyttet Arbeiderparti-regjeringen seg raskt til å annektere Øst-Jerusalem og bygde bosettinger på de okkuperte områdene, som nå er hjem til anslagsvis 700 000 israelske jøder, mange av dem ekstreme nasjonalister og religiøse fanatikere, som er tungt bevæpnet. Arbeiderpartiet hadde i realiteten adoptert Revisionistenes politikk.
Krigen og bosetterbevegelsen var grunnlaget for fremveksten av uhyre reaksjonære politiske og sosiale krefter innen Israel selv, med Menachem Begins Likud-parti som krevde at territoriene ble bragt under israelsk suverenitet, med begrunnelsen at de var de bibelske områdene Samaria og Judea, lovet det jødiske folket av gud.
I 1993 undertegnet en Arbeiderparti-regjering en illusorisk fredsavtale, Oslo-avtalene, formidlet av USA, med Den palestinske frigjøringsorganisasjonen PLO. Angivelig var avtalen for å besørge en palestinsk ministat. Men den virkelige hensikten var å forhindre at intifadaen som brøt ut i 1987 skulle utvikle seg til et revolusjonært opprør av de palestinske massene i de okkuperte områdene, og for å underkontraktere oppdraget med å undertrykke massene til det palestinske borgerskapet.
I stedet for fred og en palestinsk stat satte Oslo-avtalene scenen for en utvidelse av bosettingene og landbeslagene for å kontrollere tilgangsveiene til disse enklaverne og befeste deres forbindelser til Israel selv, med den palestinske myndigheten overlatt til å føre politikontroll over små lapper av terreng, for det meste utfattige byer, omringet og avskåret av israelske tropper.
I tråd med sin langsiktige politikk motsatte Likud-partiet seg iherdig enhver territorial innrømmelse til palestinerne som var innlemmet i avtalene. Partiets ledere aksepterte stilltiende at deres opprømte tilhengere kalte statsminister Yitzhak Rabin en forræder, som banet veien for at en høyreorientert fanatiker myrdet ham i 1995. Med ingen av de politiske hovedstrømspartiene som var forberedt på å gjøre noen grunnleggende endringer var den bedragerske fredsprosessen så godt som død.
Netanyahu har nå eksplisitt uttalt hva som lenge har vært implisitt: innlemmelsen av Vestbredden inn i et Større Israel. Det kan bare oppnås og opprettholdes gjennom påleggingen av militærstyre. For det formålet har hans regjering vedtatt en rekke forordninger, deriblant den åpent rasistiske «Nasjon-Stat-loven» som fastlegger jødisk overherredømme som statens juridiske fundament, og bringer det politiske og juridiske systemet i samsvar med virkeligheten i Jabotinskijs garnisonsstat, basert på den brutale undertrykkingen av et helt folk, palestinerne.
Den såkalte «sentrum-venstre»-opposisjonen i valget, ledet av Gantz, har ikke utfordret Netanyahus annekteringsløfte, og har grepet til verbale tilsløringer og oppfordringer om en «regional konferanse» eller «sikker adskillelse», og dermed bekreftet sitt samtykke.
Dette markerer den historiske konkursen og kulmineringen av hele det reaksjonære sionistiske prosjektet og alle slike nasjonalistprogrammer.